Dette er en kommentar.

Trump vant nokså suveret i USA. I Norge fosser FrP fram. Konservatisme vinner terreng blant de unge. Venstresiden lurer på hva som skjer. Jeg tror vi vet deler av svaret.

Det slo meg da jeg overvar en podkastsamtale mellom MDG-nestleder Ingrid Liland og iNyheters Ole Asbjørn Ness.

Det var i det første segmentet, om kjønn, at noe interessant oppsto. Ness insisterte på at Liland måtte svare på at det bare var to biologisk kjønn. Liland svarte med gjenta at hun ikke forsto hvorfor noen var så opptatt av å slå dette fast.

Hun var enig i at det bare var to biologisk kjønn. Samtidig sa hun at folk kunne oppleve seg som et annet kjønn, og at disse var blant de mest utsatte gruppene i samfunnet. De fikk mye hets.

Og det har hun nok rett i.

Liland sa det ikke rett ut, men det var Ness som selv reflektert over at han og hans like kunne oppfattes som slemme. Ness sa samtidig at han ikke hadde noe imot at folk opplevde seg som noe annet og kledde seg og kalte seg som hva de ville.

Spørsmålet om kjønn og transer har blitt en hovedarena for kulturkampen. Men underliggende handler ikke uenigheten om kjønn.

Jeg tror den snarere handler om graden av autoritært, kollektivt press mot enkeltindividet.

Mye av dette er godt eksemplifisert med Jordan Peterson. Det som startet hans berømmelse i 2016 var kritikken mot en canadisk menneskerettslov, Bill C-16, som gjorde det påbudt å bruke andre kjønnspronomener enn det biologiske de var født med i omtale av transpersoner dersom de selv krevde det.

Du kunne bli straffet for å si «han» til en biologisk mann som selv ville bli omtalt som «hun».

Les også: Hvem er egentlig Jordan Peterson – og hva er hans «livsregler»? (+)

To forhold kommer inn her. Det ene er en opplevelse av at man blir presentert for en vrangforestilling, en serie med påstander om virkeligheten som strider mot sunn fornuft.

Det andre er at disse vrangforestillingene presses på med bruk av lovverket, og ovenfra og ned, en opplevelse av at man må undertrykke sin sunne fornuft og dømmekraft.

Sin virkelighetsforståelse.

I en slik prosess oppleves det autoritære veldig påtrengende. Og man identifiserer det autoritære med de som insisterer på vrangforestillingene, som i hovedsak er de progressive, de liberale, det vi i Norge gjerne kaller venstresiden.

Venstresiden selv forstår ikke at de fremstår som autoritære. For i hovedsak er deres intensjon «god». Det vil si: Det er i omsorgen for de svake at deres (autoritære) forsvar for i dette tilfellet transpersoner er motivert.

Venstresiden har innprentet en forestilling om at høyresiden springer ut fra de kapitalsterke og herskende klasser. Og dette er overgriperne i begrepsparet overgriper-undertrykt. Høyresidens kulturkrigere, som man kanskje kan si at Ness er en del av, fremstår derfor som mektige og slemme i venstresidens realitetsforståelse.

Mens høyresiden selv nå gjerne er, som i tilfellet USA, fra den faktiske arbeiderklassen som venstresiden i sin tid mente de tok i forsvar som de undertrykte. Og denne arbeiderklassen ser på venstresiden, som gjerne har høyere utdannelse og trygge, statlige jobber i byene, som de faktisk privilegerte.

For høyresiden er det venstresiden som har makt, og som bruker denne makten til å innføre autoritære bestemmelser og i ytterste konsekvens innføre hatlover og håndheve dette mot noen som sier noe som er «feil» i en hypersensitiv politisk korrekt forstand.

Nå prøver Demokratene i USA og venstresiden i den øvrige vestlige verden å finne ut hva som skjer med de politiske trendene. De undrer seg over at arbeiderklassen stemmer mot høyre. Noen har riktig identifisert «woke» som problemet.

Men woke i denne forstand er ikke bare noe kuriøst, symbolsk tøys som venstresiden kan legge fra seg. Det er uttrykk for to underliggende «instinkter» på venstresiden som det blir mye vanskeligere for dem å kvitte seg med.

Det ene er overbevisningen om at de har det selvsagte moralske overtaket og «vet best». Og det andre er opplevelsen av at de har en «misjon» og skal innføre dette med alle «nødvendige» virkemidler. Målet helliger middelet. Og dermed ser ikke venstresiden noe problem med autoritære bestemmelser.

Mye av det venstresiden nå støter opp mot i høyrebølgen er individualismen, ja, individualister. Mennesketyper med slike tilbøyeligheter finnes i alle populasjoner og skaper dissidenter. Men det er graden av autoritære tendenser som også bestemmer kraften i individualismen som forløses. Reaksjon skaper motreaksjon.

I tillegg har nok vestlige samfunn, og især USA, en kulturell (ekstra) tilbøyelighet for å verdsette individualismen. Dette har røtter tilbake i såvel gresk som jødisk-kristen tradisjon og ble en selvstendig egen dynamikk fra renessansen og fremover fra 1300-tallet.

Skal venstresiden gjenerobre støtte for sitt budskap om hjelp til de svake gruppene, må de altså ta en runde og se seg selv litt utenfra. De fremstår som autoritære, og siden de kontrollerer akademia og mye av institusjonene (den dype staten) så virker de også å være de mektige.

Det reagerer individualister sterkt mot.

I en kulturhistorisk fase hvor folk opplever et press fra oven på å styre hvordan de snakker og tenker, blir de også mer skeptiske til andre forhold som tradisjonelt har vært venstresidens kjepphest. For deres ønske om utjevning og omfordeling kan kun gå gjennom statens grep med skatt, lover og forskrifter.

Når venstredsiden også har fått det for seg at statlig styrt planokonomi med ambisjoner for noe så fundamentalt som energisystemet og «grønt skifte», noe som innebærer ekstra kostnader og et tilkarringssystem som lett blir korrupt, blir det simpelten overbelastning av folks, og i sær indvidualistisk hellende individers, tålegrense.

Venstresiden har blitt for autoritær, for bestemmende.

Og at de tror de har sannheten på sin side, gjør at de fremstår litt fanatiske, og besatt.

Og det liker ikke folk.

Så løsningen for venstresiden, altså det første de må gjøre, er å skape inntrykk av at de verdsetter den individuelle friheten og at de innser at fellesskapet diktatur – staten – ikke er løsningen på mer enn det absolutte minimum.

Men klarer de det?

Her kommer det inn et fenomen til. Nemlig at det er en del «falske» ledere på venstresiden. Med det mener jeg at venstresiden også tiltrekker seg folk med autoritære trekk. Individer som ikke egentlig vil «det gode» (slik majoriteten av venstresiden genuint vil), men som ser det enklere å innta en lederposisjon i grupper med drømmende, idealistiske tilbøyeligheter.

I ytterste fall snakk vi om psykopater, som utnytter «flokkmentaliteten» som rår blant kollektivistene til venstre.

Det er langt vanskeligere å bli en ubestridt leder for individualister, enn for folk som har mer kollektivistiske tilbøyeligheter.

Det er ikke uten grunn at vi har et større utvalg småpartier på høyresiden enn på venstresiden. «Hver mann sitt parti», synes ofte å være utviklingen der.

Det som virkelig motiverer høyresiden de siste ti-femten årene og skremmer folk med venstresiden, er den økende autoritære tendens. Til å bestemme: Hva vi skal tenke, hva vi kan si, hva vi kan spise, hvordan vi skal bevege oss, hvilke bedrifter som skal overleve.

Venstresiden gir inntrykk av at de verken liker eller stoler på folk.

Da er det ikke rart folk begynner å tenke at det kanskje ikke er så lurt å gi dem makt heller.

Den erkjennelsen har tatt (for) lang tid. Men nå ser den ut til å komme.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Vestens mektige venstreside har skapt det «sensurindustrielle kompleks»

Hva Hegseth, Gaetz og Gabbard signaliserer om Trump 2.0