Dette er en kommentar.

Mímir Kristjánsson og Rødt kan ha funnet Fremskrittspartiets og Tor Mikkel Waras svake punkt.

Mímir Kristjánsson (R) er en flink fyr. Han skriver godt, snakker godt, har hjerte for de svake og har i tillegg nese for det tabloide. Mye av det samme kan man si om Tor Mikkel Wara (Frp). Han var en av de beste ungdomspartilederne Norge noensinne har hatt, og i PR-bransjen bygde han seg et rykte som en meget dyktig rådgiver, om enn det famøse forsøket på å kjøpe en journalist til taushet har heftet ved ham.

Wara mot Kristjánsson er med andre ord en drømmedebatt. Sylskarp islandsk radikaler fra Stavanger mot gørrsmart liberalistisk PR-rådgiver fra Finnmark.

I gårsdagens Dagsnytt 18 møttes disse to, men det var ingen konkurranse mellom to jevnbyrdige hvor en til slutt måtte gi tapt. Kristjánsson vasket gulvet med Wara.

I etterpåklokskapens klare lys er det lett å tenke at dette er en debatt som Wara måtte tape. Den hjertevarme radikaleren som anklager liberalisten for kokkelimonke fordi han ikke vil offentliggjøre kundelistene fra da han var PR-rådgiver, er en debatt som er vanskelig for Wara å vinne.

Men det er en debatt han må ta. Rødt er bare begynnelsen. SV vil skyte mot ham, og Arbeiderpartiet enda mer. Støre føler seg utsatt for drittpakke etter drittpakke fra høyresiden. Dermed gir Waras valg om å møte Kristjánsson mening; det er best å gjøre seg ferdig med tematikken så fort som mulig. Heller tape en debatt med Kristjánsson enn en med Støre om dette. Få går fra Rødt til Frp, mens fra Frp til Arbeiderpartiet er tenkelig.

For Wara er dermed nederlaget forsmedelig, men en del av jobben. Temaet er snart gjennomdebattert, folk er lei, og han kan gå videre. Kanskje.

Faren for Fremskrittspartiet og Wara er at Kristjánsson har funnet frem til det som er både Waras og Fremskrittspartiets svakeste punkt.

Det punktet oppsummeres i min overskrift: Kan vi stole på Fremskrittspartiet?

De som stemte Fremskrittspartiet inn i regjering sist, vil hurtig svare nei.
Leverte Fremskrittspartiet lavere innvandring? Nei.
Stod Fremskrittspartiet for en annen energipolitikk enn Arbeiderpartiet og Høyre? Nei.
Fikk Fremskrittspartiet kontroll med offentlig pengebruk? Nei.
Reduserte Fremskrittspartiet offentlige inngrep og byråkrati? Nei.
Klarte finansminister Siv Jensen engang noe så enkelt som å få Statistisk Sentralbyrå til å gi oss like gode tall for innvandringens konsekvenser som for eksempel Danmarks Statistik har gitt i Danmark? Nei.

I Siv Jensens selvbiografi fikk vi noe av svaret: For henne var Fremskrittspartiet først og fremst en karrierevei , en måte for henne og for andre å få en bedre karriere enn de ellers ville ha fått.

Det stemmer med det inntrykket jeg fikk av Fremskrittspartiet mens de satt i regjering: De var veldig glad for endelig å ha bil med sjåfør. Makta var forførende. Å faktisk gjøre noe, ikke så veldig viktig likevel.

Derfor rammer Mímir Kristjánssons kritikk Wara hardt og kan være farlig for Fremskrittspartiet: Er Fremskrittspartiet et politisk parti, eller er de PR-bransjens forlengede arm på høyresiden? Vil Fremskrittspartiet utgjøre en forskjell, eller vil de i praksis føre den politikken som passer First House sine oppdragsgivere utmerket godt?

Jeg håper at Fremskrittspartiet har lært. Jeg tror at Tor Mikkel Wara klarer å tenke selv, og at han ikke fortsetter som sine ukjente oppdragsgiveres forlengede arm.

Norge behøver både en ny energi-, skatte- og innvandringspolitikk. Fort, og den politikken må peke ut en ny retning. Det er ikke en retning som mange er villige til å betale for, i innvandringspolitikken. Ikke i energipolitikken, og ei heller i skattepolitikken.

De store pengene i Norge ligger i statsbedrifter og i grenselandet mellom det offentlige og det private.

Satt på spissen i tre eksempler: Det finnes gode grunner til å legge om norsk landbruks- og matpolitikk, men NorgesGruppen, Rema og Bondelaget vil jobbe knallhardt imot med masse penger og ressurser.

Det finnes mange gode grunner til å legge om norsk kraftpolitikk, men Statkraft og Statnett vil jobbe imot med masse penger og ressurser.

Det finnes mange gode grunner til å legge om asyl- og flyktningepolitikken, men samtlige NGO-er, en samlet advokatstand og hele asylindustrien som lever av dette vil jobbe imot med penger og ressurser.

Å love er lett. Å levere er vanskelig.

Især hvis man egentlig ikke mener det så sterkt, slik jeg tror tilfellet var med Siv Jensen, og kanskje hvis man tror at det ikke vil lønne seg på sikt.

Derfor har kanskje Mímir Kristjánsson funnet Fremskrittspartiets svake punkt. Alle vet nå at man ikke kan stole på Senterpartiet. Kan man stole på Fremskrittspartiet?

Jeg håper svaret er ja, men frykter det er nei.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Norges nåværende energipolitikk er en vase av fjas og selvmotsigelser (+)