«Jøtulovnene varmet også Wehrmacht» er tittelen på ett av kapitlene i Aage G. Sivertsens nye bok, Landssvikerne: Spillet. Oppgjøret. Dommene.

Boken lanseres idag.

Under andre verdenskrig ble Jøtul en av de store leverandørene til den tyske okkupasjonsmakten. På toppen av selskapet sto Johannes Gahr – bestefar til statsminister Jonas Gahr Støre.

I 1927 ble den unge Johannes Gahr ansatt som kontorsjef i Jøtul. Allerede året etter tok han over som administrerende direktør, og i 1936 sikret han seg kontrollen over selskapet. Under hans ledelse ble Jøtul en moderne og lønnsom bedrift – og under krigen ble virksomheten gullkantet.

Historikeren Aage G. Sivertsen dokumenterer i boken at Jøtul tjente store penger på å samarbeide med Wehrmacht.

«Jøtul var storleverandør til Nazi-Tysklands væpnede styrker. Direktør Gahr, morfar til Jonas Gahr Støre, hadde en sentral rolle i Deutsche Handelskammer,» skriver Sivertsen.

Allerede før invasjonen hadde Jøtul forberedt seg på krigstid. Da importen av kull og koks stoppet, ble behovet for vedovner enormt. Bedriften hadde nye modeller klare og ble raskt en nøkkelleverandør til både norske husholdninger og tyskerne.

Ifølge dokumenter fra Riksarkivet ble en betydelig del av produksjonen levert direkte til Wehrmacht. Tidligere ansatte har forklart at «en del over halvparten av produksjonen utgjordes av de såkalte brakkeovnene, og denne delen gikk antageligvis utelukkende til tyskerne».

Brevene fra Gahr til tyske kunder ble avsluttet med «Hochachtungsvoll» – «med høy respekt». Flere ganger understreket han at Jøtul ville gjøre alt for å tilfredsstille kravene fra okkupanten.

Jøtul gikk også utenfor sin kjerneproduksjon. I april 1942 fikk selskapet bestilling på feltkjøkken til Wehrmacht. «Vi har fornøielsen av å bekrefte bestillingen,» skrev Gahr noen måneder senere, og lovet å gjøre sitt beste for å levere til fristen. Feltkjøkkenene skulle brukes på fronten, blant annet i Sovjetunionen.

Likevel ble selskapet aldri dømt for landssvik. I landssvikarkivet finnes en mappe over Jøtul og Kværner Ovnstøperi, men den er merket «Henlegges som B-sak. Henlagt etter ordre fra riksadvokaten».

Etter krigen ble Johannes Gahr i stedet belønnet. I 1953 ble han tildelt St. Olavs Orden og omtalt som mannen som reddet Jøtul.

Mange tiår senere har Jonas Gahr Støre omtalt morfaren i rosende ordelag. I sin bok I bevegelse skriver han om Gahrs innsats, men uten å nevne samarbeidet med tyskerne. I et intervju med VG i 2014 sa Støre:

– Morfar var intenst anti-NS. Han fikk St. Olavsmedaljen i 1953. Jøtul ble ved sin lest, la ikke om produksjonen til krigsmateriell og stod imot tysk overtakelse av bedriften. Det aner meg at det må ha kostet mye.

Sivertsen mener sannheten er mer sammensatt. Han peker på at Jøtul ikke bare holdt hjulene i gang, men bygget opp store overskudd på leveransene til Wehrmacht.

«Omsetningen under krigen og firmaets samarbeid med tyskerne gjorde at selskapet opparbeidet seg store overskudd,» skriver han.

Landssvikoppgjøret: Småfolk ble dømt – storkapitalen gikk fri

Men Sivertsens hoveanliggend ei boken er bredere.

Etter frigjøringen i 1945 ble landssvikoppgjøret omtalt som et rettferdig og grundig oppgjør. Over 90.000 saker ble etterforsket, og rundt 49.000 nordmenn fikk en eller annen form for straff. Men hvem ble egentlig straffet – og hvem slapp unna?

«De fleste store og små virksomheter som var med på å bygge militære anlegg for tyskerne, unngikk straff. Samtidig vet vi at enkeltpersoner, som gjerne hadde vært passive medlemmer av Nasjonal Samling (NS), ble dømt for landssvik,» skriver han.

Tallene viser at det var de små som bar byrden. Rundt 27.000 passive NS-medlemmer ble dømt. Mange mistet jobben, stemmeretten og sosial status – selv om de ikke hadde gjort annet enn å betale en kontingent.

Samtidig ble store entreprenører og industriledere frifunnet. Sivertsen peker blant annet på arbeidet med flyplassene tyskerne brukte til bombing av norske byer våren 1940. Norske firmaer som bidro til utbyggingen, ble stilt for retten – men frifunnet fordi de hadde fått grønt lys fra Administrasjonsrådet, opprettet av Hjemmefrontens leder, høyesterettsjustitiarius Paal Berg.

Hadde de blitt dømt, ville også norske myndigheter og rådmenn måttet stå til ansvar. Det ble unngått.

Til sammenligning ble titusener av «tyskerjenter» – kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater – offentlig ydmyket og straffet sosialt. Mange mistet også statsborgerskapet.

Hvorfor dette skillet? Sivertsen peker på at landssvikoppgjøret ble formet av de samme kreftene som hadde ledet Norge under krigen: Hjemmefrontens ledere, Arbeiderpartiet og Høyesterett. De hadde ingen interesse av å åpne oppgjøret for bredere ansvar.

Professor Johs. Andenæs, som senere ble en av landets mest respekterte jurister, konkluderte tidlig med at oppgjøret var «stort sett rettferdig». Denne vurderingen har preget historiebøkene. Sivertsen utfordrer denne konsensusen:

«Det er mange historier om landssvikoppgjøret som ennå ikke er fortalt. Oppgjøret rammet hardt, men svært skjevt,» skriver han.

Resultatet var at rettsoppgjøret i stor grad bekreftet den eksisterende samfunnsordenen. Småfolk ble stemplet som landssvikere. Eliten og kapitalkreftene gikk fri – og kunne bygge videre på formuene de hadde lagt grunnlaget for i krigsårene.