Et møte hos CICERO skulle handle om å bekjempe desinformasjon om klima. For Arild Fridstrøm ble det et eksempel på hvordan selve begrepet «desinformasjon» brukes til å sensurere uønskede meninger.

Torsdag 23. mai deltok Arild Fridstrøm på et møte hos CICERO – Senter for klimaforskning – med den engelske tittelen Fighting disinformation and climate change.

Fridstrøm er pensjonert lærer, sitter i styret i Klimarealistene og er mangeårig debattant om energi og klimapolitikk. Han opplevde det som ble sagt under møtet, særlig fra CICERO-leder Kristin Halvorsen og klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, som dypt problematisk.

Det forteller han selv i en epost til iNyheter. Vi har fulgt opp saken med et intervju.

– Klimarealistene er vel et hår i suppe på norske myndigheter. Hvordan opplevde du stemningen og premissene som ble lagt i starten av møtet?

– Allerede i åpningsinnlegget fra Kristin Halvorsen ble det slått fast at «risikoen for klimaendringer vokser i et enestående tempo». Det er en grov usannhet, i strid med selv IPCCs egen sjette hovedrapport, arbeidsgruppe 1, det vitenskaplige grunnlaget, sier Fridstøm og fortsetter:

 – Når man begynner et møte om desinformasjon med en slik påstand, sier det noe om det reelle innholdet: Dette handler ikke om fakta, men om makt over narrativet.

– Du reagerte også på innlegget fra klima- og miljøministeren. Hva var det som provoserte deg der?

– Ministeren startet med å si at han ønsket åpen og fri debatt – men like etterpå erklærte han at vi «ikke kan tillate desinformasjon», som han definerte som «bevisst spredning av falsk informasjon». Det virker ikke som han forstår at man ikke kan vite noens intensjon, bare fordi man er uenig i et synspunkt. Det åpner for at helt legitime vurderinger og meninger blir stemplet som ulovlige eller uønskede.

– Hva mener du er det underliggende målet med denne typen begrepsbruk?

– Dette er en offensiv for å forlenge og forsterke sensur på teknologiplattformene, etter at det har kommet signaler om at slik sensur har vært på vei ned. Ved å kalle avvikende synspunkter for desinformasjon, flytter man klima fra å være en politisk diskusjon til å bli et spørsmål om rett og galt – hvor bare én side har monopol på sannheten.

– Ministeren viste også til en rapport om klimamyter i sosiale medier. Hva tenker du om den typen forskning?

– Han nevnte at 43 prosent av klimakommentarene i sosiale medier motsier «vitenskapelig konsensus» og dermed kan defineres som desinformasjon. Men å bruke begrepet «konsensus» på denne måten, som et politisk våpen, er farlig. Historien er full av eksempler på at «den rådende vitenskap» har tatt feil. Det norske eksempelet med Royal Society og Kristian Birkeland er talende.

– Hva mener du er konsekvensen av å gjøre vitenskap til politisk legitimitet?

– Det er en strategi for å avvæpne kritikk. Når politikere sier at «vitenskapen» krever handling, så prøver de å gjøre politikk udiskutabel. Det har fungert i Europa – inntil tiltakene begynner å gjøre vondt. Da forvitrer legitimiteten. Derfor sier Bjelland Eriksen at det nå er en trend å «så tvil om klimatiltak». Dette ønsker han å stoppe med sensur. Men det vil neppe lykkes.

– Du viser i eposten til oss til et sitat fra Harvard-professor Sheila Jasanoff. Hva er budskapet hennes, slik du forstår det?

– Hun sier at hvis folk forventes å tro på påstander om verden, så må disse være i samsvar med deres virkelighet. Det har i økende grad ikke vært tilfelle. Politikere og byråkrater har gjort vitenskap til en styringsmekanisme – men når den ikke stemmer med folks erfaringer, mister de tillit. Det gjelder både i USA og i Norge.

– Så hva må til for en sunn offentlig samtale om klima og tiltak?

– Først og fremst respekt for at folk kan ha ulike vurderinger av fakta og tiltak. Når man stempler motforestillinger som desinformasjon, stenger man døra for debatt – og dermed for demokratiet. Det er et alvorlig faresignal.

– Hvordan tolker du den norske regjeringens intensjon med slike møter – handler det om velvilje, uvitenhet eller noe annet?

– Møtet gav som ventet ingen muligheter for å stille spørsmål eller komme med kommentarer fra publikum. Slik jeg tolker det, dreier det seg om et initiativ av internasjonal karakter, sier Fridstrøm.

Han viser til at en FN-representant fra Unesco var også der for å snakke om trusselen fra “desinformasjon” i klimasammenheng.

Fridstrøm mener dette skjer «for å svekke og helst fjerne alternative stemmer fra nettet og derved styrke aksepten for upopulære klimatiltak.»

– Hvordan ser du for deg at klimadebatten bør foregå i Norge fremover, for at den skal være både opplyst og fri?

– Klimarealistene etterlyser en fri og åpen debatt om klimaspørsmålet og hvordan man skal møte endringer i vær og klima. Slik debatt har blitt sensurert bort fra den offentlige santalen fra begynnelsen av 2000 tallet, sier han.

Noen lyspunkt ser Fridstrøm dog og viser til noen flere politiske partier som avviser “symbolske klimatiltak” samt oppmerksomheten rundt Øystein Sjølies «Oljeboka».

– Skal vi får en redeligere debatt må det åpnes for alle saklig begrunnede innvendinger både når det gjelder klimaforskning og de politiske tiltak som foreslås, avslutter Fridstrøm.

 Loading ...