Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Kristendommen preger fortsatt Norges flagg, grunnlov og høytider – men i liv og praksis står troen svakere enn noensinne. Har vi blitt et kristent land uten kristen tro?
Flagget bærer korset. Grunnloven nevner Gud. Julen og påsken preger kalenderen. Norge fremstår fortsatt som et kristent land – i hvert fall på overflaten. Rundt 65 prosent er medlemmer i Den norske kirke, og kristne symboler preger både institusjoner og høytider.
Men ser vi under overflaten, er bildet et annet. For i praktisk liv og tro står kristendommen i dag svakt. Den har i realiteten blitt en minoritetstro – og det utfordrer forestillingen om Norge som et kristent samfunn.
Et kristent ytre – men et sekulært indre
De fleste nordmenn blir fortsatt døpt, konfirmert og begravet i kirken. Men for mange handler det mer om tradisjon enn tro. Under fem prosent går i kirken regelmessig. Troen er blitt privat – eller fraværende. Vi har beholdt rammene, men mistet innholdet.
Alt relativiseres, ingenting er hellig, og troen gjemmes bort. Som om den er noe å skamme seg over.
Muslimer tror – og de praktiserer
Samtidig vokser den muslimske befolkningen i Norge. Omtrent fire prosent identifiserer seg som muslimer, og mange praktiserer troen aktivt. De ber, faster, samles i moskéen – og lar troen prege hverdagen, særlig blant unge. I enkelte bydeler i Oslo er islam nå den mest utbredte religionen blant barn og ungdom.
Dette handler ikke om dem, men om oss. Om et samfunn som har mistet troen på noe større enn seg selv. Når kristendommen reduseres til kultur og sekularismen til likegyldighet, etterlater vi et tomrom. Og tomrom fylles alltid.
Vi gir opp før noen har bedt oss om det
Vi kan ikke forvente at andre skal tilpasse seg verdier vi selv har sluttet å tro på. Det er verdt å merke seg at det sjelden er muslimer som ønsker å fjerne kristne symboler. Når det blir debatt om skolegudstjenester, julesanger eller kors i det offentlige rom, er det som regel sekulære stemmer som vil tone ned det kristne preget – ofte i et misforstått ønske om inkludering.
Mange muslimer uttrykker tvert imot respekt for kristne tradisjoner. Problemet er ikke at andre blir krenket, men at vi antar at de blir det. Vi bøyer oss – før noen har bedt oss om det. Og det sier mer om oss enn om dem.
Norge trenger tro – ikke kulturkamp
Vi trenger ikke mer polarisering, men kanskje mer tro. Kristendommen bør ikke styrkes gjennom lover eller tvang, men ved å få en tydeligere plass i det offentlige rom. Ikke for å dominere, men for å være synlig. Levd.
Vi trenger en ny generasjon kristne – mennesker som står støtt med varm tro og åpent sinn. Som lever troen sin i hverdagen, ikke med pekefinger, men med kjærlighet og frimodighet. Som tør å være synlige – med en tro som ikke skjules, men deles.
For uten kristen tilstedeværelse i kulturen, skolene, mediene og i dagliglivet, glir troen sakte ut av bevisstheten. Og da fylles rommet av noe annet – verdier og ideologier som kan ligge fjernt fra det Norge en gang ble bygget på.
Det store spørsmålet er ikke hva andre tror. Det er om vi selv har noe igjen å tro på – og om vi har mot til å leve det ut.
