I 1979 vendte ayatollah Khomeini tilbake fra eksil og grep makten i Iran. Med det ble et av Midtøstens mest sekulære og moderniserte samfunn omgjort til en religiøs diktaturstat.

For Lily Bandehy, som selv vokste opp i Iran før revolusjonen, ble det starten på et brutalt tilbakeslag – først for kvinnene, deretter for hele nasjonen.

«Jeg vokste opp i et Iran hvor kvinner kunne gå på skole, studere ved universitetet og delta i arbeidslivet,» forteller Bandehy i sin nyutgitte bok Hijab: Islamsk og religiøs fascisme.

I boka skildrer hun med skarp penn hvordan det iranske samfunnet ble kuet av prestestyret – og hvordan hijaben ble symbolet på regimets kontroll.

Et Iran i modernisering

Under sjahene Reza Khan og Muhammed Reza Pahlavi gjennomgikk Iran en sekularisering og modernisering som særlig kom kvinner til gode. Bandehy beskriver barndommen sin med en far som var muslim, men som ikke tvang døtrene sine til å dekke seg til. Mange kvinner på landsbygda bar skaut, men frisyrer og pynt var fortsatt synlige.

Det ble åpnet jenteskoler, kvinneorganisasjoner fikk statsstøtte, og kvinner tok plass i det offentlige rom. Bandehy selv husker en barndom med utdanning, frihet og håp. «Det var ingen som bar den spesifikke hijaben som er vanlig i dag,» skriver hun. «Vi var muslimer, men først og fremst iranere.»

Så kom 1979 – og alt snudde

I februar 1979 vendte ayatollah Khomeini tilbake til Iran etter eksil i Paris. Han ble møtt som en frigjører, men det tok ikke lang tid før han avskaffet demokratiet, stengte dørene for ytringsfriheten og påtvang befolkningen sharia-lov.

Hijaben ble tvangsinført for kvinner. Kvinner uten hijab ble kastet ut fra arbeidsplasser, universiteter og offentlige bygg. Moralpolitiet ble etablert, og religiøse patruljer begynte å angripe kvinner i gatene med syre, kjettinger og teppekniver.

«Det første som forsvant, var kvinnene. De ble fjernet fra malerier, reklameplakater, statuer, skolebøker – og fra det offentlige livet. Malerier av dansende kvinner med langt hår ble erstattet med sortens ensformighet,» skriver Bandehy.

Hijaben – maktsymbol og lojalitetsuniform

Ifølge Bandehy ble hijaben noe langt mer enn et klesplagg: – Den ble islamsk statsreligions flagg. Regimet sa det selv: Hvis hijaben forsvinner, forsvinner også Iran som en islamsk stat.

I boken beskrives hvordan kvinner som protesterte, ble slått, fengslet og voldtatt. Khomeinis regime strammet grepet med brutal effektivitet. Barnehijab ble vanlig. Jenter ble innprentet med skam, skyld og underdanighet. – De ser brødrene sine bade på varme sommerdager, mens de selv må sitte med mor i skyggen, skriver hun.

Men også menn ble rammet. Et helt samfunn ble lammet av frykt og angiveri. – Foreldre anga sine egne barn. Mødre fortalte stolt på TV at de hadde anmeldt sønnene sine. Ledende ayatollaher lot sine egne sønner bli henrettet uten å protestere, forteller Bandehy.

Fascisme forkledd som religion

Forfatteren hevder at det iranske regimet ikke bare er religiøst – det er fascistisk: «Kjernen i fascismen er frykt. Du mister ikke bare rettighetene dine – du mister din samvittighet. Du slutter å tenke. Du adlyder bare,» skriver hun.

Bandehy viser hvordan Khomeini og etterfølgeren Ali Khamenei bygget et totalitært system hvor kvinnekroppen ble et sentralt kontrollpunkt. Når staten bestemmer hva du har på deg, hvor du skal sitte, og hvem du kan snakke med, har den full kontroll. «Hijaben ble nøkkelen til islamisering av samfunnet.»

Hun refererer til tortur, henrettelser og overgrep som ble hverdagskost for politiske motstandere – også for barn og ungdom. To unge slektninger ble henrettet etter arrestasjon på vei til skolen. Den ene, en 18 år gammel jente, ble voldtatt før henrettelsen for å forhindre at hun skulle komme til paradis som jomfru. Foreldrene fikk en pakke med småkaker på døra – regimets kodede budskap.

Motstand og håp

Likevel finnes det motstand. Bandehy peker på den vedvarende kampen kvinner i Iran fører mot hijabpåbudet, og på hvordan små handlinger – som å gå uten hijab i offentligheten – har blitt en revolusjonær gest.

«I dag vet folket noe nytt: at nøkkelen til å knekke regimet ligger i å knekke hijabkoden,» skriver hun.

Hun advarer også Europa, og særlig Norge, mot å være naive. «Mange her i landet sammenligner hijaben med norske bunader og skaut. Det er farlig. Vi må forstå hva hijaben symboliserer, og hva som skjer når den blir brukt som uniform for et politisk prosjekt.»

En advarsel til Vesten

I bokens siste del retter hun et alvorlig blikk mot vestlige feminister og sosialister:
– Er det virkelig så vanskelig å se alt dette – for norske feminister og sosialister?

For Bandehy er det klart: Det som skjedde i Iran, kan skje andre steder – i nye former, men med samme mekanismer. Hun har sett det med egne øyne, levd gjennom det – og skriver for å advare.

– Når religion får makt, er det kvinnene som betaler prisen først. Deretter faller alt annet, skriver Bandehy.