Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I klimadebatten fokuseres det ofte på teknologiske løsninger og adferdsendringer for å redusere klimagassutslipp, men en sentral faktor får altfor lite oppmerksomhet: Befolkningsnedgang.

Mange land, inkludert Kina, Japan, Sør-Korea, Russland og store deler av Europa, står overfor en betydelig reduksjon i befolkningstallet i dette århundret. Hvilken rolle spiller denne demografiske utviklingen for klimamålene, og bør vi revurdere hvor vi investerer ressursene våre?

Kina, verdens største utslippsnasjon, illustrerer omfanget av denne trenden. Landet slipper ut om lag 31 % av verdens CO₂, men befolkningen har allerede begynt å synke. Anslag viser at Kinas befolkning kan falle fra 1,4 milliarder i dag til under 800 millioner innen 2100. Samtidig forventes antall arbeidstakere å reduseres dramatisk, fra rundt 750 millioner i dag til potensielt 250 millioner innen slutten av århundret, delvis på grunn av en aldrende befolkning og lave fødselsrater.

Denne nedgangen vil trolig føre til redusert økonomisk aktivitet, lavere forbruk og dermed lavere klimagassutslipp, ettersom færre mennesker betyr mindre behov for energi, boliger og infrastruktur.

Denne trenden er ikke unik for Kina. Japan og Sør-Korea opplever allerede befolkningsnedgang, med fruktbarhetsrater langt under erstatningsnivået på 2,1 barn per kvinne – Japan på 1,3 og Sør-Korea på rekordlave 0,8. I Russland har befolkningen sunket med flere millioner siden 1990-tallet, delvis på grunn av lav fruktbarhet og utvandring. Europa som helhet forventes å miste 10–15 % av befolkningen innen 2050, med land som Italia og Tyskland i spissen. Disse demografiske skiftene vil uunngåelig påvirke forbruksmønstre og utslippsnivåer, ettersom færre innbyggere krever mindre energi og ressurser.

Hva betyr dette for klimapolitikken? Klimagassutslipp utvikler seg over tiår, og effekten av dagens tiltak vil først merkes om 20–50 år. Hvis befolkningsnedgang alene bidrar til betydelige utslippsreduksjoner, bør vi spørre: Er det fornuftig å bruke enorme summer på kortsiktige tiltak når demografiske trender allerede trekker i samme retning? For eksempel har Kinas CO₂-utslipp vist tegn til å flate ut, delvis på grunn av redusert økonomisk vekst og demografiske faktorer. I Europa har utslippene falt med 3,8 % i 2024, drevet av overgangen til fornybar energi, men også av lavere etterspørsel fra en krympende befolkning.

Samtidig reiser befolkningsnedgang nye økonomiske utfordringer. Færre arbeidstakere kan føre til overskudd av boliger og infrastruktur, redusert konsum og fallende priser, som igjen kan bremse økonomisk vekst. Dette krever ny forskning på hvordan samfunn kan tilpasse seg en slik fremtid. Studier viser at lavere befolkningstetthet kan redusere presset på naturressurser og lette overgangen til et lavutslippssamfunn. Likevel er dette temaet fraværende i den offentlige debatten, som ofte fokuserer ensidig på teknologiske løsninger som karbonfangst eller elektrifisering.

Jeg oppfordrer politikere og opinionsdannere til å løfte blikket og inkludere befolkningsnedgang i klimadebatten. Hvor stor effekt kan demografiske trender ha på fremtidige utslipp? Bør vi omprioritere ressurser til å forberede samfunnet på en fremtid med færre innbyggere, fremfor å fokusere utelukkende på kostbare kortsiktige tiltak? Dette er spørsmål som fortjener en bred og åpen diskusjon.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

SSB med nye demografiske framskrivninger: Er Libanon et bilde på Norges fremtid? (+)