Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentenes meninger.

På 80-tallet leste vi Jens Bjørneboe med stor appetitt. Men vi kan umulig ha skjønt ham, for samtidig som vi leste, gikk vi i hver vår flokk og sa bæ.

Den ene var steinkastende Blitzer under sinte bannere, den andre var pasifist i ikkevoldsgruppa Kardemomme. Med brostein og kassegitar skulle verden reddes.

Hadde noen spurt oss om hva som var i veien med verden, og hva den skulle reddes fra, ville vi svart med innøvd skråsikkerhet: Snuten! Militærmakta! Kappittalismen og borgerskapet!

Dermed ville vi med våre flokksvar vært svar skyldige, for flokken er verken klok, innsiktsfull eller nyansert i sitt utrykk. På sitt beste er den et håndklappende akkompagnement på en fet konsert. På sitt verste er flokken dum og livsfarlig. Vi så ikke dette hos Bjørneboe den gang. Vi ser det i dag.

En evig opprører

Han ble «dårlig mottatt blant rebellene i 60- og 70-årene, som krevde en avsvergelse av ”borgerlig åndsliv og individualisme”. Til gjengjeld overlevde Jens dem alle som opprører.» Dette skriver nevø Sven Kærup Bjørneboe i sin bok Onkel Jens (2001). Det er lett å gjøre opprør så lenge noen står der under fanen sammen med deg og nikker og bekrefter de samme forenklede slagordene: Vi er de snille! De andre er slemme!

Flokken har ikke noe nervesystem, ingen evne til persepsjon eller tolkning av inntrykk.

For Jens Bjørneboe handlet det om å leve seg inn i – og beskrive – menneskelig lidelse. Da må det nødvendigvis handle om individet. Han var ikke bare opprører, men også en forsvarer for dem som faller utenfor: Fra den dyslektiske skoleeleven «Jonas» til langtidsdømte Fredrik Fasting Torgersen. Forsvaret for den enkelte er det viktigste, sa Bjørneboe og formulerte med dette en tidløs revolt mot enhver tidsriktig sak og motemoral der flokken herjer en stakket stund før den løses opp igjen, utslettes eller slukes av en ny tidsriktig flokk.

Bjørneboe førte pennen i en tid som ennå ikke var hakket opp til postmodernistisk woke-salat hvor identitetsgruppe etter identitetsgruppe skriker over hverandre. Også her overlever Jens dem alle som opprører.

Manifesteringen av individet, har en langt mer robust holdbarhetsdato enn de mange og selvmotsigende innstuderte behov for dekonstruksjon og relativisme.

Den Store Angst

«Mennesket ønsker seg en verden hvor det gode og det onde lar seg skille klart fra hverandre, fordi det bærer i seg et medfødt og ubetvingelig ønske om å dømme før det forstår. Dette ønsket bygger religionene og ideologiene på,» skriver Milan Kundera, og det fører oss rett over til romanen Kruttårnet der Bjørneboe snakker om Den Store Angst: «Dette fenomen, at Den permanente Heksejakt ryker opp til en orkan av forfølgelser, skjer hver gang troen er truet. Ingen bestemt tro, men troen på at alt har en sikker og viss mening. Når troen på at kosmos […] har en mening, blir truet, da reiser troen seg og knuser vantroen. Dette er den store Angst, og den opptrer i tider av skepsis, fornuft og opplysning.»

Gud er død – leve avgudene!

Angsten er berettiget. Særlig etter at Darwin gjorde Gud overflødig og Nietzsche dro konsekvensen: «Gud er død!» Han sa det som et varsel: Nå må menneskene skape sin egen moral og etikk, basert på individets klokskap, hinsides utopienes farlige luftspeilinger, hinsides «godt» og «ondt». Kommunismen, fascismen og nazismen forsøkte å tvinge nye ideer inn i det vakuumet som var oppstått. Det gikk dårlig. Så kom nymarxismen og postmodernismen, som trekker en ny konklusjon av Guds død: Alt er relativt, alt flyter, ingenting er sant. Altså er alt tillatt:  Menn er kvinner; opp er ned; tapere er vinnere; individet eksister ikke; mennesket er kun en sosial konstruksjon.

Redselen for utstøtelse

Mennesket er et flokkdyr, men stammen består av individer. Vi forholder oss daglig til hverandre som personligheter, med fornavn og utseende, telefonnumre og egenart. Bare de fulleste av oss klemmer hvem som helst vi møter på gaten. «O menneskepak. Som om livet ikke var trist nok fra før, gjør vi hva vi kan for at plage hinanden end mer. Den eneste redningens mulighet er: stænge sig væk. Men denne eneste redning er på samme tid den sikre undergang.» skrev Garborg i sin tid.

Det er en uforanderlig observasjon:

Å stå utenfor flokken er livsfarlig. Dette ligger dypt begravd i våre instinkter. I oldtiden var det å bli bortvist fra stammen eller kastet utenfor landsbymuren –­ ostrakisme – ensbetydende med en dødsdom. Den utstøtte ble overlatt til en nådeløs natur og stod tilsvarende lovløs mot inngruppens hevn og overgrep.

Hamsuns esel

Vi lever alle med angsten for ekskludering i oss, og det skal ikke mye til før uroen kjennes på kroppen; som i barnet som plutselig oppdager at mamma er blitt borte bak butikkhyllene. Redselen for å stå alene er en nyttig redsel, den kan bety forskjell på liv og død. Men den har følger: «Menneske, dit navn er æsel! Man kan æsellede dig fram efter næsen hvorhen man vil,» sa Hamsun. Det skal ikke mye til før vi forkaster nettopp det mest menneskelige av alt – vår personlighet. De små nyansene som gjør deg til deg og hun der til henne osv. Vi er i stor grad avsondrede individer; sansende enheter, alene om vi vil det eller ikke. Og samtidig har vi denne nyttige evnen til å ledes etter nesen som esler.

Trygg, dum og farlig

Aksel Sandemose skriver et sted om hvordan generaliseringer og urokkelig stupiditet gjør «verden firkantet og trygg». En flokk kan ikke tenke, den kan bare handle enkelt og klumsete, drevet av lavoppløste slagord og følelser. Men flokken er svært effektiv i sin evne til destruksjon. Derfor er den farlig. Den river fort ned hva som tar hundrevis av år å bygge opp. Du kan ikke argumentere med en løpsk horde. En flokk er utenkelig uten fordummende generalisering.

En av de dummeste og kanskje farligste av dem alle, er bruken av ordene svart og hvit om mennesker. «I ain’t never seen a white man,» sang Wolfman Jack i 1972. Vi har heller aldri sett et svart eller et hvitt menneske. De finnes ikke. Men generaliseringen er effektiv og gjør det lett å kategorisere mennesker ut ifra egenskaper de ikke har løftet en finger for å oppnå, som hudfarge og kjønn. Dessverre følger det stor trygghet med selv den mest overflatiske opplevelse av tilhørighet. Dermed er det bare å tilsette en bøtte fordommer, så kan slagsmålet begynne.

Ideologi og massepsykose

Om forfølgelser sier Bjørneboe at «en pogrom er alltid en revolusjonær handling, den utføres rituelt og av ideologer, for å styrte det bestående og forandre verden». For ham er det ikke viktig hvilket flagg flokken går under, det alarmerende er at det skjer – igjen og igjen, og at det fører til ufattelige lidelser. Med bål og kors, med hær og bombefly. Selv hadde Jens sett disse mekanismene utspille seg i sin mest groteske form under nazistenes herjinger og forfølgelser under andre verdenskrig.

Og umiddelbart etter krigen leste han The Yogi and the Commissar av Arthur Koestler (1945), som plasserte Sovjetunionens sosialistiske manipuleringskunster i samme kategori som nazi-Tysklands. Når det gjaldt propaganda og brutalitet var det ingen forskjell på Hitler og Stalin. Utopien var målet, mennesket var midlet. Koestler ble skjellsettende for Bjørneboes tidlige forståelse av hvordan den «Den store angst» gjorde seg gjeldende i det 20. århundre, under ulike symboler.

Han gikk ikke bare under huden på mennesket, han gikk meta, han så galskapen ovenfra, høyre/venstre-aksen kapitulerte under Bjørneboes droneblikk. Følgelig ble han stående utenfor sin samtids salonger av Mao- og Pol Pot-svermere.

Den Store Angst rir igjen

Bølgene av angstdrevet panikk vil gjenta så lenge det er liv på kloden. Men under atter nye valører og ansikt: klimakrise, pandemipanikk, sensurbesettelse, religiøs undertrykkelse og rasisme. Ikke minst som politisert nazihysteri. I øyeblikket har vi tre Hitler-kandidater: Trump, Putin og Netanyahu. Det siste beror på en feillesning av historien. Historien gjentar seg nemlig aldri, den går ikke baklengs. Det som derimot gjentar seg er de dogmatiske ideene, som tilsynelatende aldri blir ferdige med å initiere de samme stupiditeter og overgrep.

7. oktober ble nok en påminnelse om at indoktrinering og kollektivisering av hat stadig gjør seg gjeldende på vår vakre, tynne skorpe av en jord – under det evige isødet over oss og over den frådende ildsjøen under oss (for å bruke Bjørneboes poetiske kosmologi). Sivilisasjonen – humanismen, menneskerettighetene og «aldri mer!» – er kun en syltynn ferniss av håp over stadig tilbakevendende eksplosjoner av blodstenkt barbari. Ifølge Jens «vil Den Store Angst stige til nye høyder» når vi i fremtiden erobrer verdensrommet, og da vil intet ligne «på den jakt som skal komme». Dette var i 1968. Før månelanding, Internett, World Wide Woke, Elon Musk, memer, AI og Sankt Greta den Gode. Det viktige spørsmålet er dette: hvor står individet neste gang lynsjemoroa tar av?

Det modige individet

Tenk på August Landmesser, mannen som på det ikoniske fotoet fra 1936 står midt i havet av heilende kollegaer med armene demonstrativt i kors og nekter å saluttere Hitler. [https://rarehistoricalphotos.com/august-landmesser-1936/] Det finnes flere: Sokrates, Jesus, Giordano Bruno, og MLK jr, for å nevne noen. I vår egen tid kommer stadig flere egenrådige individer ut som stemmer i frittgående podcaster: Rogan,  Ayaan Hirsi Ali, Aron Flam og Gad Saad.

Bjørneboe selv brukte Ignaz Semmelweis som sitt fremste eksempel, mannen som helt alene stod opp mot datidens legestand og påstod han hadde rett: Vask hendene! Det hjelper mot dødelig barselfeber! Hans mot reddet et utall mennesker fra unødvendig lidelse. Som belønning ble han hatet og utstøtt av sine fromme kolleger. Og han tok sin triste død av det.

Flokken spiser seg selv

Antirasister er avhengig av rasister for å ha en sak å slåss for – eller mot. Dermed er rasisme et nødvendig «gode» for antirasistens identitet og investeringer. Det som opprinnelig var ment å virke inkluderende, ender ofte med å ekskludere «de andre», fordi «de andre» er den negative motivasjonen for en bestemt gruppeidentitet. Vi dyrker fiender for å beholde flokken vår.

Men, heri ligger også et håp: Flokkens naturlige evolusjon er at de ulike frontene, etter hvert som de vinner slag utad og kvitter seg med felles fiender, mister sin evne til – for å si det på ekte Blitzk – å «holde samla!» Dermed går de løs på hverandre i et spesialrettighetenes stadig mer detaljorienterte supermarked. Vi ser for eksempel tegn i tiden på at woke-bevegelsen i USA er i ferd med å sprekke opp i alle regnbuens farger.

Den minste av alle minoriteter

Kan man håpe at vi en dag, når Antifa, Extinction Rebellion, BLM, Hamas og Den Nordiske Motstandsbevegelsen har erodert seg selv bort, at vi står tilbake med nyvunnet respekt for den minste minoritet av dem alle – nemlig individet? Hva om vi ut av den ufrie flokkens nødvendige selvdestruksjon kunne få, med Bjørneboes ord, «Et sterkt og åndelig uavhengig menneske (som) vil se jevnbyrdige, frie venner omkring seg, – ikke devote slaver og servile underordnede.» Faren er at de som breker høyest med det siste innen flokk fortsetter å overdøve individet i uoverskuelig fremtid – og det er i hvert fall vi ferdige med.

FAKTABOKS: Velkommen til presentasjon og samtale

Protestfestivalen i Kristiansands feirer 25-års jubileum i år. På selve åpningsdagen, søndag 1. september presenterer vi vårt teaterstykke om bysbarnet og festivalinspiratoren Jens Bjørneboe. Dramatikerne Tomas Drefvelin og Erik Holien vil på scenen til utestedet Hos Naboen for første gang opptre offentlig sammen med regissør og dramaturg Kristian Landmark. Forfatter og journalist Ole Asbjørn Ness styrer samtalen. Skuespiller Mads Ousdal vil lese utdrag fra stykket, mens gitarist Bendik Bergestig vil stå for den musikalske stemningen. Det vil også bli åpnet opp for samtale med publikum. Velkommen til et uhøytidelig, formynderfritt arrangement i den høyaktuelle Bjørneboes ånd!

(Dette er en oppfølger til vår forrige kronikk her i avisen: ”Jens Bjørneboe og den fryktelige friheten”)