Utviklingen av den sovjet-russiske mobile 240mm morteren 2S4 Tyulpan startet allerede i 1969 og kom raskt i produksjon. Fra 1972 inngikk den i våpenarsenalet, og det ble produsert opptil 588 identiske utgaver, hvorav noen ble solgt for eksport.
Selve morteren, i tauet utgave, hadde allerede vært i tjeneste fra 1950 tallet (M240) og konseptet med 2S4 Tyulpan gikk ut på å videreutvikle M240 og montere den på et mobilt chassi (Objekt 305/GM-123 chassi) produsert av Mytishchi Machine Building Plant.
Den mobile utgaven er utstyrt med en V12 diesel motor på 520 hk. Vogna veier ca. 30 tonn og opereres av et mannskap på 9. Til nærforsvar er den utstyrt med en MG i kaliber 7.62mm, 1500 skudd lagret ombord. 2S4 Tyulpan gjennomgikk en oppgradering i 2017, sannsynligvis ved Fabrikk Uraltransmach.
Det har blitt utviklet en rekke ulike granater til denne morteren. Standardutgaven, F864, leverer en 130 kg tung granat ut til 9700 meter. En rakett-assistert granat dobler denne avstanden. Det er også utviklet en 228 kg tung cluster granat og en granat med atomstridshode, 3B11. Denne ammunisjonen skal være framontert og ute av arsenalet. En granat med laserstyring finnes også. 40 standardgranater kan lagres på vogna.
2S4 Tyulpan ble utviklet for å ødelegge fortifiseringer, kommandoposisjoner og infrastruktur. Dette er da våpenets fordel, mens nedsiden er kort rekkevidde, treg mobilitet og sen omlading. Den er dermed sårbar for kontraild fra langttrekkende artilleri, eller droner.
Morteren ble brukt i Afghanistan, der den skal ha vært effektiv mot posisjoner i fjellandskaper. Den har også blitt brukt i Ukraina, blant annet til å ødelegge flyplassen i Donetsk og Luhansk. Omlag 160 enheter skal ha blitt brukt i Ukraina, men minst 51 var ødelagt i november 2024. Ukraina har selv 2 mobile utgaver. I tillegg har den vært brukt mot opprørere i Syria og Tsjetsjenia. Det ble da brukt laserstyrte granater mot bygninger der opprørere hadde forskanset seg.
Vitner som har vært i nær kontakt med våpenet kan fortelle at morteren, som er verdens kraftigste i fortsatt bruk, har en gjenkjennelig signatur i form av et høyt smell når den avfyres og et kraftig drønn når granaten slår ned. For et trenet øre skal den være lett å skille fra annet artilleri.
Kilder: Forbes, Sebastien Roblin. Army Recognition. Wikipedia, m.fl.