Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
De siste dagene har vi kunnet lese at norske diplomater og politikere deltar i Pride-parader i utlandet – også der hvor dette strider mot lokale lover og normer. Norske myndigheter kaller det «solidaritet». Men solidaritet med hva – og på vegne av hvem?
Alle mennesker fortjener respekt og vern mot diskriminering, enten det gjelder hudfarge, tro, legning eller kjønnsidentitet. Det burde være selvsagt. Men det som nå foregår, er ikke lenger en kamp for like rettigheter. Det har blitt et politisk prosjekt der statens ledere marsjerer i takt med en ideologi som går langt utover det å beskytte sårbare grupper.
Når norske diplomater går i tog i Budapest – i strid med lokale lover – er det ikke lenger diplomati, det er aktivisme. Når landets utenriksminister Espen Barth Eide – en mann som skal representere hele Norge – dukker opp med regnbuemaling i ansiktet og skinnjakke i stedet for dress og slips, så sender det et signal til verden som handler mer om signalpolitikk enn statsmannskunst. Det virker som han har kledd seg ut som en slags «regjerings-homo» for å passe inn – og da blir spørsmålet: Er dette en mann vi skal sende ut for å representere Norge i møte med verdensledere? Hva tror vi andre lands diplomater og religiøse ledere – fra Midtøsten, Asia eller Øst-Europa – tenker når de ser dette?
Statsminister Jonas Gahr Støre er ikke stort bedre. Han åpner nå for at norske ambassader aktivt skal delta i Pride-markeringer, uavhengig av hvordan det oppfattes i vertsland. Det vitner om en total mangel på respekt for at andre samfunn har andre normer og verdigrunnlag. Det er ikke vårt ansvar å eksportere norsk kulturkamp til andre verdenshjørner. Diplomati handler om dialog, ikke provokasjon.
Pride i dag handler ikke bare om å vise støtte til folk som har levd med stigmatisering – det har blitt en plattform for å fremme en virkelighetsforståelse der biologisk kjønn viskes ut, hvor barn får høre om kjønnsidentiteter før de kan multiplisere, og der «toleranse» betyr at alle må juble – ellers er man homofob. Det finnes ikke rom for å være uenig eller for å ville leve et annet liv. Kritikk møtes med utskjelling, stempling, kansellering.
Og ja – det er helt legitimt å mene at homofili og transseksualitet er avvik fra det normale – uten at det er hat. Det finnes mange former for avvik i samfunnet – fra fysiske funksjonsvariasjoner til psykologiske tilstander – som ikke gjør et menneske mindre verdt. Men vi bygger ikke nasjonale strategier på andre avvik. Vi dyrker dem ikke. Vi setter ikke regnbueflagg foran rådhus og ambassader til støtte for ADHD eller ryggmargsbrokk. Hvorfor da dette?
Det er her man må trekke pusten og spørre: Hvor kommer dette presset fra? Hvem bestemte at dette ikke bare er en menneskerettighetskamp, men et statsbærende prosjekt?
Mange peker på ideene fra Frankfurterskolen – en samling venstreintellektuelle som ønsket å bryte ned samfunnets bærebjelker: religion, kjernefamilien, nasjonalfølelse og autoritet. Det finnes ulike versjoner av deres 11-punktsprogram som inkluderer mål om å:
- Oppløse tradisjonelle kjønnsroller og seksualnormer
- Skape konflikt mellom generasjoner
- Erstatte religion med sekulær ideologi
- Devaluere nasjonal identitet og fremme multikultur
- Gjøre minoriteters livsstil til statlig norm
Mye av dette har skjedd. Ikke tilfeldig – men gradvis, og ofte i toleransens navn.
Vi kan respektere mennesker uten å gjøre identitetspolitikk til statsbærende ideologi. Vi kan si at alle har like rettigheter – uten at regnbuefargene må erstatte det norske flagget hver juni. Og vi kan kreve at våre politikere – særlig dem som skal representere Norge i utlandet – opptrer med verdighet og respekt for kulturelle nyanser, i stedet for å spille statlige maskoter for en ideologisk bevegelse.
Norge trenger ikke flere regnbue-klovner. Norge trenger ledere.