Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det ropes stadig høyere fra Stortinget: Norge må bli med i EU. Vi må være med i “fellesskapet”, ellers faller vi utenfor. Det er som å høre et ekko fra fortiden, en politisk elite som – i stedet for å tjene folket – gjør seg klar til å selge det de ble valgt for å forsvare.

Når du hører de samme politikerne skryte av hvor viktig det er å være «på innsiden» og samtidig sikle etter en fremtidig jobb i EU-parlamentet, da vet du hvilken vei vinden blåser: mot Brussel og vekk fra folket.

Men hvilket fellesskap er det egentlig vi skal inn i?

Et EU i fritt fall

EU er ikke et fremtidsprosjekt – det er en dysfunksjonell mastodont i forvitring. Tysk industri er i teknisk resesjon. Produksjonen har stupt med over 22 % siden 2018. Frankrike har over 9 % ungdomsledighet, Spania nærmer seg 30 %. Italia drukner i statsgjeld på over 140 % av BNP. Dette er ikke vekst og velstand – det er økonomisk selvskading.

I stedet for å satse på energi, industri og trygghet for egne borgere, har EU valgt symbolpolitikk, overnasjonal kontroll og klimaplaner som skyver arbeidsplasser til Asia og USA. De få industriprosjektene som finnes, kvalt i et hav av byråkrati og reguleringer.

Og mens unionen smuldrer, forsøker de å trekke Norge med seg ned.

Masseinnvandring og velferdsrasering

Samtidig ser vi en masseinnvandring uten sidestykke i moderne tid. I 2023 hadde Tyskland over én million nye asylsøknader og familiegjenforeninger. Danmark bruker nå over 50 milliarder danske kroner årlig på integrering, uten å få folk i arbeid. I stedet ser vi overfylte skoler, sykehus på bristepunktet og økende trygd- og sosialutgifter.

Etter fem år i Danmark er under 50 % av ikke-vestlige innvandrere i jobb. Mange av de som jobber er i lavtlønte og subsidierte tiltak, mens fellesskapet bærer kostnaden.

Eksplosiv økning i kriminalitet

Kriminaliteten har eksplodert i flere EU-land. Sverige har gått fra å være verdens tryggeste land til å ha høyest antall dødelige skytinger i Europa – en økning på 320 % siden 2010. Gjengkriminaliteten herjer. Sprengninger og skyting skjer ukentlig – ofte på åpen gate.

Også i Norge er trenden tydelig. Ifølge SSB (2015–2017):

• Innvandrere utgjorde 21 % av de siktede for voldskriminalitet
• 26 % i saker om ran og utpressing
• 42 % i mishandling i nære relasjoner
• I Oslo har flertallet av overfallsvoldtekter i flere år hatt ikke-vestlige gjerningspersoner
• Voldtektsanmeldelser har doblet seg siden 2003
• I 2024 har vi sett barn helt ned i 10-årsalderen begå grove voldshandlinger og ran. Barnebander – akkurat som i Sverige og Tyskland.

En utenriksminister som ikke gjør jobben sin

Og midt i dette? En norsk utenriksminister som ser ut til å være mer opptatt av å tekkes sine venner i Brussel, Davos og FN, enn å sikre Norge. Espen Barth Eide bruker tiden på å skamme seg over norske verdier, dele ut milliarder til diktaturer og klimatiltak uten kontroll, og å moralisere over utenlandske ledere.

Hva gjør han ikke?

– Han forhandler ikke egne handelsavtaler.

– Han beskytter ikke norske interesser.

– Han stiller ikke krav til innvandring, ressursforvaltning eller gjengjeldelse ved tolltrusler.

Han oppfører seg mer som EUs PR-agent enn Norges utenriksminister.

EØS – en underkastelsesavtale

Gjennom EØS betaler Norge over 10 milliarder kroner i året, og mottar:

• Lovpålagt innføring av EU-direktiver vi aldri har stemt over
• Energilover som gjør at vi sender billig strøm til utlandet mens vi selv betaler rekordpriser
• Ubegrenset arbeidsinnvandring og svekkelse av norsk lønnsnivå
• Press på fiskeripolitikk, sosialpolitikk og asylpolitikk

Vi er ikke medlem, men vi lystrer. Og så får vi høre at vi må være med for å ha markedsadgang. Det er tøv. Sveits har forhandlet seg frem til bedre vilkår – uten å gi fra seg nasjonal kontroll.

Å melde Norge inn i EU er som å flytte en rik familie inn i fattighuset

Norge er et av verdens rikeste og tryggeste land. Vi har verdens største oljefond, vi har energioverskudd, fisk, teknologi, trygghet, velferd og tillit i befolkningen.

Å melde Norge inn i EU nå, er som å flytte en ressursrik og fungerende familie inn i et slitent fattighus med gjeld, krangel og rot – og samtidig la naboene ta over husnøklene dine.

Det er ikke de sterke som søker seg inn i EU – det er de svake. De som trenger tilgang på velferd, strøm, fisk, eller penger fra en som fortsatt står oppreist. Norge har alt EU mangler – og det vet de. Derfor sikler de etter oss. Det er ikke fellesskap – det er utarming forkledd som samarbeid.

Norge trenger ikke EU. EU trenger Norge.

Det vi trenger nå er ledere med lojalitet til folket, ikke Brussel. En utenriksminister som jobber for norske interesser, ikke flyr verden rundt og deler ut penger vi trenger her hjemme. Vi trenger ikke globalt ryggklapp. Vi trenger nasjonal ryggrad.

Hvis ikke noen snart våkner, så vil det som gjenstår av Norge bli en provins – et lite EU-fylke med høye skatter, lave lønninger, dyr strøm og økende utrygghet.

Nok er nok. Vi selger ikke landet. Vi gir det ikke bort. Vi tar det tilbake.