Hver lørdag skriver iNyheters featureredaktør Ole Asbjørn Ness en spalte som har fått navnet «Ness på lørdag». Annenhver av disse vil kun være tilgjengelig for abonnenter, og da vil han dessuten være tilgjengelig for abonnenter i kommentarfeltet for respons og debatt.
Det går et spøkelse gjennom norsk politikk. Det heter Erna Solberg.
Politikere minner litt om popgrupper. Det kryr av dem, men noen ganske få har en stemme som skjærer gjennom alt mylderet.
Erna Solberg var en slik. Hun oser av seriøsitet og sakkunnskap. Hun har det man kaller gravitas, og da snakker jeg ikke i bokstavelig forstand.
Men i motsetning til de største popgruppene evner hun ikke å fornye seg selv. Hun gjentar variasjoner av den ene hit-låta hun har hatt.
Den siste regjeringen Stoltenberg begynte den utviklingen som er blitt norske politikeres favorittøvelse: De økte oljefondspengebruken. Da Erna Solberg ble statsminister i 2013 lovet hun reformer, men slapp isteden pengebruken fri. En produktivitetsrapport ble bestilt, og arkivert, og den ikke-vestlige innvandringen gikk til himmels.
Det fantastiske med denne øvelsen er det incentivet, den belønningsstrukturen, som ble etablert, og som Martin Bech Holte beskriver i sin meget gode bok, «Landet som ble for rikt».
Incentivstrukturen er som følger: Politikerne bruker penger og surrer med skattereglene og skaper usikkerhet. Kronekursen faller. Da øker oljefondet i verdi, og politikerne kan bruke enda mer penger …
Resultat: En søkkrik stat, og et forgjeldet folk
Den norske staten har vanvittige 19 895 milliarder kroner samlet i oljefondet.
Norsk husholdninger skylder 4500 milliarder kroner.
Vi har den mest forgjeldede befolkningen i verden, og denne befolkningen går hver natt til sengs med en bombe under sengen: Gjelden har stort sett flytende renter.
Hvis rentene går til himmels, vil mange vanlige mennesker gå konkurs.
Samtidig samler det seg et fascinerende antall skyer i horisonten. La oss bare nevne noen: Vi må ruste opp. AUF vil bruke 3 prosent av BNP på forsvar, Trump krever 5 prosent. Ungdomskriminaliteten går til himmels, mens skoleresultatene går til helvete. Verdens «beste» sykelønnsordning, har gitt oss verdens høyeste sykefravær. Innvandringen har vært skyhøy, fødselstallene er blitt lave. Og det stupide asylinstituttet vedvarer.
Innvendingen mot Bech Holtes bok har vært at han kommer med en elendighetsbeskrivelse.
Det er en stråmann.
Bech Holtes bok forklarer stagnasjonen Norge har gått gjennom. 12 år på stedet hvil.
Og i åtte av dem var Erna Solberg statsminister.
Hvis man vil ha et skriftlig uttrykk for denne stillstanden så kan man for eksemples lese Erna Solbergs regjeringserklæring fra da hun tiltrådte som statsminister i 2013
Ord for ord, setning for setning, sier hun det samme som hun sier idag.
12 år har gått, men Erna Solberg har ikke tenkt en ny tanke.
Enda mer fascinerende er det at hun var statsminister i åtte år, og i løpet av de åtte årene løste hun ingen av de problemene hun selv pekte på da hun tiltrådte.
Dette gir oss et fascinerende bilde av Erna Solbergs politiske prosjekt: Erna Solberg vil løse alle de samme problemene som hun ville løse i 2013, men som hun ikke maktet å løse de påfølgende åtte årene, i tillegg vil hun løse en drøss med problemer som er kommet i tillegg.
Man må være unnfanget under et julebord på Høyres Hus, og hete Willoch, Syse, Astrup eller Solberg til etternavn, for å bli begeistret for det prosjektet.
Det er et politisk budskap så fascinerende spinkelt, at det mest fascinerende er at det fortsatt begeistrer omlag 20 prosent av det norske folk.
Dessuten skryter alle av de mange politiske talentene som finnes i Høyre. Og visst er Tina Bru, Mathilde Tybring Gjedde, Henrik Aasheim og Peter Frølich morsomme, men er de opptatt av politikk? Hvorfor kommer de da aldri med nye politiske ideer? Er de så begeistret for Erna Solbergs prosjekt anno 2013 som de later som? Kan det være at Erna Solberg skapt en usunn fryktkultur i Høyre hvor nye tanker og ideer blir drept?
Da er vi tilbake ved Erna Solbergs gravitas.
Jeg tror det er hennes personlighet som tiltrekker hver femte velger. Hun er seriøs, vi tror at hun kan stå på brua i storm. Sant nok opplevde hun et privat personlig svik fra sin ektefelle, men hun klarte det også.
Vi nordmenn liker mennesker som raser til bunnen av bakken, og så ufortrødent begynner å vandre opp igjen. Si mye om nordmenn, men en gang likte vi å jobbe.
Heller en slik Erna, enn en Støre som er født på toppen av bakken, og som derfra roper sine arrogante råd til alle på bunnen.
Støre er arrogant og bedrevitende, Solberg er seriøs, men vi bør alle huske en ting: Støres budskap er Solbergs budskap, og omvendt.
Og uansett hvor arrogant Støre er, så undres jeg om ikke Erna Solberg er like arrogant.
Hør for eksempel hvordan Erna Solberg diskuterte Martin Bech Holtes bok med APs finanspolitiske talsperson Tuva Moflag og forfatteren selv på Politisk kvarter denne uken.
APs Moflag gjorde et uendelig mye bedre inntrykk enn Solberg, trolig av en enkel grunn: Hun hadde lest boken.
Det hadde åpenbart ikke Erna Solberg.
Det finnes mange former for idioti og arroganse, men å diskutere bøker man ikke har lest er blant de mest åpenbare.
Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har nemlig forlatt den virkelige verden. De behøver ikke lenger lese bøker, de er for viktige til slikt. De vet hvor vi kommer fra, og hvor vi skal, de vet at det for alltid vil fortsette å være 2013, og da er følgende sannheter evigvarende:
Begge tror at flytende havvind vil bli et industrieventyr, bare staten heller nok penger ned i sluket.
Begge ønsker at norske forbrukere og industri skal ha et varig konkurransefortrinn gjennom billigere kraft enn kontinentet, men ønsker samtidig fri flyt av kraft med det samme kontinentet.
Begge mener at elektrifisering av sokkelen er et godt klimatiltak.
Begge mener at menneskerettigheter og folkeretten fortsatt skal legges til grunn for hvem som får varig opphold i Norge, i praksis vil det si alle som kommer seg over grensa fra enkelt land.
Begge ser at EU har store problemer, men mener at løsningen på sikt er at Norge knytter seg stadig tettere til det samme EU.
Begge mener at klimamål vi aldri vil nå, er uhyre viktige, og må erstattes av nye, urealistiske mål.
Begge bruker minst ti år på å vurdere ekstremt krevende spørsmål som russetiden og skjermbruk i skolen.
Thorbjørn Røe Isaksen, samfunnsredaktør i E24, lanserte begrepet 89ere: Enkelt sagt alle vi for hvem Berlin-murens fall var den skjellsettende begivenheten, og som trodde at bare all verdens land fikk minst én MacDonalds så ville de fleste problemer være løst.
Jeg var en 89er.
Jeg har tatt til vettet.
Jonas Gahr Støre og Erna Solberg er også 89ere.
De har ikke tatt til vettet.
Globaliseringen var ikke løsningen på alle problemer, tvertimot har den skapt mange nye
I filmen Groundhog day blir hovedpersonen fanget i en tidsloop. 2. februar gjentar seg igjen og igjen inntil hovedpersonen endelig lykkes med å erobre sitt hjertes utkårede.
Hele Norge er nå fanget i en slik tidsloop.
Uansett hva vi gjør så ender vi opp med Støre eller Solberg. For dem er det fortsatt 2013.
Vi andre prøver å fortelle dem at det er 2025, at reallønningene har stagner, kronekursen stupt, og at vi har flukt av produktive mennesker ut av landet, og uproduktive mennesker inn, men de er besatt av at en stupid klimapolitikk er alle problemers løsning.
Dessuten insisterer de på at det er 2013. Idag er som igår, er som imorgen …
Tiden er kommet for å gjenta meg selv: Å velge mellom Solberg og Støre, er som å velge mellom rød og blå tannbørste, når det man behøver er en tannlege.
Måtte både Høyres og Arbeiderpartiets landsmøte innse dette, og skape en politikk som et av de to spøkelsene så kan forsøke å gjennomføre.
Lykke til med det, og god helg!