Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Israel gikk 13. juni til et preventivt angrep på Iran, og vår politiske ledelse fordømte angrepet. USA sluttet seg litt senere til krigshandlingene, noe som utløste «dyp bekymring» for en eskalering av konflikten.

Den politiske ledelse mante, nærmest på autopilot, partene til å vise tilbakeholdenhet.

Hvordan er det mulig å være mer redd for hva Iran kan gjøre for å hevne angrepene på atomanleggene sine enn for hva Iran vil gjøre når de har skaffet seg atomvåpen?  Hvilken moralsk planet befinner vår politiske ledelse seg på?

Nå er det våpenhvile, hvilket betyr at rakettene og flyene står på bakken, men krigen er ikke over. Iran har lovet hevn, og Israel har ingen illusjoner om at krigshandlingene hører fortiden til. Juristene som sier at Israel og Iran ikke var i krig på det tidspunkt angrepet fant sted og det derfor var folkerettsstridig synes å glemme at Iran og Israel har vært i krig i årevis, gjennom stedfortredere som Hamas, Hizbollah og Houtiene i Jemen. Og er det egentlig folkerettslig akseptabelt å true noen med utslettelse?

Iran har i 46 år truet/lovet å utslette Israel fra jordens overflate. Et medlem av FN truer med å utslette et annet medlem av FN, ikke med vage antydninger, men med klar intensjon og uten å legge fingrene imellom.

De mener det de sier, det er ikke talemåter. Iran har stått bak terrorangrep på flere kontinenter i flere ti-år. Jeg har aldri registrert noen belærende pekefinger og advarsel fra vår politiske ledelse (eller FNs generalsekretær for den saks skyld) til ayatollahene i Teheran om at den slags uttalelser er fullstendig uakseptable. Andre land derimot, les Israel, blir kontinuerlig belært av norske ministre om hvordan man skal/ikke skal oppføre seg, i både krig og fred. Om det uklare begrepet proporsjonalitet i særdeleshet. Kan man konkludere med at våre ministre er av den oppfatning at «noen folkemord faktisk er bedre enn andre?»

Folkemord var også det som ble forsøkt 7. oktober og som Hamas lovet skulle gjentas ad infinitum. Det som skjedde etter 7. oktober er «bare» krig. Tragisk og grusom og helt unødvendig. Man må bare huske på hvem som startet den, hvem som sloss uten uniformer, hvem som tar gisler, hvem som gjemmer seg bak kvinner og barn og hvem som skjuler seg under sykehus og skoler mens de driver omfattende svartebørs med mat og andre forsyninger. Og som plutselig klarte å dele ut mat som ikke fantes da Israel kjørte inn forsyninger i Gaza som Hamas ikke kunne tilrane seg.

Greta Thunbergs logikk duger ikke og vi forventer mer av våre politiske ledere. Hun tok ikke båten til Sudan hvor over 25 millioner faktisk sulter, hun dro ikke til Jemen hvor 17 millioner har en utrygg forsyningssituasjon og hvor 5 millioner er på randen av sult….Pussig det, ikke sant?

Israel forventes å stoppe en krig landet ikke startet, sette fri gisler de ikke tok, skaffe humanitær hjelp til mennesker som ønsker å drepe dem og inngå fredsavtale med mennesker som ikke ønsker fred; kort sagt være et perfekt offer som ikke våger å forsvare seg mot terrorister som kunngjør folkemord som sitt mål. 

Nå har de imidlertid forsvart seg og fjernet en atomtrussel fra et land som har truet dem med utslettelse i 46 år. 

Da den tyske kansler Merz uttalte at Israels angrep også var i vår interesse føltes det unektelig som om sunn fornuft hadde inntatt en plass ved bordet. Vi burde alle kunne puste litt lettet ut selv om dette ikke er siste ord i denne sak. Men det kan være siste ord på ganske lang tid hva selve atomtrusselen angår. Andre problemer blir imidlertid værende. Og så kan vi jo sette oss tilbake, i all trygghet her vi sitter, og reflektere over hva Golda Meir sa for mange år siden: Hvordan forhandler du om fred med mennesker som har som mål å utslette deg? 

Vi lever i en post-religiøs verden og det er vanskelig for oss å forestille oss at noen mennesker, og noen av dem lever blant oss, er drevet av rent teologiske motiver og ønsker å utøve politikk på dette grunnlag, på samme måte som de gjorde for hundrevis av år siden. Vi kan ikke legge til grunn at alle tenker som oss for det gjør de vitterlig ikke.

Dersom man er hellig og helt bokstavelig overbevist om at Israels ødeleggelse vil føre til at den 12. Mahdi vender tilbake og endetiden innledes, da er all formaning til sunn fornuft og eventuell politisk hestehandel, enten det er fra Løvebakken, FN eller Det hvite hus, helt irrelevant. Hvordan håndterer man i det 21. århundre politikere som ønsker å fremskynde endetiden? 

Forøvrig er Golda Meirs spørsmål relevant også utenfor sin rent lokale kontekst, og det krever en hel del nytenkning. Jeg ser få tegn til det, og det bekymrer meg. Vi er sent ute!

Derimot er våre politiske ledere svært opptatt av at Israel skal følge noen regler som ikke er pålagt noen andre krigførende land og som de nærmest finner på underveis: Russerne og syrerne bombet systematisk sykehus og legesentre i Syria under borgerkrigen uten at det avfødte noen spesielt indignerte reaksjoner, og det var ingen militære installasjoner knyttet til sykehusene; palestinske flyktningleire ble bombet utenfor Damaskus og både Flyktninghjelpen i Norge og president Abbas i Ramallah var øredøvende tause.

Den arabiske milits i Sudan herjer og myrder kristne svarte mennesker fordi de er kristne og svarte, men pytt, pytt. Det finnes et halvt dusin militser i det svarte Afrika med Hamas-ideologi og iranske (?) penger som myrder for fote og halshugger innfødte i deres kirker i flere land (Kongo, Nigeria). Det utløser ingen demonstrasjoner noe sted og «profeten» Greta Thunberg er selvfølgelig taus. Russerne pålegges ikke å forsyne ukrainerne i det østlige Ukraina med mat og nødforsyninger. 2 millioner mennesker kjeppjages fra Pakistan til Afghanistan uten at noen bedrevitende politiker i Oslo åpner munnen om noen folkefordrivelse/etnisk rensning.

Muslimske rohingaer fra Myanmar forfølges i det muslimske Bangladesh. Muslimer har drept 613.000 mennesker i Syria, 380.000 i Jemen, 240.000 i Afghanistan, 500.000 i Sudan, 300.000 i Irak og 62.000 i Nigeria….  Listen er nesten uendelig, dobbeltmoralen er skrikende, i både inn- og utland. Det er egentlig ikke lenger snakk om en dobbel standard, det virker nærmest som en besettelse. Var det ingen protester eller indignasjon fordi det ikke var mulig å legge skylden på Israel? Konsekvensen? Total mangel på respekt for dem som forvrir virkeligheten, polarisering i opinionen og en reell fare for at institusjoner som vi gjerne vil skal ha en relevans og betydning (FN f.eks.) gjør seg selv irrelevante.

Vi er ikke tjent med politikere som tilsynelatende lar seg forlede av ensidige nyhetssendinger. Dersom sudaneserne hadde blitt tilgodesett med tilsvarende sendetid som vi opplever fra Gaza ville nyhetsbildet endret seg radikalt. Vi trenger politikere som holder hodet kaldt og som viser at de ikke blåser med vinden. Værhaner nyter ingen varig respekt. Det er faktisk et viktig poeng spesielt i et valgår. Og det avgjør i alle fall min stemme.