Årets «Tons of Rock» på Ekebergsletta i Oslo er den tiende i rekken. Festivalen er Norges største metallfestival, og i år har festivalen satt rekord i antall solgte biletter.

Det er ikke lite festivalen har å skilte med når det gjelder tidligere headliners. Guns N» Roses, Ozzy, Ghost, Pantera, Kiss, Iron Maiden og Black Sabbath har alle spilt på festivalen.

I år var hovedartisten Metallica. De spilte på åpningsdagen onsdag. Det var forventet mye folk den dagen, og spådommen gikk i oppfyllelse. Det var trangt for å si det slik.
Andre artister på årets festival var blant annet ZZ Top, Extreme, Saxon, Kreator, Uriah Heep, Greta van Fleet, Europe og Judas Priest. Heart måtte dessverre avlyse grunnet helsetilstanden til sangeren Ann Wilson.

Jeg var tilstede på tre av de fire dagene festivalen varte. Det blir rett og slett for mye å anmelde alle bandene, så jeg konsentrerer meg om de mest kjente. Og de jeg rett og slett rakk å få med meg. Og også de mindre som gav meg best inntrykk. 

På åpningsdagen onsdag traff jeg på disse tre som skulle på festival. Filip Våje (18), Iren Nilsen (42) og Robin Farstad Dey (18). De er alle fra Oslo. Filip hadde egentlig bilett til torsdagen, men noe kom i veien så han fikk byttet til onsdagen. Men han er ikke altfor skuffet. Dermed får han med seg Metallica.

Iren er her å forsøker å få med seg mest mulig. Motorpsycho nevnes.

Robin vil også få med seg mest mulig, og nevner spesielt den gode stemningen på festivalen.

Jeg traff også på denne vennegjengen fra «Sørlandets smilehull» Tvedestrand i Agder:

Ole Jonas Kverndal (61), Jens Henrik Kverndal (25), Henrik Østreng Eriksen (24), Tobias Paulsen (25), Vebjørn Ringdal Krogstad (25), Martin Wenneberg (31), og Emilie Solli (29).

– Det beste med Tons er og møtes med så mange venner, nye og gamle i musikk, latter og kjærlighet! Elsket Pariserhjulet og bra at Tons markerte pridefesten! Jeg likte best Turnstile, TOOL, All Them Witches og Judas Priest, sier Emilie Winberg (32).

– Det beste med Tons var det fine været og fine folk, og jeg likte best All Them Witches» sier Jens Henrik, som også likte best All Them Witches.

Tobias er enig: All Them Witches var best. Hvis jeg skal gjette er kanskje nettopp dette bandet disse guttas favorittband allerede. Tobias skryter i tillegg av fint vær, fine folk og godt øl.

– Beste med Tons må være den gode festivalstemningen. Masse gode venner og masse bra musikk. Årets favoritt var desidert Motorpsycho, sier Vebjørn.

Martin sier dette om festivalen: «Det beste bandet var Motorpsycho, og det beste med festivalen var å møte gode venner å kunne drikke pils hele dagen.» Dette hevder han også er kjæresten Emilie S. sin kommentar. Vi får tro ham på det da.

Gamlefar i vennegjengen, Ole Jonas, synes Tons har en vennlig og hyggelig atmosfære, og har truffet masse fine og hyggelige folk på festivalen. Favorittband var Judas Priest og Greta van Fleet.

Ole Jonas fikk en kommentar av sin sønn som han syntes var litt artig. Og jeg er vel litt enig i det: «det var herlig å se et band som ikke bestod av gamle menn».

Europe spilte på hovedscenen med det klingende navnet Scream. Alle scenene er oppkalt etter Muchmalerier. De andre to scenene har fått navnene Vampire og Moonlight. 

Jeg så Europe på Operaen for et års tid siden. De gjorde et godt inntrykk den gang. Og bandet fortsetter å gi et godt inntrykk. I den lave ettermiddagssolen på Ekebergsletta var sanger Joey Tempest i slag, og så ut til å kose seg foran et anselig antall publikummere.

Europe vartet opp med gamle slagere som The Final Countdown, Carrie og Rock The Night, noe som avstedkom allsang. Ikke på grensen denne gangen altså, men på Ekebergsletta. 

Blant publikum kunne jeg også se at den yngre garde var godt representert.

Fint å se at nye og gamle rockere finner samme i felles glede over god musikk. 

Uriah Heep spilte også på hovedscenen. Det var det ikke noe å si på. Dette er et band med stor og lang historie. Bandet har hatt stor innvirkning på andre artister inne denne sjangeren. 

Historien startet så langt tilbake som i 1969 da Ken Hensley og David Byron startet opp bandet. Dagens utgave av bandet har bare gitarist Mick Box som er igjen av originalbesetningen. Kjente hits som bandet står bak er blant annet Gipsy, Lady In Black, Look at Yourself og Easy Living. Alle disse stod på reportoiret denne kvelden.

Uriah Heep har solgt over 40 millioner plater på disse årene. Publikum på Ekebergsletta kjenner igjen god musikk når de hører den. Så også med Uriah Heep. Da bandet dro i gang stod jubelen i været som det heter. Og igjennom konserten var stemningen helt på topp.

Judas Priest tok turen til Tons of Rock og Norge i år. Det er godt nytt for bandets fans. Bandet spilte også på hovedscenen, som forventet.

Judas Priest er på samme alder som Uriah Heep. Startet opp i 68. Består i dag av Rob Halford, som har vært med siden 72, bassist Ian Hill som har vært med siden starten i 68, Richie Faulkner, og Andy Sneap på gitar. Trommis Travis Scott har vært med gruppa i 35 år. 

Fans av Uriah Heep er gjerne også fans av Judas Priest. Begge band er jo typiske brit-metall fra 70 tallet, og musikken har mange likheter. Så det at publikum som stod nærmest scenen på Uriah Heep var mange av de samme som nå under Judas Priest, er ikke overraskende. Jubelen startet ganske tidlig i showet da sanger Halford åpnet det hele med setningen «the priest is back».

Og den stemningen holdt seg stort sett på topp under hele forestillingen. 

Ett av bandene jeg så mest frem til på årets Tons var Parkway Drive. Bandet er australsk og spiller såkalt metalcore, og ble etablert i 2003.

Parkway Drive har satt sitt preg på denne sjangeren helt siden oppstarten i 2003, og leverer skikkelig på Tons i år. De har fått tildelt den nest største scenen, men kunne meget vel hatt den største, og også avsluttet kvelden etter min mening. Dette var RÅTT. Mye pyro, en helvetes masse energi, og ekstremt god kontakt med publikum. Jeg hadde til nå ikke sett/hørt Parkway Drive live, så dette var ganske overveldende. Helt klart en av mine beste opplevelser på Tons.

Alien Weaponry er et band fra New Zeland  som inkluderer mye av maorikulturen i sanger og visuelt uttrykk på scenen.

Noen kjenner kanskje til New Zealands haka, der man med høye stemmer og skremmende grimaser forsøker å skremme sine fiender på slagmarken. Mange har sikker sett dette før. Gutta i bandet inkorporerer dette i opptredenen sin, og det funker synes jeg. 

Musikken går under betegnelsen trash metall, og er nok ikke for den med sarte ører. Men liker man sjangeren kan nok Alien Weaponry være et tilskudd til listen.

Bandet hadde fått tildelt den minste scenen kalt Moonlight. Scenen er i motsetning til de to andre mer under tak, så det kan vel omtales som et telt.

Teltet var fullt, og som seg hør og bør på trash metall konserter er det utpreget crowdsurfing.

Noe som jo antyder at publikum liker godt det de hører.

Dette var min først befatning med bandet, og jeg må si jeg likte det godt. 

De to engelske jentene Amy Love og Georgia South utgjør bandet Nova Twins. Damene er altså ikke tvillinger.

Musikken er litt vanskelig å plassere, men omtales ofte som nu metall og/eller rap rock. Altså rock innblandet rap.

Nå er rapmusikk langt ifra min greie, men dette var interessant egentlig. Også Nova Twins spiller såpass energisk musikk at mange tilhørere blir smittet av crowdsurfing-basillen.

Jeg synes jentene gjorde et utmerket jobb, og tror de har en fremtid i musikkindustrien. 

Jeg har forresten aldri sett gitarister med større pedalboards (brett med effektbokser for gitar) enn disse jentene. 

Det gjaldt både bassist og gitarist. Dette ansporet til gjenhør fra min side.

Artisten Skynd var ukjent for meg. Men sjekket artisten opp på youtube før festivalen, og tenkte det var ganske spennende. Så jeg dro ned til scenen med navnet Vampire da damen gikk på.

Skynd er altså en kvinnelig sanger som baserer sin musikk på historier fra USAs krimverden. En litt rar idé tenker kanskje noen. Det gjorde jeg også.

Dette gir en noe mørk og dyster stemning i musikken. Men det funker. Musikksjangeren blir ofte omtalt som industriel dubstep eller elektronisk nu-metall. Kjært barn har mange navn som kjent. Det visuelle er helt klart viktig for denne artisten, og det vises også på scenen.

Dette var tidlig på dagen, så fullt hus var det ikke akkurat. 

Men de som hadde tatt turen så ut til å like de de så og hørte.

Greta van Fleet tror du kanskje er en dame (og det er det jo egentlig også) men det vi snakker om her er et amerikansk band bestående av de tre brødrene Kiszka. Josh, Jake og Sam. Samt trommeslager Tommy Wagner.

Dette var også noe jeg hadde gledet meg til i årets utgave av Tons. Og jeg ble ikke skuffet. Heller ikke publikum. 

Når man snakker musikksjanger så snakker vi her om musikk omtrent i samme gate som Led Zeppelin. Bandet har fått en del kritikk og ofte blitt omtalt som et Led Zeppelin cover band. Vel, det er vel ikke så aller værst å bli omtalt i samme åndedrag som det ikoniske bandet Led Zeppelin. Og bandet synger ikke Zeppelinsanger. De lager sitt eget materiale. Men det er tydelig hvor inspirasjonen kommer fra. 

Greta van Fleet avsluttet lørdagen, og dermed også hele festivalen. Og for en slutt det ble. Bandet leverte så det holdt på sin alle første konsert i Norge. Jeg er ikke i tvil om at bandet har skaffet seg enda flere fans i Norge etter årets opptreden på Tons of Rock.

Vel, mitt første besøk på Tons blir ikke det siste forhåpentlig vis. Neste års artister er ukjente enda, men mange har jo dette som tradisjon, og dukker opp uansett line-up

Må til sist berømme arrangør for å ta meget godt vare på oss journalister. Bra jobba. 

Lovord går også til de som sørger for at alle har en trygg og god opplevelse på festival. 

Gutta og jentene som jobber med sikkerhet gjør en formidabel jobb. Spesielt slitsom må det være å stå i pit og ta imot alle de som vil «crowdsurfe».

Respekt! 

Jeg kommer tilbake neste år Tons of Rock.