Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er ikke navnet som er viktig. Det er hans rolle som redaktør i Bergens Tidende.

Redaktører er portvoktere til vår samfunnsdebatt, derfor er de svært viktige. Redaktører kan påvirke oss til å elske MDG eller hate Støre. Sånn er det bare.

I Bergen sitter det en redaktør som er farlig. Han undergraver samfunnsdebatten, han roter med roller og han har ingen tillit til sine journalister. En drøy påstand?

Tullebukken

Dette er dessverre ingen drøy påstand, fordi den er svært lett å dokumentere. Presseetikken sier strengt at en redaktør ikke kan ha dobbeltroller. En redaktør kan ikke være medlem i Røde Kors eller Amnesty International Norge. Ei heller styremedlem i Norges Mållag.

En redaktør som knebler samfunnsdebatten er farlig.

Jens Kihl var nylig i Dagsnytt 18.

Dette er NRKs mektige dagsordenprogram. Det som stod på dagsorden den dagen skulle føre til at kulturredaktøren dreit seg ut for hele Norge. Boken «Partiet» var oppe til debatt.

La meg sitere ordrett hva kulturredaktøren sa inn i NRKs mikrofon:

– Boka er full av faktafeil. (Fake news)

– Det er sitater de har funnet på. (Fake News)

– Det er situasjoner de ha diktet opp. (Fake News)

– Når jeg har journalister ute som skriver en sak med anonyme kilder, så må jo jeg som deres redaktør vite hvem de er. Ellers faller systemet sammen.

Les Jens Kihls siste sitat en gang til, mens jeg forteller:

Tullebukken som er tjukk i hue

I ti år hadde jeg gleden av å jobbe i Dagens Næringsliv. Først som politisk reporter, deretter som finansjournalist. En liten artighet i så måte er innrømmelsen av at denne finansjournalist var preget av en rimelig porsjon dyskalkuli, men han mottok Den Store Journalistprisen og SKUP-prisen, så det gikk jo ganske greit likevel.

En dag på 90-tallet hadde jeg en svær story, basert på en anonym kilde. Fem minutter etter at den ble sendt til desken ringte sekretær Majbritt og sa:

– Kan du komme til redaktørens kontor?

– Jarle, jeg vil vite hvem din anonyme kilde er, sa redaktøren

– Er du helt tjukk i hue, svarte jeg.

Kulturredaktøren i Bergens Tidene er enda tjukkere i hue. Han stoler overhodet ikke på sine journalister. Han krever å få vite alle journalistenes anonyme kilder. Hvorfor? Fordi, hvis ikke han vet hvem Bergens Tidenes anonyme kilder er så faller «hele systemet sammen».

Hvilket system er det Jens Kihl snakker om? Er det Goebbels som har stått opp fra de døde?

At Jens Kihl forlanger å få vite hvilke anonyme kilder journalistene har, er helt uhørt.

Stålpålen i journalistikken

Det tre vet, det vet alle. De to vet, er det ingen som vet. I DN hadde jeg mange anonyme kilder. De stolte på at de aldri ville bli avslørt. Hverken overfor dama mi eller redaktøren min. Uten denne fortrolighet ville DN aldri kunne publisert mange av mine historier. Historier som førte til at 23 administrerende direktør-kjeltringer fikk sparken, for eksempel.

Nynorsk-politikeren Jens Kihl er av den helt motsatte oppfatning. Han sitter i sitt høye tårn som Sauron og vil kontrollere hele BTs kildeunivers. En så enorm absurditet at det hele ikke er til å tro.

Joda, en redaktør kan selvfølgelig spørre om sin ansattes anonyme kilde. Men, et slikt spørsmål kan kun føre til et svar: – Jeg skal spørre min anonyme kilde om jeg kan fortelle redaktøren hvem den er.

Svarer kilden nei, så er journalisten for alltid bundet til å ta kildens identitet med seg i graven, og redaktøren får selv bestemme om den aktuelle artikkel skal publiseres.

Kjernen i denne problemstilling handler om tillit. I DN hadde vi i noen år en redaktør som nådeløst ovenfor omverdenen stolte på sine journalister. Han hadde den største tillit til at hans ansatte forvaltet journalist-faget etter notene. Og hans tillit til sine folk var berettiget. Og denne byrettighet var starten på et hvert morgenmøte. Det var denne tillit mellom sjefen og den ansatte som sørget for «en bra avis» og som evnet å flytte makt.

I Bergens Tidene er det ikke slik. Alle bergensere har nå fått vite at hvis de tipser BT om en sak som handler om kulturelitens pedofiliring, så vil hele Bergen få vite hvem kilden er. Bare fordi Jens Kihl tvinger den anonyme kilden til å stå frem på hans kontor.

Det bor en farlig redaktør i Bergen. Han jobber i Bergens Tidende, og hans navn er Jens Kihl.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Politisk korrekt idioti satt i system: Og det du ikke visste om kvinner i IDF