Flere barn blir til gjennom sæddonasjon, og eksperter advarer nå om at risikoen for innavl er økende – også i Norge, skriver TV 2.
Professor Gunilla Sydsjö ved Linköpings universitet sier til kanalen at mange kvinner benytter samme behandlingssted i storbyer, noe som øker sjansen for at barn – uten å vite det – kan ha genetiske halvsøsken i samme nærmiljø.
– Da blir risikoen større, sier Sydsjö, som peker på eksempler der barn i samme skoleklasse ligner urovekkende mye på hverandre.
Bioteknologirådets leder Marianne Aasen deler bekymringen og sier at vi bare ser begynnelsen på utfordringene knyttet til donorsæd og ukjente familieforbindelser. Hun etterlyser strengere regler både nasjonalt og internasjonalt.
I enkelte land hvor andelen kusine- og fetterekteskap er høy, særlig i deler av Midtøsten, Sør-Asia og Nord-Afrika, har praksisen lange kulturelle og sosiale tradisjoner. Når personer fra disse regionene immigrerer til nordiske land og viderefører slike ekteskapsmønstre, kan det på samfunnsnivå føre til en økt risiko for genetisk innavl – særlig dersom det skjer over flere generasjoner og innen isolerte miljøer.
I Norge har Folkehelseinstituttet tidligere påpekt at fetter/kusine-ekteskap i noen grupper gir høyere risiko for recessive genetiske sykdommer. Dette er ikke en generalisering av innvandrere, men en erkjennelse av at visse tradisjoner, dersom de ikke endres over tid, kan ha konsekvenser for folkehelsen. Risikoen for alvorlig sykdom hos barn av søskenbarn er omtrent dobbelt så høy som i normalbefolkningen.
I tillegg kan lav geografisk mobilitet og sosiale strukturer som oppmuntrer til ekteskap innen samme familie eller klan, forsterke problemene, spesielt hvis det kombineres med mangelfull genetisk kartlegging eller medisinsk rådgivning. Dette er derfor et område hvor både integreringspolitikk, helseinformasjon og regulatoriske tiltak kan spille en viktig rolle.
Kilde: Analyse utarbeidet av ChatGPT