Hva skjer med et samfunns ytringsrom når en krig raser langt borte, men frykten og retorikken rammer hjemme? Reaksjonene på partiet Fred og rettferdighet (FOR), dets profiler og de budskapene de fremmer, har utløst et oppsiktsvekkende raseri i norsk offentlighet.

I en podkastsamtale mellom Ole Asbjørn Ness og Helge Lurås som iNyheter snart slipper, reflekteres det over ytringsfrihetens vilkår i dagens Norge, og hvordan moralsk panikk, institusjonell konformitet og økende mistillit preger samfunnsklimaet.

Plakater og panikk

En utløsende hendelse for debatten er at partiet FOR limte opp valgplakater på T-banen i Oslo på nasjonaldagen 17. mai. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Det utløste indignerte protester på Facebook fra profilerte politikere. Medlemmer av Miljøpartiet De Grønne gikk rundt og rev ned plakatene, så ble dette applaudert av angivelig sindige liberale mennesker.

For Ness er dette et signal om en alvorlig svekkelse i respekt for ytringsfrihet:

– Da begynner liberaliteten og toleransen å bli fernisstynn.

Han trekker frem en fremtid der slike sammenstøt kan bli fysiske. – Det er ikke vanskelig å se for seg at dette utarter seg til slåsskamp mellom de som sier at la plakatene henge, versus de som indignert sier at jeg vil rive ned den plakaten.

Helge Lurås ser reaksjonene som uttrykk for at samfunnet opererer med en krigslogikk, og beskriver en psykologisk tilstand der normale friheter suspenderes:

– Det vi nå er vitne til, er hvordan et samfunn reagerer når det opplever en eksistensiell trussel. Man blir ekstremt opptatt av å stilne opposisjonelle stemmer.

Institusjonell selvsensur og fryktkultur

Lurås trekker paralleller mellom samfunnet og det militære hierarkiet. Når en beslutning først er fattet, skal de underordnede følge ordre.

Ness mener at denne konformiteten gjennomsyrer store deler av samfunnet, ikke minst næringslivet:

– Det wokeste som finnes, og det minst tolerante, er jo veldig mye av næringslivet. Det er jo de mest politisk korrekte fjottene som finnes.

Helge Lurås peker på hvordan denne kulturen også rår i deler av staten:

– Jeg har snakket med noen mennesker som jobber ganske høyt opp i forsvarsdepartementet og etterretningstjenestene våre. Der er det nå en oppfatning av at det riktige er å kjempe mot Russland, og gjøre det i Ukraina.

Denne oppfatningen blir, ifølge Lurås, en institusjonell sannhet.

– Det du da oppnår er at det er ingen som jobber i de institusjonene der som vil tørre å si noe annet.

Slik settes den offentlige samtalen ut av spill. – Du har lukket ned debatten.

Den moralske fordømmelsen og kampen om opinionen

Selv om partiet FOR er marginalt i oppslutning, har det klart å utløse sterke reaksjoner fra det politiske etablissementet. Ness reagerer på dette:

– Jeg kan ikke forstå at folk hisses opp over at et mikroparti deltar i debatt på NRK. Hva er det å hisse seg opp over?

Lurås peker på det han oppfatter som posering fra politikere:

– De tenker: hvordan kan jeg markere meg relativt ukontroversielt og likevel få oppmerksomhet? Så går jeg ut mot dette, ser disse plakatene og synes det er forferdelig.

For Lurås handler dette også om maktlogikk:

– Budskapet til dette partiet… var at disse 85 milliardene Norge har lovet til Ukraina burde brukes annerledes. Hvis partiet FOR sitt prosjekt vinner frem, vil ikke Norge lenger være i stand til å nedkjempe den eksterne fienden. Derfor må vi stille disse stemmene mest mulig.

Demokrati som dekke eller realitet?

Lurås etterlyser reell demokratisk debatt, og stiller spørsmål ved hvor sterkt demokratiet egentlig står:

– Det som oppfattes som konsensus… det vet vi ikke helt hvor mange faktisk mener.

Ness viser til frykt for avvik som et symptom på demokratisk sykdom:

– Hvis du kommer med noen andre synspunkter, kan du risikere å få oppfordringer om at du må miste jobben.

Dette gjelder ikke bare akademikere, men også vanlige arbeidstakere, hevder Ness:

– Hvis du er hovmester og blir avslørt som støttespiller av Glenn Diesen og partiet For, da spøker det for jobben din.

Lurås trekker også frem hvordan meninger i offentligheten formes av frykt for sanksjoner:

– Det vil kunne være ganske mange personer som er ute og uttaler seg i offentligheten, som egentlig sier noe annet enn det de faktisk mener.

Fra ytringsfrihet til moralsk lydighet

Ness reagerer på at motstandere av Diesens syn ikke vil møte ham i debatt:

– Jeg har invitert flere allvitende eksperter… de vil ikke. De vil ikke debattere med ham. Men de vil at han skal miste jobben.

Lurås tolker dette som et uttrykk for at de vet at han har ganske mange poenger. Og at de frykter å bli avslørt som svakere i debatt:

– De kommer fram til at vi egentlig ikke har så mye gode argumenter for å fordømme ham likevel.

«Psykose» og systemtvang

Samtalen mellom Ness og Lurås kretser gjentatte ganger rundt begrepet «psykose» som beskrivelse på tilstanden i offentligheten.

– Det er et utslag av at vi er i en psykotisk tilstand, sier Lurås. – Det handler om å angripe alle som kan utgjøre en svekkelse av konsensusen rundt å gå til krig.

Denne tilstanden smitter også institusjonene:

– Innenfor etterretningstjenesten og Forsvarsdepartementet er det den samme psykosen som skjer.

For Ness handler dette også om at hele samfunnet er blitt institusjonalisert og hierarkisk ordnet. Han peker på hvordan sosiale medier forsterker problemet:

– Før kunne du sitte i kjelleren og mene at NATO hadde skylden. Nå legger du det ut på Facebook og får 10.000 oppslag.

Responsen fra samfunnet blir hardere kontroll, ikke åpenhet:

– Et hvert avvik skal vi ta så innmari hardt.

Den gamle ryggmargsrefleksen

Til tross for den dystre diagnosen, avslutter Ness med et håp om at den norske motkulturen fortsatt lever:

– Det er en sunn ryggmargsrefleks hos veldig mange nordmenn. Vi er ikke et folk som takler bullshit ovenfra ubegrenset lenge.

Han minner om at realitetene alltid vinner til slutt:

– Det kan koste noen jobben. Men virkeligheten vil innhente deg.

Det er denne ryggmargsrefleksen, troen på det offentlige ordskiftet og motstanden mot moralsk sensur som Ness og Lurås, på hver sin måte, forsvarer. I en tid hvor ytringsfriheten presses fra mange hold, minner de oss på at demokratiets livsblod er debatt. Ikke enighet.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Offentlighetens autoritære fordumming