Av Dag Flater Hwang.
Regjeringen til statsminister Michel Barnier har nå falt, etter at Nasjonalforsamlingen i Frankrike 4. desember vedtok et mistillitsforslag. Bakteppet er dette.
Frankrike er i utforbakke
Det er harde tider i den franske republikken. En indikator er det høye antall konkurser, over 64.600 bedrifter begjærte oppbud i løpet av sist registrerte tolvmånedersperiode (t.o.m. oktober), som er ny rekord.
Industri og jordbruk er i stor grad bygd ned, og det er store underskudd på handelsbalansen med utlandet. Statens budsjettunderskudd er svært høyt, rundt 6 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2024. Offentlig gjeld vokser kraftig og utgjør 112 % av BNP.
Tilliten til fransk økonomi er svekket; ved låneopptak oppnår Frankrike nå en lånerente på nivå med Hellas (for 10-årige statsobligasjoner).
Folk og bedrifter strir med høye priser. Skole og helsevesen er i forfall. Det er mangel på boliger til overkommelige priser i områder der folk trenger å bo. Småbedrifter og bønder sliter med reguleringer og avgifter. Ekstrem nedbør og oversvømmelser rammer stadig flere – og stadig oftere.
Enkelte klarer seg likevel bra, og drar fordeler av «systemet». Eksempelvis gjelder det noen av bedriftene som mottar subsidier, milliardærer med megaformuer som vokser ustanselig, og pensjonister som har flyttet tilbake til sine hjemland med brukbare pensjoner, og som aldri dør.
Internasjonalt står det heller ikke så bra til. Frankrikes tradisjonelt uavhengige linje og stemme, og relativt gode anseelse, tilhører en svunnen tid. Landets innflytelse internt i EU er kraftig redusert.
Mot de mektige i Brussel, med Ursula von der Leyen i spissen, har Macron lite å stille opp med. Fransk næringsliv og franske militære har blitt kastet ut av en rekke afrikanske land; senest siste uke i november utstedte regjeringene i Senegal og Tsjad marsjordre til franske styrker.
President Macrons politiske spill
Den politiske situasjonen er bedrøvelig. Emmanuel Macron har i høst holdt en lavere profil, etter at han ved sommerens valg mistet kontrollen over Nasjonalforsamlingen. At Macron likevel kan styre mye fra kulissene, skyldes at presidentmakten i Frankrike er stor, og at Macron er flink til å dikte opp sine egne regler og prinsipper, slik som vi er vant med fra kyniske arbeidsgivere og autoritære borettslagsstyrer i Norge.
Macron har holdningen at så lenge en regel ikke fins i Grunnloven, kan han lage sine egne regler. En grunnlov kan selvsagt ikke ha regler for ethvert forhold, og Macron velger å overse at det fins flere kilder til regler enn Grunnloven, som uskrevne konstitusjonelle og parlamentariske regler, og grunnleggende demokratiske prinsipper.
Således ble alliansen som kom best ut av sommerens valg, ikke bedt om å danne regjering. Statsministerposten ble gitt til den konservative Michel Barnier, fra et parti som kom dårlig ut av årets valg (men som riktignok er det største partiet i det mindre viktige Senatet).
Et «smart» grep av Macron var da han etter avskjedigelsen av sin regjering etter sommerens valg likevel lot den bli sittende som et forretningsministerium i nesten to måneder. Regelen er at en minister valgt som medlem av Nasjonalforsamlingen ikke kan delta i Nasjonalforsamlingens arbeid og voteringer, i henhold til skillet mellom de lovgivende og utøvende statsmakter.
Macron anså at en minister som er avskjediget men som ennå ikke har fratrådt og midlertidig «bare» skal ivareta et begrenset antall funksjoner, ikke kan defineres som en minister i egentlig forstand. Dermed møtte en rekke ministre som medlemmer av Nasjonalforsamlingen, da denne i juli skulle konstituere seg. Målet var å få valgt inn flest mulig macronister i Nasjonalforsamlingens strategiske stillinger, som komiteledere og til presidentskapet og øvrige politiske leder- og kontrollorganer.
Macron lyktes med å få sin kandidat gjenvalgt til stillingen som Nasjonalforsamlingens president, men det gikk ikke spesielt bra for ham i valgene til de øvrige sentrale posisjonene i Nasjonalforsamlingen.
Et mål som Macron hadde med å la forretningsministeriet bli sittende i uvanlig lang tid, var å finne fram til en koalisjon, der hans eget parti kunne være dominerende, og dermed unngå å utnevne en regjering bestående av partiene som fikk flest representanter etter valget. Målet ble oppnådd 5. september, da Republikanerne godtok å danne en regjering i samarbeid med Macrons støttepartier.
Partienes styrkeforhold i Nasjonalforsamlingen
La oss se på det politiske landskap i den franske nasjonalforsamlingen.
Største gruppe er RN (Nasjonal Samling), ledet av Marine Le Pen, med 124 representanter. RN samarbeider nært med en annen gruppe på 16 representanter, som i hovedsak består av utbrytere fra det konservative Republikanerne. De to gruppene til sammen har altså 140 representanter.
Størst representasjon etter sommerens valg fikk valgalliansen mellom partier på venstresiden. Alliansens medlemmer er imidlertid splittet i fire selvstendige grupper i Nasjonalforsamlingen, og består av det radikale venstrepartiet LFI (71 representanter), Sosialistene (66), Miljøpartiet (38) og Kommunistene m.fl. (17), dvs. til sammen 192 representanter.
Partiene fra det ekstreme og mer moderate sentrum som i en allianse støttet Macron under det siste valget, har samlet 163 representanter, fordelt på tre grupper i Nasjonalforsamlingen, hvorav Macrons egen gruppe Ensemble er størst med 93.
Det konservative Republikanerne har 47 representanter.
Siste gruppe i Nasjonalforsamlingen betegnes LIOT, med 23 representanter, og består av diverse uavhengige og «regionale» politikere, som kan sies å tilhøre det moderate sentrum og sentrum/høyre.
Endelig er det 9 representanter som ikke er tilknyttet noen parlamentarisk gruppe.
Macrons regjering høsten 2024 har sprunget ut av hans støttepartier samt Republikanerne, med totalt 210 representanter av 577.
Barnier-regjeringens fall
Nasjonalforsamlingen i Frankrike vedtok 4. desember å vise sin mistillit til regjeringen. 331 representanter (57,4 %) stemte for mistillitsforslaget.
Bakgrunnen for vedtaket var at regjeringen forsøkte å tvinge gjennom et trygdebudsjett for 2025, som det ikke var flertall for i Nasjonalforsamlingen. For sin budsjettpolitikk søkte Barnier støtte primært hos RN, men Le Pen satte til slutt tommelen ned, da Barnier ikke var villig til å gi tilstrekkelige innrømmelser, bl.a. for å sikre pensjonistenes kjøpekraft.
At regjeringen Barnier ble felt etter bare tre måneder, er ikke veldig overraskende. For det første utgjør regjeringens grupper bare 36,4 % av representantene i Nasjonalforsamlingen. For det andre er det betydelig uenighet internt blant Macrons og Barniers støttespillere.
Dette går dels på politikk og dels på rivalisering mellom sentrale politiske ledere, som har begynt å posisjonere seg med henblikk på presidentvalget våren 2027, et valg som muligens kan komme tidligere, om Macron etter hvert tvinges til å gå av, noe LFI allerede har framsatt krav om.
Avgjørende for regjeringens fall er at Macron ved å komponere en regjering med de aktuelle partiene søkte å videreføre mest mulig av sin gamle politikk. Men så vel valget til Europaparlamentet i juni som valget til Nasjonalforsamlingen noen uker senere ble tapt av Macron.
Folket ønsket en ny kurs. Et stort flertall har aldri ønsket å fortsette med macronismen, som har dominert i snart ti år (inkludert årene da Macron var økonomiminister), og som har trukket Frankrike stadig lenger ned i uføret.
Gjennom å vedta mistillit ville folkets representanter nå sette skapet på sin plass. De fant seg ikke lenger i den politiske, sosiale og økonomiske elendighet som Macron skaper, og hvordan Macron arrogant overså valgresultatene.
Veien videre blir høyst uklar. Den politiske situasjonen i Frankrike er meget komplisert. Det er dessuten all grunn til å tro at Ursula von der Leyen og apparatet i EU vil anstrenge seg for å motarbeide dem som søker å «avmacronisere» Frankrike, eller som vil føre en politikk rettet mot større nasjonal selvstendighet og en bedre ivaretakelse av det franske folkets interesser.
iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Blinken ber Ukraina sende flere unge til fronten