Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I valgåret 2025 øker intensiteten i media markant. En vanlig velger blir utsatt for en enorm informasjonsmengde som mange ikke bruker mye tid på å reflektere over. Egne oppgaver i forbindelse med jobb, barn, oppdragelse og andre oppgaver som er byggende for et godt samfunn prioriteres.
Etter et langt og godt liv føler jeg at vi nå står ovenfor et historisk veiskille. Ikke bare for Norge, men og for Europa, hvor grunnlaget for demokratiet og humanismen ble utviklet.
Et veiskille hvor våre verdier som samhold, fellesskap, tillit og kultur, bygget opp gjennom århundrer kommer under et negativt press.
Gode verdier erstattes med mistenksomhet, splittelse, rotløshet og frykt. Det spilles bevisst på frykt for klima, krig og miljø, og de unnlater å stille kritiske spørsmål til «makta». «Folk flest» blir mer opptatt av krisemaksimeringen og får ikke med seg de endringer som «makta» gjør for å sikre sine egne interesser.
Jeg vil hevde at den såkalte høyre-venstre aksen i politikken ikke lengre fungerer.
Stortinget kontrolleres i dag i praksis av Europa-bevegelsen som har kun ett formål, inn i EU. Et prosjekt norske velgere har sagt nei til to ganger.
Partiene har gjennom lengre tid sørget for at kandidatene til Stortinget ikke kan strykes eller kumuleres. Innflytelsen på valget er derved innsnevret for den vanlige velger. En kraftig økning i antall påkrevde underskrifter for nye partier svekker og velgernes rettigheter. I praksis nominerer partiene kun kandidater som støtter partiets linje i den viktigste saken, medlemskap i EU.
Mange spør, hvilken agenda har disse makthaverne? Prosjektet EU består ikke lenger bare av de fire friheter som det ble bygget på fra tidlig 1950 tallet. En omfattende strøm av lover og forordninger har bidratt til en dysfunksjonell energipolitikk, begrensninger for næringslivet og den enkelte borger. Dette har satt Europa minst 10-15 år tilbake.
Er det internasjonale stillinger som frister eller er det ideologiske mål med et samlet Europa som ligger i bunnen?
Et samfunn uten felles verdier og felles fortelling har ingen kjerne å forsvare. Når respekt for vår felles arv, våre tradisjoner og vår historie brytes ned, står vi igjen med ensomme individer – lette å styre, lettere å kontrollere.
Enten det er pandemi, klimakrise eller energikrise, brukes frykten til å fremme sentralisering av makt, økt overvåking og redusert individuell frihet. Den som frykter, stiller ikke spørsmål.
Når nye politiske bevegelser stiller relevante spørsmål blir de raskt definert av makta gjennom media, som med få unntak er mikrofonstativ for makta, som:
- Klimafornekter
- Konspirasjonsteoretiker
- Populisten
- Den som tviler
- Høyreorientert
- Rasist
Les også: Generalsekretæren tilbød «halve INP» til konkurrent
To krefter står opp mot hverandre internasjonalt og nasjonalt:
- Globalistene har i dag definisjonsmakten og besitter stort sett de viktigste maktposisjoner i Norge i dag.
- Motkreftene som består av flere grupperinger som står opp mot narrative med klima, det grønne skiftet og et stadig økende byråkrati som gjør inngrep i folks frihet.
Hvilke krefter som til slutt vinner frem, gjenstår å se. Mange hevder at Norge kanskje må gjennom ytterligere nedgang før folk forstår at vi er i ferd med å ødelegge samfunnet bygget av tidligere generasjoner.
Les også: Ole Martin Martinsen gir seg ikke i INP uten kamp
Mange har skrevet om utviklingen de siste tiårene, ikke minst Paul Collier, professor i økonomi ved universitet i Oxford med boken KAPITALISMENS FREMTID – et manifest for sosial kapitalisme.
– Det å gjeninnføre etikken på alle nivåer, det enkelte menneske, den etiske familien, den etiske staten og den etiske verden kan syntes uoverkommelig siden mange mener at holdningene ikke minst i politikken i dag har blitt for mye «what’s in it for me”!
Kanskje det mest skremmende i dag er at de som besitter makta altfor lettvint slipper unna med sine narrativ og direkte løgner.