Personlig ligger denne teorien meg nærmest når det gjelder de to konkurrende fremtidsbildene som vokste frem i Vesten etter den kalde krigens slutt.

I en tid da mange trodde verden gikk mot fred og vestlig dominans etter den kalde krigen, lanserte Samuel P. Huntington en teori som på sett og vis stred mot tidsånden: Fremtidens konflikter ville ikke være ideologiske, men kulturelle.

Huntington kan sies å være motsatsen til den samtidige tesen til Francis Fukuyama, som i 1989 publiserte et essayet «The End of History?». Tre år senere utvidet han essayet til en bok med tittelen «The End of History and the Last Man».

Fukuyama hevdet at menneskehetens ideologiske utvikling hadde nådd sitt endepunkt med det liberale demokratiets seier – en «slutt på historien» der markedsøkonomi og demokrati utgjorde den endelige samfunnsformen.

En ny konfliktforståelse

Samuel P. Huntington (1927–2008), professor i statsvitenskap ved Harvard, lanserte sin teori om sivilisasjonenes sammenstøt først som en artikkel i Foreign Affairs (1993), og senere som boken The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order (1996).

Der hevdet han at den kalde krigens slutt ikke ville føre til universell fred, men til en ny verdensorden preget av kulturelle og religiøse konflikter.

«De mest omfattende, viktige og farlige konflikter i fremtiden vil ikke være mellom sosiale klasser eller økonomiske grupper, men mellom folk som tilhører ulike sivilisasjoner,» skrev han.

Huntington identifiserte åtte hovedsivilisasjoner: vestlig, ortodoks, islamsk, kinesisk, japansk, hindu, afrikansk og latinamerikansk. Disse sivilisasjonene hadde ifølge Huntington grunnleggende forskjeller i synet på religion, individets rolle, politikk, frihet og autoritet. I tillegg mente han at vestens dominans var i tilbakegang, mens spesielt Kina og den islamske verden ville vokse i makt og utfordre den liberale verdensordenen.

Et viktig begrep i boken er «sivilisatoriske fault lines» – geografiske soner hvor ulike sivilisasjoner møtes og hvor konflikter oftest oppstår, for eksempel i Midtøsten, Balkan og Sør-Asia. Han beskrev også land som torn countries, som Tyrkia og Russland, der det pågår indre strid mellom sivilisatoriske tilhørigheter.

Spådommene som fikk gjenklang

Mange av Huntingtons observasjoner har vist seg bemerkelsesverdig presise i lys av senere hendelser:

• Terrorangrepene 11. september 2001, og den påfølgende «krigen mot terror», satte kulturbasert konflikt mellom den islamske verden og Vesten på dagsordenen. Teorien fikk fornyet aktualitet, og politikere som Tony Blair refererte til den for å forklare verdensbildet.
• Fremveksten av Kina som økonomisk og geopolitisk rival til USA, sammen med nasjonalistisk ideologi og sivilisatorisk selvtillit, bekrefter Huntingtons spådom om den kinesiske sivilisasjonens oppstigning og konkurranse med Vesten.
• Autoritære tilbakeslag i Russland og Tyrkia, og Putins ønske om å gjenopprette en ortodoks stormakt i opposisjon til Vesten, støtter også Huntingtons tankegang om kulturelt definerte maktblokker.
• Uroen i Midtøsten, IS’ forsøk på kalifat, og gjentatte konflikter i grenseområder mellom Vesten og den islamske sivilisasjonen (Libya, Syria, Iran-Vesten) peker alle i retning av at sivilisatoriske bruddlinjer er et relevant analytisk verktøy.

Huntington mente ikke at alle kulturer nødvendigvis er i konflikt, men at kulturforskjeller er mer fundamentale og mindre løselige enn ideologiske eller økonomiske motsetninger.

«Folk kan skifte ideologi og til og med nasjonal identitet, men deres sivilisatoriske tilhørighet er dypt rotfestet.»

Teorien har naturligvis møtt kritikk – både faglig og politisk. Edward Said svarte i The Nation med at Huntington forenklet verden og reduserte mangfoldige kulturer til monolitter. Amartya Sen, i sin bok Identity and Violence, anklaget teorien for å overse at mennesker har mange identiteter, ikke bare sivilisasjonstilhørighet.

Men Huntington var klar over dette. Han skrev at sivilisasjonene ikke er rene eller uten interne konflikter, men at de likevel danner store kulturelle fellesskap med ulikt verdenssyn – og at disse forskjellene ikke uten videre lar seg forene.

Selv kritikere innrømmer at Huntingtons rammeverk har forklaringskraft. Den israelske historikeren Avi Shlaim uttalte i The Guardian at teorien opprinnelig var ment som en advarsel, men at den i praksis har blitt en forklaringsmodell – og i noen miljøer en politisk inspirasjon.

I dag brukes «clash of civilizations»-begrepet fortsatt – i alt fra utenrikspolitikk til debatter om integrering og identitet.

Artikkelen er skrevet ved hjelp av KI, men er kvalitetssikret av iNyheters journalister.