Dette er en kommentar.

I et innlegg i Aftenposten like før jul, reiser Asle Toje spørsmålet om Norge vil overleve som nasjon med den innvandringen som de norske myndighetene har lagt opp til og som de, til tross for uttalelser om en annen politikk, ikke har evne og heller ikke vilje til å gjøre noe særlig med.

For Toje er en nasjon ikke bare en samling om et demokratis institusjoner, som valgdemokrati, rettsstat og grunnlov, som sikrer likebehandling av statens borgere. En nasjon krever også en følelse av tilhørighet, til det man kan kalle en nasjonal kulturarv, en følelse av å være norsk, for å si det enkelt, altså ikke bare en formell og lovlydig oppslutning om samfunnets institusjoner. Man kan si at Toje slutter seg til en definisjon av en nasjonalstat som har tysk opprinnelse og der følelsen av å tilhøre ett folk er et viktig element i tillegg til oppslutning om statens institusjoner.

En annen definisjon av en nasjonalstat stammer fra Frankrike og den franske revolusjonen, der nasjonalfølelse og nasjonal arv ikke er viktig, men der den formelle oppslutningen om nasjonens institusjoner og formelle struktur er det sentrale. Og denne franske definisjonen er et sentralt poeng i en kronikk skrevet av den svenske journalisten Mustafa Can, som Aftenposten tydeligvis har engasjert som en motstemme til Toje.

Can beskylder Toje for å ha et syn på nasjonen som nærmest et organisk arvefellesskap, og Can mer enn antyder at det Toje mener, er en form for blodsbånd når han til de grader vektlegger kultur som arv og som lim i det nasjonale fellesskapet. Det Can her driver med her, kan med rette kalles en form for brunbeising av en meningsmotstander, noe som er vanlig på den politiske venstresiden der usakligheten nærmest råder uinnskrenket. 

Verken Toje eller Can er særlig konkretet i sine saksbeskrivelser. Begge innleggene er holdt i generelle vendinger og ser bort fra viktige elementer i dagens samfunnssituasjon og de politiske og historiske forutsetningene i Norge, og ikke minst i Sverige, og for asyl-immigrasjons-politikken i hele vestlige verden. Grunnen til at Toje ikke kommer inn på mer konkrete beskrivelser av forholdene i sitt innlegg, er at han da ikke ville ha fått publisert artikkelen sin i Aftenposten. Grunnen til mangelen på konkret innhold i Cans kronikk (han fikk dobbelt så stor plass i Aftenposten som Toje) er at han da ville måtte komme inn på de mer eller mindre vanvittige forholdene som asylimmigrasjonen fører med seg

 Asle Toje og Mustafa Can – et ordskifte uten konkret innhold?

Mens Asle Toje legger fram et bilde av et samfunn som er i ferd med å gå i oppløsning ved å tillate en tøylesløs immigrasjon og samtidig fører en politikk med mål om å glemme dette samfunnets forutsetning, nemlig dets historie, fram-maner Mustafa Can et bilde av et samfunn som bør samles om sine demokratiske institusjoner, slik som statsborgerskap og rettsstat, for å forankre borgernes oppslutning om og lojalitet til samfunnet.

Disse grunnforståelsene til de to skribentene preger innleggene som de fikk publisert i Aftenposten   i førjulsdagene. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om innlegget til Can  fordi han tillegger Toje synspunkter som neppe er representative for ham og fordi hans kritikk av Toje synes å ha en grunntone der målet er å brunbeise Toje og dermed putte ham i ”fascistboksen”, slik den politiske venstresiden vanligvis gjør nå de skal likvidere kritikk mot dem selv.   

Tojes innlegg er lite konkret og er holdt i en heller svulstig og formanende, retorisk stil der målet synes å være en advarsel mot følgene av den svære asylimmigrasjonen til land i Nord- og Vest-Europa, som myndighetene i de aktuelle landene har latt skje i årevis uten vilje, evne og makt til å stanse. Det skyldes et internasjonalt regelverk som den vestlige verden fikk gjennomført etter den andre verdenskrigen i form av menneskerettighetskonvensjoner og asyl/flyktningkonvensjoner, ordninger som hadde bakgrunn i forholdene i Europa etter krigen.

De som fikk konvensjonene vedtatt, kunne ikke forutsi at dette regelverket skulle legge betingelsene for historiens største folkevandring av mennesker som ville dra nytte av regelverket og nyte godt av den velferden som vestlige land bygde opp i etterkrigstiden.

Denne tilstrømmingen, med millioner på millioner av immigranter, har vært så stor, særlig de siste 30 årene, at den er blitt en økonomisk og kulturell trussel mot alle vestlige land. Enorme beløp brukes på å huse og fø mange av disse immigrantene som ikke lar seg integrere, som det så smukt heter. En stor del, eller flesteparten, fyller ikke de formelle kravene til asylopphold, men får likevel bli fordi asylgrunnlaget i land som Norge er blitt utvidet steg for steg og fordi FNs asylbestemmelse om at asylantene skal reise hjem når forholdene i hjemlandet er blitt bedre, ikke følges av land som Norge.

Men også mange av dem som ikke får asylopphold, får bli fordi de aktuelle statene ikke har vilje, evne eller makt til å få dem sendt tilbake til sine hjemland. I land som UK, Frankrike og Tyskland er det snakk om hundretusenvis, om ikke millionvis, av mennesker, som ikke kan sendes tilbake. 

Klankultur

Immigrasjonen skaper ikke bare økonomiske og kulturelle problemer for ”mottakslandene”. Den fører også med seg klanstrukturer som, i samfunn som Sverige, har etablert kriminelle nettverk, med økonomisk milliardomsetning, som får sine folk inn i vanlig næringsliv og offentlig forvaltning.

Og der utnytter de sine posisjoner til hvitvasking av kriminelle penger og til å tappe offentlige institusjoner for penger, slik det er beskrevet i flere utredninger, blant annet i boka ”Klanerna” av statsviteren Johannes Wahlström og eks-politimannen Jan Persson etter et omfattende og mangeårig kartleggingsarbeid. På dette viset skaper også klanene lojalitets- og autoritetssystemer som konkurrerer med staten. 

Slike forhold har fått forskere og militær i land som Storbritannia og Frankrike til å advare om borgerkrig, en spådom som ikke vil skje nettopp fordi den innfødte befolkningen er innpodet med de politiske elitenes politisk korrekte forsikringer om at immigrasjon er til landenes beste og at kritikk mot den politikken som føres, er rasistisk og fascistisk, slik Mustafa Can ganske så åpenbart antyder i sin kritikk av Asle Toje. Men han har ikke et ord om hvordan dette forholdet påvirker lojaliteten til og oppslutningen om staten i de samfunnene som dette gjelder.

Selv om Asle Toje overhodet ikke nevner disse konkrete utviklingstrekkene i sitt debattinnlegg, er innlegget preget av sansninger om et samfunn i ferd med å gå i oppløsning fordi elitene i disse samfunnene har fått et nesten totalt gjennomslag for sin fortelling om den globale landsbyen der alle kulturer, mennesker og tradisjoner lever lykkelig side om side fordi alle mennesker og alle kulturer egentlig deler den samme forståelsen og de samme drømmene og de samme verdiene. 

Heller ikke Mustafa Can nevner disse sidene av immigrasjonen og globaliseringen, men han angriper Toje for å anbefale en oppdragerstat og det som kalles social engineering. Moderne velferdsstater som Norge har drevet med, og driver med social engineering i stor målestokk sitt forsøk på å indoktrinere befolkningen med den politiske korrekte tenkemåten, gjennom opplæring i barnehager, skoler og det øvrige utdanningssystemet, og ikke minst gjennom mediene.

Og for å få dette til, avskaffer man for eksempel gamle ord og begreper og introduseres nye slik som de ferske språkrådene fra BUFDIR som vil ha bort ord som far og mor, sønn og datter, han og hun osv. Den indoktrineringen velferdsstater som Norge har drevet igjennom, er så effektiv at den har avskaffet det som kan kalles en kritisk offentlighet. Hadde Hitler og Stalin kommet tilbake og sett hva det ”demokratiske” Norge har fått til. uten utryddelsesleire, uten overbefolkede fengsler, nakkeskudd og tvangspsykiatri, ville de ha bøyd seg i støvet av beundring. 

Mustafa Can har fullstendig adoptert den svenske elitens virkelighetsforståelse, noe som langt fra er oppsiktsvekkende med tanke på at han framstiller seg om fullstendig integrert i det svenske samfunnet. Han kom til Sverige som barn og har ”erobret” Sverige bokstav for bokstav og brakt landets historie og kulturarv inn i sitt eget liv. Institusjoner som statsborgerskap og kultur er på sitt beste, når de er som noe man tre inn i, og ikke noe som man arver ved å fødes inn i, mener Can. 

Sånn sett er han en solskinnshistorie, men i troen på at hans immigrasjons-historie er den eneste, er han på avveie. Og Can er så godt integrert i den svenske elitens begrepsverden at han også har fått med seg deres forsvar mot kritikk, nemlig å stemple kritikere som fascister, uten å ha empirisk belegg for det, i beste fall bare verbalt belegg. Men det hodet er fullt av, renner munnen over med.

I sin kritikk av Toje trekker han inn den svenske statsviteren Rudolf Kjellen, som er motstander av demokratiske institusjoner som kvinners stemmerett, noe som Toje langt fra er. En slik usaklig kritikk burde ikke komme fra en dannet mann som Can. Men i velferdsstaten er dannelse ikke lenger noen garanti mot usaklighet. Det virker som heller det motsatte er tilfelle.