Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Når regjeringen nå setter seg mål om å redusere klimagassutslippene med 70–75 prosent, uten en realistisk plan for hvordan dette skal oppnås, mener vi det ikke er et klimamål – men et alvorlig fattigdomsmål.
Det «grønne» skiftet -bringer oss fra velstand til fattigdom.
Det er mange nå som advarer mot det norske politiske flertallets ideologiske tilnærming til energipolitikk. Stadig flere fremtredende forskere går nå ut og advarer mot de potensielt katastrofale følgene av denne politikken, både i Norge og i EU.
Professor Vaclav Smil, Professor emeritus ved Universitetet i Manitoba, er uten tvil en av verdens fremste energiforskere. Smil har lenge advart mot den ideologiske tilnærmingen til det grønne skiftet.
Smil som har fått det stolte kallenavnet «The bullshit butcher» jobber tverrfaglig og dekker områder som energi, miljø, matproduksjon, befolkningsendringer, teknologisk innovasjon og offentlig politikk.
Hans analyser er krystallklare: energioverganger er komplekse, tidkrevende og dypt avhengige av realistiske planer og teknologiske fremskritt. Når vi ser på hvordan Norge og Europa gjennomfører det «grønne» skiftet, deler vi Smils bekymringer. Vi ser en politikk som ikke bare mangler realisme, men som også risikerer å føre oss inn i økonomisk ruin. Et sentralt punkt i kritikken er mangelen på en realistisk plan
Tyskland – Et skrekkens eksempel
Tyskland var inntil ganske nylig Europas økonomiske motor. Det såkalte ‘Energiewende’, har kostet svimlende 6 billioner kroner. Resultatet? Europas høyeste energipriser, en økonomi i resesjon og en industri som flykter til land med mer stabile og rimelige energikostnader.
Tyskland har av ideologiske årsaker avviklet sin kjernekraft og satset tungt på vind- og solenergi, men de har samtidig måttet opprettholde kullkraftverk som back-up for å sikre stabilitet i kraftnettet. Det er nemlig slikt at når man faser inn store mengder ustabil energi i kraftnettet må man ha balansekraft. For tyskernes del er dette primært kull.
Dette paradokset – å subsidiere «fornybar» energi med milliarder av skattekroner samtidig som man brenner kull – har ikke bare vært økonomisk ødeleggende, men også miljømessig ineffektivt. ‘Energiewende’, har blitt et skoleeksempel på hvordan ideologi kan overkjøre fornuft og konsekvenstenkning. En skulle derfor tro at de fleste partier ville ha tatt lærdom av dette. Det har de ikke. Og da er vi ved sakens kjerne.
Norge – På vei mot samme stup?
Dessverre ser vi at Norges energipolitikk følger i EUs og Tysklands grønne fotspor på vei inn i fattigdommen.
Vi ser en omfavnet ideologisk tilnærming til det grønne skiftet, der abstrakte klimamål og moralsk selvbilde trumfer praktiske løsninger. Elektrifisering av sokkelen og Melkøya med landstrøm, massive subsidier til vindkraft og en stadig tettere integrasjon med det europeiske kraftmarkedet. Dette er eksempler på tiltak som ikke bare er kostbare, men som også undergraver vår kontroll over egne naturressurser og vårt unike konkurransefortrinn som energinasjon.
Norge har i dag Europas reneste og mest stabile energisystem, basert på vannkraft. Likevel velger vi å binde oss til et europeisk energisystem preget av ustabilitet og høye priser. Dette er ikke bare dårlig politikk – det er en sikker oppskrift på økonomisk stagnasjon og sosial uro.
Vi kan da ikke ha fattigdom som klimamål
Professor Vaclav Smil, påpeker at energioverganger alltid har vært drevet av teknologiske fremskritt og økonomisk vekst, ikke av politiske direktiver. Kommunismen lærte oss at planøkonomi kombinert med ideologisk styring, var en sikker vei mot økonomisk ruin.
Når regjeringen nå setter seg mål om å redusere klimagassutslippene med 70–75 prosent, uten en realistisk plan for hvordan dette skal oppnås, er det ikke et klimamål – det er et fattigdomsmål.
Det grønne skiftet, slik det gjennomføres i dag, har klare religiøse overtoner. Det er ikke lenger en politikk basert på konsekvenstenkning, men en ideologi der selvskading fremstilles som en dyd. Vi ser en politisk grønn elite som aldri selv må ta konsekvensene av politikken de fører, men som forventer at vanlige folk skal bære byrden. Hverken Erna eller Jonas har planer om å bli fattige. Den skjebnen er tiltenkt andre.
Nei, til denne politiske retningen
Det norske folk må si nei til denne ideologiske retningen, men ja til en energipolitikk som setter folk, arbeidsplasser og fremtid i sentrum. Norges unike fortrinn – ren, stabil vannkraft – må brukes som grunnlag for å bygge industri og velstand, i Norge. Klarer vi ikke å han nok strøm for å utvikle Norge, bør det satses egne ressurser i form av gasskraft, senere evt. bygge kjernekraft
Vi må bruke ressursene våre på å gi stabil kraft til industri og husholdninger, i motsetning til det vi ser i resten av Europa. Dette var vårt viktigste konkurransefortrinn, og selve forutsetningen for at vi de siste 100 årene har bygget opp kraftkrevende industri i Norge. Slik var det frem til de store partiene i samarbeid avviklet dette konkurransefortrinnet
Professor Vaclav Smil har rett: Energipolitikk må være basert på realisme, ikke ideologi. Norge har allerede gjennomført det grønne skiftet – for 70 år siden, da vi bygde ut vannkraften. Nå er det på tide å bygge videre på denne arven, ikke rive den ned.