I et innlegg på Facebook retter eksiliraneren og menneskerettighetsforkjemperen Afshin Bagherpour kraftig kritikk mot Midtøsten-ekspert Dag Henrik Tuastad etter dennes uttalelser i VG.

Tuastad hevdet at «oppslutningen om regimet i Iran kan styrkes etter Israels angrep». Bagherpour kaller det en farlig og naiv vurdering.

– En slik påstand avslører ikke bare en forenklet forståelse av situasjonen i Iran, men også en farlig naivitet overfor presteregimets metoder og befolkningens virkelige holdninger, skriver Bagherpour.

Han peker på at Den islamske republikken gjennom hele sin eksistens har brukt ytre konflikter som anledning til å styrke sitt grep om makten, ikke for å samle folket.

– I 46 år har Den islamske republikken brukt enhver ytre konflikt som en anledning til å utløse bølger av patriotisk retorikk – ikke for å forene nasjonen, men for å konsolidere makten til et ideologisk og teokratisk styre som er i konstant krig med sitt eget folk.

Bagherpour avviser ideen om at regimet nyter reell folkelig støtte.

– Det finnes ikke én iransk familie som ikke er rammet av regimets brutalitet, enten gjennom fengsling, tortur, henrettelser, voldtekt, eksil eller økonomisk ruin. Dette rammer uavhengig av politisk standpunkt, tro eller kjønn. Regimet har ikke «folkelig støtte» – det har et folk som er kuet og overvåket, men som ved enhver mulighet gjør opprør.

Les også: – Regimet i Iran er skakkjørt, og fallet kan komme raskt

Han beskriver det Tuastad kaller «oppslutning» som et iscenesatt propagandashow.

– Det Tuastad kaller for «oppslutning» er i realiteten et påtvunget propagandashow, drevet av frykt, sensur og trusler. Det å bære det historiske iranske flagget – det med løven og solen – straffes med fengsel. Å juble over regimets tap av etterretningsledere kan koste deg livet. Likevel jubler folk – offentlig, på gaten, i videoopptak – fordi dette ikke er sionisme eller vestlig innblanding: det er folkelig raseri mot et regime som har drept dem langsomt i 46 år.

Han viser til at regimets aggressive retorikk og handlinger, slik som å kringkaste trusler om å «utslette Israel» før israelske angrep, er uttrykk for en ideologisk krig, ikke en legitim forsvarshandling.

– Når Irans offisielle TV-kanal dagen før et israelsk angrep kringkaster budskap om å «utslette Israel», er det ikke snakk om forsvar – det er snakk om en ideologisk ekspansjonskrig som har vart siden 1979.

Bagherpour reagerer også på det han mener er en tendens hos vestlige akademikere til å bortforklare eller misforstå regimers brutalitet.

– Ingen stiller spørsmålet: fikk Bashar al-Assad større folkelig støtte da millioner ble tvunget på flukt? Har Hamas fått større støtte blant palestinere i Gaza? Nei. Det som derimot har vokst, er vestlig intellektuell sympati for disse regimene – en absurd solidaritet som i praksis gjør livet verre for de som faktisk lever under disse regimene.

Ifølge Bagherpour har det iranske folk, både i og utenfor Iran, tydelig vist hvor de står.

– De synger ikke regimets sanger. De bærer ikke regimets flagg. De roper på frihet, verdighet, sekularisme og et endelig brudd med den islamske revolusjonens mareritt. Det er derfor de bærer flagget med løven og solen – og fengsles for det. Det er derfor de danser og jubler når ledere i IRGC blir likvidert. Det er derfor millioner har nektet å samarbeide med regimet, boikottet valg, og deltatt i streiker, opprør og kampanjer – vel vitende om risikoen.

Han mener utviklingen i Iran i dag er et tegn på regimets svakhet, ikke styrke.

– Det som nå skjer i Iran er ikke en styrking av regimet, men en desperat reaksjon fra en døende ideologi. Arrestasjonsbølger, spionanklager, tortur og henrettelser er ikke tegn på selvsikkerhet – det er regimets krampetrekninger.

Bagherpour retter også kritikk mot vestlige eksperter som han mener gir regimet moralsk alibi.

– Midt i dette står vestlige eksperter og later som om regimets medieshow er uttrykk for folkelig støtte. Det er en skam. Det gir regimet troverdighet. Det bidrar til å kneble opposisjonen.

Han avslutter med en appell:

– Vi må slutte å snakke om det iranske regimet og begynne å snakke med det iranske folket. Maximum Support betyr ikke støtte til krig – det betyr støtte til et folk som i 45 år har kjempet for frihet alene. Det minste vi kan gjøre nå, er å ikke gi morderne i Teheran moralsk alibi ved hjelp av norske akademikeres lettlurte analyser.