En liten innføring i hegeliansk filosofi og samfunnsforståelse.
Som flere andre nettskribenter har Dan Odfjell reist spørsmålet om vi, som samfunnsborgere, er tilstrekkelig opplyst om den virkeligheten vi lever i.
Gir myndighetene og mediene oss fullverdig og tilstrekkelig informasjon om virkeligheten slik at det er mulig å fatte politiske avgjørelser på en demokratisk og rasjonell måte? Den informasjonen mediene og myndighetene fôrer oss med, er ikke virkelighetsopplysende, men virkelighetsforvirrende, mener Odfjell. Og det er leit fordi ”et vel-fungerende demokrati forutsetter at folk er opplyst om virkeligheten”, som Odfjell så viselig en gang skrev på ett av landets alternative nettsteder.
I ethvert moderne samfunn finner man en rådende, politisk virkelighetsforståelse som blir målbåret og effektuert av de som styrer og steller, gjennom politiske vedtak, rettsvesen, administrasjon, skole- og utdanningsinstitusjonene og massemedier. I demokratier tillater man politisk opposisjon som kan sette seg imot den rådende oppfatningen av samfunnsvirkeligheten på visse områder, men ikke imot selve grunnlaget og reglene for demokratiet.
Det norske demokratiet ble av den berømte statsvitenskapsmannen Stein Rokkan betegnet som ”numerical democracy and corporate pluralism”, noe som betyr flertallsavgjørelser i politikken samt organisasjonsmangfold og organisasjonsmakt i det sivile samfunnet (og i politikken).
Dagens norske demokrati, med tverrpolitisk, politisk korrekthet som rådende ideologi, tillater ikke den totalitære staten og diktaturet.. Demokratiet skal jo være en garanti mot nettopp den totalitære staten. Men det norske demokratiet ser totalitært strengt og misbilligende på avvik på politiske del-områder, selv om disse avvikene holder seg innenfor den gitte demokratiske grunnrammen av grunnlov og øvrig lovverk. Siden et politisk demokrati ikke kan forby slike avvik (det vil være udemokratisk og diktatorisk), så tar man i vestlige stater heller i bruk moralen og allmenn fordømmelse av radikal opposisjon som styringsprinsipp.
Myndighetene legger derfor opp til at moralske og politiske aktivister, på nær sagt alle samfunnsnivåer, sørger for at opinionen holder seg innenfor de moralske grensene til etablissementet. Det innebærer for eksempel at en lovlig organisasjon, som SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), ikke kan holde offentlige møter og demonstrasjoner uten at samfunnets venstre-ekstreme meningspoliti så å si uhindret kan trakassere og bruke fysisk vold mot SIAN for å stanse arrangementene deres.
Nasjonalkonservative mennesker som er opptatt av å bevare nasjonal selvstendighet, enhet og kultur, blir, av det samme venstreradikale meningspolitiet og deres medløpere i de politiske partiene og i mediene, ubesværet beskyldt for å være rasister, fascister, nazister, xenofobe, islamofobe osv., osv. Lignende beskyldninger kan rettes mot personer som er kritisk til mer eller mindre tabubelagte politikkområder som bistandspolitikk, asylpolitikk, klimapolitikk og kraftforsyningspolitikk.
Og det er langs disse konfliktlinjene at man må se og forstå kritikken fra folk som Dan Odfjell. De mener at det er politiske områder som er løftet ut av det offentlige ordskiftet og tilintetgjort som diskusjonsemner og virkelighetsområder. Dette skjer i overensstemmelse med føringene fra og ønskene til de etablerte politiske partiene og de etablerte mediene, som opererer i et nærmest symbiotisk fellesskap.
EN FELLES VIRKELIGHET?
I Europa har man i mer enn 2.000 år drøftet og diskutert om det finnes en felles og universell menneskelig virkelighet. Problematikken har surret i filosofers og vitenskapsmenns hoder uten noen avklaring Forklaringen på det kan være at det ikke finnes noen slik egentlig virkelighet, og at akkurat det er det sanneste man kan si om den saken.
Nå kan man jo si at fysikkens teorier, Newtons mekanikk, Einsteins relativitetsteori og kvantefysikken er uttrykk for egentlige virkeligheter som gjelder alt og alle, og at dette er felles for all naturvitenskap. Dette er virkeligheter i og ved naturen som vanligvis ikke skaper problemer i den hverdagsvirkeligheten menneskene handler og opererer i.
Men menneskene er jo noe mer enn natur. De lever i samfunn som er skapt av menneskene selv og som derfor ikke er naturskapt. Denne menneskelige ”selvskapingen” gir rom for en viss frihet i forhold til naturen, en frihet som naturen selv ikke har. Den er jo bundet av universelle lover som mennesket må innrette seg etter. Man kan jo for eksempel ikke oppheve gravitasjonsloven ved å velge den bort eller late som om den ikke finnes.
De som doserer menneskets frihet, knytter ofte denne friheten til nettopp det å kunne velge. De taler da om menneskelig frihet og naturens tvang. I hverdagsvirkeligheten og i samfunnet er det heller lite av det man kan kalle en egentlig og felles virkelighet, til tross for at store tenkere har forsøkt å påvise det. Deres forfeilede filosofiske anstrengelser kan ses som belegg for at det ikke finnes noen egentlig menneskelig virkelighet.
Det er en skuffende erkjennelse for store tenkere, men også en erkjennelse som G.W. F. Hegel, kalt den siste filosof, tok inn over seg og forklarte i verk som ”Phänomenologie des Geistes” og ”Wissenschaft der Logik”, men der sluttpunktet i hans filosofi likevel kan ses som et uttrykk for det universelle ved mennesket.. Hans store forgjenger i tysk filosofi, Immanuel Kant, søkte den egentlige (fellesvirkeligheten) i de grunnkonsepsjonene han mente styrer den menneskelige tenkningen og moralske prinsipper.
Hegel ville også ”avsløre” tenkningens ”lover”. Det han kom fram til, var at disse ”lovene” er underkastet menneskets og tekningens historiske kontekst og samfunnsforhold. Hvilket betyr at den menneskelige tenkningen er preget av de ulike stadiene i den samfunnshistoriske utviklingen, og at det først er på et gitt tidspunkt i historien (den tiden Hegel levde i) at denne innsikten blir erkjent og at mennesket blir klar over at det er historie, og at begrepet historie får sin fulle mening. Mennesket erkjenner og forstår altså den menneskelige virkeligheten ved at mennesket er historisk formidlet, dvs. at mennesket er historisk formet, et selvskapt produkt av sin historie og et subjekt med historisk ”konstruerte anskuelsesbriller”.
Virkeligheten er altså ikke noe gitt, for en gang og for alltid, men noe som konstitueres av menneskenes ulike samfunnsforhold og dermed ulike tilknytninger til verden. Ja, det kan være dekning for å tolke Hegel slik at han mener selv Kant sine erkjennelseskategorier er et produkt av historien. Dette er en tolkning som minner svært mye om hegelianeren og marxisten Georg Lukacs, en tenker som kavet rundt i den marxistiske relativitetens mer eller mindre tåkelagte, ideologiske landskap, selv om han var overbevist om revolusjonens nødvendighet og universalitet.
NOE BINDER SAMFUNNET SAMMEN
I Hegels filosofi blir begrepene ’utvikling’ og ’det nye’ forstått i lys av de historiske omveltningene som skjedde i hans tid. Og det nye som skjedde i Europa, var den franske politiske og den britiske industrielle revolusjonen. Begge disse fenomenene omkalfatret de aktuelle samfunnene på en måte som aldri før hadde skjedd i historien. Disse omveltningene la grunnlaget for Hegels forståelse av hva samfunnsutvikling innebærer, men tenkningen hans hadde også klare referanser til Aristoteles’ tenkning og ideer om hva utvikling av det menneskelige potensial er for noe.
Slik sagt og kanskje forenklet inntil det tåpelige, er dette et hovedproblem som Hegel forsøkte å gjøre rede for gjennom sine hjerneslitende og inntil kvalmen vanskelig tilgjengelige verk. Men for å lette en stakkar på veien gjennom dette uregjerlige krattet av begreper og begrepsutvikling, kan Hegel av og til slå til med poetiske og illustrative metafôrer som: ”Werde wer du bist” (Bli den du er) og ”I skumringen flyver Minervas ugle ut” (det er i skumringen, ved dagens (historiens) slutt, at man kan summere opp og forstå det som er passert.)
Hegel, til forskjell fra Kant, utarbeidet aldri noen moralfilosofi. Og det lot han kanskje med god grunn være, for han innså at moral i utgangspunktet ikke kan være universell og felles for alle samfunn og for alle samfunnsgrupper og individer. Han satte også moral i sammenheng med juss og med folkelige seder og skikker. Moral er alltid formidlet gjennom og skapt av menneskenes erfaringer gjennom tidene, av ulike grupper, samfunnsformer og regimer. I likhet med moralen er også mye av den øvrige menneskelige virkeligheten menneske-skapt. Og det er gjennom erkjennelsen av den menneskeskapte virkeligheten at mennesket, ifølge Hegel, kan realisere sitt humanistiske potensial og virkeliggjøre en allmenngyldig og universell moral.
For at et menneskelig samfunn skal henge sammen og ikke oppløses, trenger samfunnsmedlemmene en felles virkelighet å forholde seg til og som binder folket i hop. Språket er en slik virkelighet, og det samme er regler for samvær og sameksistens, som har eksistert også fra tiden før menneskene lagde språk. Man kan kalle det normer, moral eller lov, men lover kan man først snakke om når atferdsreglene blir nedtegnet. Moses mottok de ti bud og lovene fra Gud og risset dem inn på tavler. Og med lov skal landet bygges, heter det i Frostatingsloven.
Det er først når loven er nedtegnet, at den framstår som materiell og ”objektiv”, en virkelighet som er håndfast og konkret. Den skrevne loven er noe annet enn lovene som det talte ord og normer har ”risset inn” i menneskelige sinn. Det som ikke er nedtegnet som konkret, skriftlig lov, kan derfor framstå som metafysiske størrelser, gitt av en gud eller av naturen.
Privat moral, som eksisterer som uttalte eller uuttalte normer, er et for svakt grunnlag til å skape en felles lov-virkelighet på. Men et sterkere grunnlag for en slik felles virkelighet finner vi altså i lovene, som med statsmakten i ryggen skal regulere en mer eller mindre ustyrlig samfunnsvirkelighet. Vi er alle nødt til å leve under lovens og lovfellesskapets ”kappe”. Uten en slik menneske-skapt og ”objektiv” ordning som de juridiske lovene, blir samfunnet lettere kastet ut vilkårlighet og kaos.
ALLMENNVILJEN
En forståelse av og betingelse for loven er at den uttrykker ”allmennviljen”. Så kan man jo stille spørsmålet om det finnes noen allmennvilje med de motsetningene som preger de aller fleste samfunn, ikke minst moderne samfunn. Dette spørsmålet kan man løse ved å sette samfunnsmotsetningene i parentes (se bort fra dem), eller at man bygger et juridisk vern mot disse motsetningene når lover konsiperes og vedtas. Og man kan også forandre loven slik at motsetninger fjernes eller dempes. Lover og politikk i de vestlige samfunnene kan ses på som en kontinuerlig prosess som tar sikte på å utjevne motsetningene i samfunnet, en prosess som kanskje aldri fullføres.
Siden allmennviljen er en metafysisk størrelse (den har ingen materiell, fysisk eksistens, kanskje med unntak av det numeriske flertallet i demokratiet), må den forutsettes. Lovene kan selvsagt tilpasses det som oppfattes som allmennviljen, slik at lovene nærmer seg den allmennviljen som lovene postulerer og som de har som sitt grunnlag. Hegel så for seg at allmennviljen ville bli realisert i den moderne staten i regi av det han kalte absolutte fornuft eller viten. En slik tolkning av Hegel viser det utopiske i tankegangen hans.
Denne tolkningen strider også imot en forståelse av Hegel der historiens gang gjennom samfunnsmotsetninger ses på som en uendelig prosess. Det er de som mener et Hegel så allmennviljen realisert i den prøyssiske staten. Og det finnes mange som mener at allmennviljen er realisert i det moderne, vestlige demokratiet.
Men verken på Hegels tid eller i dag er det identitet mellom folket (de samfunnsgruppene som utgjør folket) og den postulerte allmennviljen. Dette tydeliggjøres av de politiske og økonomiske motsetningene i samfunnet og eksistensen av politiske partier og grupperingene som artikulerer disse motsetningene. Det impliserer at allmennviljen er et postulat, som setter samfunnsmotsetningene i parentes og skygger for det som er den underliggende realiteten, nemlig at allmennviljen er de menings-sterkestes og de materielt sett sterkeste vilje (det numeriske flertallets vilje?).
De politiske partiene i et demokrati er altså uttrykk for uenighet mellom grupper i samfunnet, en uenighet innenfor de gitte rammen for demokratiet, men i siste instans også uttrykk for tvil om allmennviljens eksistens (virkelighet). Hegel mente ikke, i motsetning til Karl Marx, at allmennviljen er disponert og representert av arbeiderklassen. Den marxistiske forståelsen av allmennviljen (hvis man kan operere med slike termer i marxismen), er en av de store villfarelsene i europeisk historie og en katastrofe for de samfunnene der denne forståelsen ble tvunget igjennom.
Da er det gunstigere og langt mer ”humant” å forstå allmennviljen på kantiansk vis, å forstå den som en regulativ idé som viser vei mot et mål som man aldri kan nå, men som man ikke kan tape av syne for å beholde ideen om menneskehetens forbedring som et etterstrebelsesverdig prosjekt.
Den uutryddelige, politiske trangen til å forstå seg som representant for fellesskapet, for det felles beste, allmennviljen, viser at de politiske ideologiene er totaliserende, dvs. at de streber etter å skape et samfunn i sitt ideologiske og politiske bilde. Men denne totalitære trangen er underliggende og skjult og ikke åpenbar slik som i udemokratiske og diktatoriske regimer.
Dagens politiske partier bærer altså i seg kimen til det totalitære samfunnet, noe som eklatant blir demonstrert av den politiske korrektheten som har tabubelagt visse politiske spørsmål, spørsmål som den politiske makten ikke ønsker ordskifte om, eller drøfting av. Demokratiet i sin norske form, har altså sine stygge og totalitære sider. Disse stygge sidene er en stadfesting av at de politiske partiene i Norge og den politiske korrektheten, særlig på venstresiden, egentlig ikke har forstått hva demokrati og ytringsfrihet er for noe. Ytringsfrihet er å tillate alle meninger, også de man forakter, i det offentlige rom uten voldsbruk.
De politiske partiene påstår, gjennom å henvise til de andre partienes ”politiske feil”, at deres egen forståelse, eller ideologi, er universell og uttrykk for en felles virkelighet, en felles vilje. Ved å påstå og representere allmennviljen, viser de sine totalitære trekk. Og uten en aktiv opposisjon, står også ”demokratiske partier” i fare for å framsnakke og virkeliggjøre den totalitære staten der en eller flere grupper mener seg å representere og forstå ”alles vilje”, mens de slår ned på kritikk av en statsregissert og omforent politikk med moralistisk fordømmelse og fysisk trakassering av meningsmotstandere. Det er dithen det norske samfunnet er på vei, ifølge Dan Odfjell.
Men han er ikke helt alene. Det er også andre enkeltpersoner og små grupper i det norske samfunnet som har tatt opp kampen mot den politiske korrektheten, som, i kraft av å være bortimot politisk enerådende, er i ferd med å ruinere hele den vestlige verden og realisere den totalitære stat gjennom ”demokratiet”.
RASJONALITETENS RAMMER
Det er innenfor felles regelverk som jus, lover, styringsregler og språk at moderne rasjonalitet kan operere. Reglene skaper altså rammer som rasjonaliteten kan virke innenfor. Og innenfor slike gitte rammer er det mulig å utøve formålsrasjonalitet, dvs. at man ut fra gitte betingelser og ved hjelp av gitte prosedyrer kan oppnå de mål som samfunnsaktørene fastsetter og bestemmer seg for.
Et annet viktig område for et felles regelverk er vitenskap, der man i tillegg til menneskelig teori og praksis søker belegg i naturen for at den virkelighetsforståelsen man har, er den riktige. Garantien for de riktige svarene i naturvitenskapene finner man altså i naturen, ved at teoriene som man har om naturens fenomener, blir bekreftet gjennom utprøving av de aktuelle teoriene. Som garanti for rasjonalitet i vitenskapene har man utviklet strenge prosedyrer både for teoribygging og teori-testing, som må følges hvis man skal bli oppfattet som en rasjonell aktør. Bryter man med disse prosedyrene, bryter man også med den rasjonaliteten som disse rammene legger opp til og gjør mulig.
Den moderne staten med sine politiske mål, men også andre samfunnsaktører innenfor næringsliv og organisasjoner, er altså avhengig av rasjonalitet for å være formålsrasjonell. Og for å nå disse målene, ved hjelp av rasjonalitetens krav, må man følge de gitte prosedyrene for de aktuelle virksomhetene. Det er for eksempel bygd inn mye og tung rasjonalitet i en bilmotor, men for at den skal fungere etter hensikten, må man følge de prosedyrene som finnes for å betjene bilen.
Rasjonalitet og prosedyrer (rutiner) er altså gjensidig konstituerende og avhengige av hverandre. Verden, naturen og virkeligheten gir ingen rasjonell garantier, og det gjelder derfor å skape felles rammer som menneskelig rasjonalitet kan operere innfor. Det er med andre ord ikke identitet mellom natur og menneske, men også mangel på identitet mellom menneskene gjør det påkrevd med felles rammer som alle må forholde seg til og som rasjonaliteten kan operere innenfor.
Om ikke forholdet mellom natur og mennesker innebærer identitet, er heller ikke forholdet mellom samfunn og individ en identitet. Er individ forstår alltid seg selv og sin identitet gjennom det som ikke er identisk med det selv, dvs. gjennom sin annen-væren, eller sin negasjon, som Hegel ville si. Mennesket lever alltid i motsetning til det som er noe annet enn seg selv, og det som er urealisert i en selv, altså det som motsier og som er utenfor selvet. Motsigelsen eller andreværenen (annetheten) er overalt og sørger for at identiteten, selvet, alltid er stilt overfor det som er noe annet enn selvet, det andre, annetheten. Men samtidig er også denne annetheten en del av selvet, den er med på å konstituere selvet. For å bli seg selv, man altså bli en ”annen” enn seg selv. Denne evige motsetningen er grunnlaget for endring, at det nye oppstår. Det nye kan ikke forutsies, det oppstår som en løsning av motsigelsen (Hegels dialektikk).
Den russiske revolusjonen var en framtvunget endring, iscenesatt av Lenin og bolsjevikene, en begrenset gruppe som i realiteten gjorde statskupp. Den bolsjevikske revolusjonen var et forsøk på tvinge gjennom ” bolsjevikismen” som en annethet, dvs. den bolsjevikene som det russiske tsardømmets motsigelse.
I forsøk på å framtvinge et nytt paradigme, en ny virkelighet. oppløses rasjonaliteten. Det rasjonelle kan kun operere innenfor et gitt paradigme og oppheves når et nytt paradigme slår seg gjennom, før rasjonaliteten på nytt kan begynne å fungere når et nytt paradigme er på plass. Men en ny rasjonalitet kunne ikke etablere seg etter den russiske revolusjonen fordi revolusjonen ble gjennomført med tvang, den påførte virkeligheten en tvang, en annethet, som den ikke kunne ta inn over seg fordi annetheten var for svak, for lite utviklet og revolusjonen sank tilbake i seg selv og i sine egne lenker. (Jfr. den marxistiske ideen om at en proletær revolusjonen bare kan skje i et industrialisert samfunn med en stor arbeiderklasse.)
Så lenge motsigelsen ikke trenger seg gjennom, hviler selvet i seg selv, og det ser bort fra sin annethet. Denne mangelen på identitet kommer også til uttrykk i vitenskapen, der det skjer brudd med gammel forståelse når det viser seg at de gamle teoriene ikke lenger kan forklare fenomener eller virkelighetsavvik som måtte dukke opp, eller som har vært der uten at gamle teorier har gitt noen fullgod forklaring på avvikene. Da skjer det såkalt paradigmeskifter som vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn kaller det. I slike paradigmeskifter utvikles nye rammer som rasjonaliteten kan operere innenfor. Noen vil si at det ikke bare er rammene som skiftes ut, men at også selve rasjonaliteten forandrer seg.
Kant hevdet at det finnes noen grunnleggende erkjennelsesfunksjoner, en grunnleggende logikk som er felles for alle mennesker. Noen vil også hevde at denne erkjennelses-logikken er grunnlag for den menneskelige formålsrasjonaliteten og at bruk av enkle redskaper er uttrykk for denne basale logikken, som når ei kråke slipper ei nøtt på fjellgrunn for å knekke den og kunne ete innholdet. Men en slik praksis er ikke direkte forbundet med en underliggende og basale erkjennelsesfunksjonen.
Filosofen David Hume ville si at å lære og knekke ei nøtt, er noe som gjøres gjennom erfaring, gjennom prøving og feiling. Hegel ville si at det ikke finnes abstrakte erkjennelsesfunksjoner. De ville i tilfelle være tomme. All erkjennelse er rettet mot noe og fylt av innhold, av historiske innhold. Blikket og sansningen er å så måte historiske produkter. En amazon-indianer som ikke har sett en ”hvit mann”, persiperer verden og virkeligheten med et annet blikk og en annen forstand enn en aksjemegler på NYSE. De to lever ikke i en felles virkelighet og en felles verden. En heteroseksuell mann eller kvinne, ser på og forstår den seksuelle verden på en annen måte enn den homoseksuelle.
Det heteroseksuelle kjønnslivets funksjon er å føre slekten videre ved hjelp av lyst og begjær etter det annet kjønn. Hva som er den homofile seksualitetens funksjon bortsett fra lyst, er et biologisk mysterium, det er biologisk ubegripelig, et reproduktivt avvik og dermed en villfarelse.
MARXISMEN I AKADEMIA
På 1960-70-tallet da marxismen rullet over den akademiske verdenen, kom den weberske (den tyske byråkrati-teoretikeren og sosiologen Max Weber) formålsrasjonaliteten i vanry. De akademiske marxistene var ikke interessert i det borgerlige samfunns rasjonalitetsrammer og prosedyrer. Disse rammene ble sett på som hindringer for det nye, det nye samfunnet og en ny rasjonalitet, den marxistiske. Under dyrkingen av det nye, lå drømmen om en revolusjon som skulle avskaffe all ufornuft, urettferdighet, imperialisme, undertrykkelse osv., osv. Man ville altså skape det nye, men det nye skapes ikke, det kommer, det kan ikke forutsies. Hadde man kunne forutsi det nye, ville man ja ha vært en del av det.
Sosiologen og marxisten Dag Østerberg var en av dem som misjonerte for det klassefrie samfunnet og det frie individet. Sin yndlings-anekdote for å beskrive det nye, hentet han fra et intervju med swing-jazzmusikeren og den fabelaktige vibrafonisten Lionel Hampton i bladet Down Beat i 1947. Jazzen hadde da opplevd et brudd med swingjazzen og stod midt opp i den revolusjonære avløseren, bobop-jazzen, anført av Charlie Parker og Dizzy Gillespie. På spørsmål om hvor han mente at jazzen ville ta veien videre, svarte Hampton: ”If I knew, I would be there”. Et genialt svar og en genial forklaring på det nye’s problem. Det nye bare kommer, det kan ikke forutsies, Kan man det, ville man jo være der, eller være en del av det.
Marxistene trodde de kunne skape det nye, forutsi det nye, ja, de var det nye. Men det nye kan ikke vedtas. Å vedta det nye med tvang, slik kommunistene gjorde, betyr bare at man viderefører de maktstrukturer som finnes i samfunnet, det som skjer, er at nye folk inntar gamle posisjoner og viderefører det gamle i ny innpakning. Det var dette som lå bak bekymringen til Karl Marx og F. Engels da de pekte på at samfunnet måtte ha nådd et visst stadium i utviklingen av kapitalismen før man kunne gjennomføre den proletariske revolusjonen. Gjorde det man før tiden var inne, ville man falle tilbake til tidligere tiders urasjonalitet og barbari, noe som ble anskueliggjort i Sovjet-Unionen, Øst-Europa, Kina og i Venezuela i dag.
Vitenskapen sikter hele tiden mot det nye, det som er bedre enn det eksisterende. Det gjør også politikken, men den mangler de etterprøvingsprosedyrene som gjør at vitenskapen når sikker kunnskap og sine mål. Og ikke minst, naturvitenskapens objekt er naturen, mens politikernes objekt er mennesket og samfunnet som til de grader konstitueres av historien og som derfor ikke er et manipulerbart objekt i naturvitenskapelig forstand. Politikken
krever et sett av menneske-skapte lover og regler og prosedyrer som i et demokrati skal sørge for likebehandling av samfunnsborgerne, og en middel-mål rasjonalitet for å kunne oppnå sine økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske mål.
Den tyske sosiologen, historikeren og økonomen Max Webers byråkratimodell med sine saksbehandlingsregler og formålsrasjonalitet er forbildet for den personnøytrale og ukorrupte, offentlige administrasjonen i de vestlige samfunnene. Men denne modellen er historisk betinget og knyttet til det vestlige, demokratiske samfunnet. Modellen er ikke nøytral, og den er blitt et viktig redskap for de politiske elitene i Vesten for å få gjennomført en politikk som skal skape det politisk korrekte rettighetssamfunnet, ikke bare i Vesten, men som et universelt prosjekt.
Den moderne vestlige staten er blitt en Leviathan som sysselsetter store deler av befolkningen med å administrere, kontrollere, terapeutisere og drive med sosial ingeniørkunst på den øvrige befolkningen, med mål om å skape en ”egentlig” og universell virkelighet. Den politiske korrektheten motsier seg selv ved å påpeke andre ideologiers relativisme, mens den hardnakket pukker på sin egen universalitet.