Dette er en kommentar.
Jeg har en usunn fascinasjon for Jonas Gahr Støre. Kanskje skyldes det misunnelse?
Mannen er mektig og født ikke med sølvskje, men sølvsleiv i munnen. Han fikk toppkarakterer på et eliteuniversitet, på fransk (!) Inntil nylig kunne han beskrives som en pen mann. Jeg husker ennå da han var helseminister og jeg intervjuet ham.
Latteren til kvinnene i helsedepartementet da han kom. De rautet som kåte kviger, men selv om Arbeiderpartiet har vært stappet av mannsgriser, Reiulf Steen, Einar Førde, Arne Treholt, Trond Giske eller «Raske-Roger» Ingebrigtsen så svirrer det ingen slike historier om Støre.
Selv om prektige Jens Stoltenberg svirrer det saftige rykter – det saftigste som til slutt ble offentlig avsannet – var at Stoltenberg hadde flyttet fra kona og inn hos Stein Erik Hagen, men om Støre sladrer altså ingen.
Kanskje det skyldes at Støres kone er både sosiolog, gestaltterapeut og prest. Hun har skrevet en bok med tittelen Jeg blir til i møte med deg, og hvis du skal ha en kortversjon så er det en slags fordummet versjon av Martin Bubers Jeg og Du, hvor tekstmassen er variasjoner over temaet at du blir til når jeg ser deg, og jeg blir til når du ser meg, og jeg blir ikke til når du ikke ser meg …
Du skjønner tegningen.
En mann som utholder at kona skriver slik fortjener beundring, likevel får Støre ikke min.
Jeg pleide å tenke at Støre var opportunist. En høyre-velger som til og med søkte jobb i Høyre. Han var for meg beviset på at Jens Bjørneboe 10 råd til en ung mann som vil frem i verden – Skrid tappert frem i livets strid, – én time forut for din tid! – var vel anvendelig i praksis. Jeg humret godt av en kompis som skrøt av at han alltid spurte foreldrene til Støre, som frekventerte nabohytta: «Nu, hvordan går det med klasseforræderen?»
Men denne oppfattelsen av Støre som først og fremst en karrierist og opportunist, er feil, tror jeg.
En opportunist vender nemlig kappen etter vinden, og hvis det er én ting Støre ikke gjør, så er det å vende kappen etter vinden.
Velgerne forlater ham i stride strømmer, mennesker som er like rike eller rikere enn ham selv, flytter eller vurderer å flytte, men Støre lar seg ikke stoppe.
SV er fortsatt det foretrukne samarbeidspartiet.
Klima er fortsatt den overskyggende saken.
Nordmenn flest har forstått at verdens klima er upåvirket av om Norge oppfyller eller ikke oppfyller sine klimamål. En promille, er en tusendedel, er en målefeil.
Nordmenn flest har forstått at norske batterifabrikker, grønn hydrogen og flytende havvind ikke vil hjelpe klimaet, men øke skattene deres.
Støre derimot forblir trofast. Hans politiske prosjekt er å påvirke en sak han ikke kan påvirke.
Det er religiøst, i den forstand at det er hinsides rasjonalitet og empiri.
Støre har foretatt et klimareligiøst, Kierkegaardsk sprang inn i klimareligionen.
Han snur aldri.
Det er slik jeg ser ham for meg.
Det er slik jeg forstår ham etterhvert.
Selvfølgelig har Støre en kone som er prest og sønn som er åndelig veileder og treklemmer. Han er dypt religiøs.
Støre ble født og har levd på toppen av Maslovs behovspyramide.
Mening, ikke enda et landsted, villa eller hytte, er det de smarte på toppen der går etter.
Støre er klimareligiøs. Hans egentlige parti er verken Høyre eller Arbeiderpartiet, men Miljøpartiet De Grønne.
Han kunne blitt en glitrende leder for Miljøpartiet De Grønne. En intelligent og velformulert versjon av Jens Ulltveit Moe.
Isteden er han blitt en elendig leder for Arbeiderpartiet.
Arbeiderpartiet har alltid vært partiet for mer smør på skiva, for fargefjernsyn i de grå, triste stuene, og for Syden-ferier for alle.
De er et grunnleggende materialistisk parti.
Støre har så mye brød, og enda mere smør, at han utmerket godt vet at mennesket ikke lever av brød alene, for å sitere mesteren.
Ulempen er bare at litt lenger ned i Maslov ser alt annerledes ut.
Støres tragedie er dermed følgende: Han er den beste lederen MDG aldri fikk, men han er også omtrent den verste lederen Arbeiderpartiet kunne få.
Støre er mannen som tror at kjønnsidentitet er et viktig spørsmål for arbeiderklassen, dog slått av klima- og EU-spørsmålet. Han er en slags Moses som skal føre Norge inn i klimaparadiset og EU, en HEN om gangen.
Dessverre har han måttet gå i allianse med Senterpartiet for å få dette til.
I det hele er dermed Støre en komisk karakter. Han er så til de grader feilplassert at man må flire av ham, gjerne mens man klemmer et tre og roper «jeg blir til i møte med deg.»
Det er bare et problem: Morsomheten skjer på vår alles bekostning.