Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Kombinasjonen av politisk globalisme, EU-maktsentralisering og klimapsykose er dødelig for norsk økonomi og sivilrettslige friheter.
Politikerne de siste 30 årene på Stortinget burde vært opptatt av billig nasjonal energiforsyning, nasjonal selvråderett som respons på folkets to ganger NEI til EU og en restriktiv innvandringspolitikk i tråd med tidligere vedtak.
I stedet har disse politikerne, med mediene på galeien, til dels fordekt avgitt norsk suverenitet i globale avtaler, kritikkløst implementert EU direktiv under dekke av EØS avtalen og ført en energipolitikk til skade for husholdninger og norsk industri.
Legg til den særegne formueskatten som bare rammer privat norsk eierskap, så har du et komplett bilde av en politikk som ingen i Norge er tjent med – unntatt den såkalte eliten som drømmer om internasjonale toppjobber og ødsler globalt med skyhøye statsinntekter.
Norske politikere har to oppdrag når det gjelder energi: energisikkerhet og billig energi. Dette har vært suksesskriteriet for norsk industrieventyr, og en bærebjelke for norsk velferd.
Disse to målsetningene ble kastet på båten tidlig på 90-tallet når Eivind Reiten i Senterpartiet og partiet Høyre i nattens politiske mulm og mørke endret synet på norsk vannkraft fra å være en norsk nasjonal ressurs forvaltet til det beste for fellesskapet, til å bli en vare på det europeiske markedet.
Den gamle tyske drømmen om Norge som kraftleverandør ble sannelig en realitet. Tidlig 90-tall var i grunnen før klimapsykosen tok skikkelig tak i folket, så dette var en EU-politisk flørt med Brussel stikk i strid med folkets ønsker, og ikke primært en klimaargumentering. Men alle forstår at å gjøre kraften til et produkt til salgs i et stort marked med høy etterspørsel er prisdrivende, selv om toppene i Ap og Høyre later som noe annet.
Den virkelig uforståelige komponenten i denne matrisen er følgende: Hvorfor insisterer de etablerte partiene på subsidiert ustabil vindkraft? Vindkraft er miljø-ødeleggende, ustabilt og blir ikke lønnsomt uten enorme statssubsidier. Skattemessig er de forfordelt i forhold til Norges 100-årige rene vannkraft.
Vi har primært ingen kraftkrise i Norge, men vi har en politikerskapt og villet systemkrise, og et skatteregime som forsterker problemene. Dyrtid og høye priser skulle ikke vært mulig med det utgangspunkt vi har fra naturens side i Norge. At Tyskland velger en tilsvarende idiot-politikk og energi-økonomisk avvikler seg selv, er ikke norsk industri og husholdningers problem.
Konservativt vil fjerne grunnrenteskatten på vannkraft så vi kan når vi trenger det hente ut maksimalt av den allerede etablerte kraftproduksjonen. Videre vil vi få kontroll på og om nødvendig få kuttet disse prisdrivende kablene, dernest er kjernekraft den komponenten i energimiksen vi trenger for forsyningssikkerhet og lave priser.
Fra skaperens hånd har Norge den største naturlige CO2-fangeren i verden: skogen. Når politikerne snakker om klimamål for Norge uten å ta inn i regnestykket økosystemet vi lever i, så skjønner du at dette er enten en psykose eller har en alternativ agenda.
Det er på tide å skrote både klimapsykosen og politikere som målbærer den. Valget i september 2025 er en mulighet.