Dette er en kommentar.

Drapet på den politiske aktivisten, Charlie Kirk kan være en indikasjon på at den politiske polariseringen i det amerikanske samfunnet øker, slik den også har økt på amerikanske universiteter.

Det ifølge den siste meningsundersøkelsen til den amerikanske ytringsfrihetsorganisasjonen FIRE (The Foundation for Individual Rights and Expression). 

Denne undersøkelsen til FIRE, som omfatter 68.500 studenter ved 257 høyskoler (colleges) og universiteter, viser en alarmerende utvikling når en tredel av de spurte mener at det kan være på sin plass å bruke vold for å hindre at folk ytrer seg på amerikanske læresteder. Til tross for at ytringsfriheten er blitt styrket ved noen universiteter, gir undersøkelsen et helhetsbilde som viser at politisk meningstoleranse blir stadig mindre. Og for første gang i disse meningsmålingenes historie er det et flertall av studentene som ikke vil slippe til uttalelser som er kontroversielle og som står imot deres egen mening. 

Studentene i USA er stort sett politisk venstredreide. Det er også de venstreorienterte studentene som er mest motstander av å slippe til meninger i strid med deres egen oppfatning, mens høyre-dreide studenter er mer liberale i ytringsspørsmål.

Mye av nedgangen i ytringsfriheten hos studentene i USA skyldes at de høyredreide studentene i de siste årene er i ferd med å bli like intolerante som de venstre-orienterte studentene. Og det er også forklaringen på at ytringstoleransen er blitt svekket de siste årene, og at mer enn to tredeler av studentene mener det er greit å lage så mye bråk at det stopper ytringer fra forelesere, talere, kåsører og lignende.

Over halvparten av de spurte mener at det er greit å blokkere adgangen for medstudenter til kontroversielle forelesninger, taler, kulturelle arrangementer osv, som de selv ikke liker. Og en tredel mener altså at vold kan være et berettiget middel for å stanse ytringer. Alle disse prosentene har nådd rekordhøyder i den siste undersøkelsen til FIRE, undersøkelser som begynte i 2020, og der årets undersøkelse er den sjette i raden. 

Mens sensurtiltak mot, og kanselleringer av ytringer, har vært noe som preger den politiske venstresiden, har forsøk på sensurtiltak og kanselleringer fra denne siden gått ned, mens lignende tiltak fra høyresiden altså har økt. En del av forklaringen på denne økningen kan være tiltak fra den føderale regjeringen i Washington, som for eksempel tiltak som Trump-regjeringen har satt i verk for å fjerne DEI-tiltakene (Diversion-Equity-Inclusion) som venstresiden har innført ved universitetene.  Slike tiltak kan inspirere høyre-dreide studenter i sterkere grad til å forsøke og sensurere ytringer fra den politiske venstresiden. Det betyr at ytringsfriheten nå er under angrep fra begge de politiske sidene, som det heter i en av rapportene The vibe shift in campus censorship fra årets store FIRE-undersøkelse.      

COLUMBIA OG HARVARD PÅ BUNNEN

 Prestisjeuniversiteter som Columbia i New York og Harvard i Boston ligger på ytringsfrihets-bunnen  i den siste undersøkelse til FIRE. Der har de også ligget i undersøkelsene fra foregående år.. En del av forklaringen på bunnplasseringene til disse universitetene er urolighetene og demonstrasjonene mot Israels krig i Gaza. På Colombia-unversitetet brakte ledelsen inn politiet for å få fjernet studenter som i protest mot krigen slo seg ned på og nektet å fjerne seg fra universitetsområdet, samtidig som de blokkerte adgangen til universitetet for de som har en annen politisk holdning enn de selv. 

Det lærestedet som ligger helt på bunnen av ytringsfrihetslista, er Barnard College i New York. Ikke så merkelig kanskje, fordi Barnard er knyttet til Columbia-universitetet. Barnard er et rent kvinne-college, og menn har ikke adgang der. Barnard er et lærested som er så å si totalt dominert av venstrevridde studenter. For hver høyrevridd student er det 14 venstrevridde studenter, og det er også derfor det er så sterk uvilje hos studentene mot høyreorienterte forelesere, foredragsholdere og talere. Uviljen mot å slippe til talere med høyrepolitiske holdninger på Barnard er helt i toppen på FIRE-lista, mens toleransen for venstre-politiske foredragsholdere og taler er noenlunde grei. Resultatene for Barnard avslører en ytringskultur der visse synspunkter (venstre-orienterte) dominerer, og hvor andre perspektiver (høyre-orienterte) sjeldent blir hørt.

TRUET AV TRUMP

Columbia og Harvard har vært truet av Trump-regjeringen med å miste den økonomiske støtten de får fra de føderale myndighetene i Washington, og det er snakk om milliardbeløp, særlig for Harvard.

Trump-regjeringen har begrunnet truslene med at de to universitetene ikke anstrenger seg godt nok i antidiskrimineringsarbeidet (diskriminering av jøder). Med i dette bildet hører også at disse to universitetene ikke har vært lydige nok til kravene fra Trump-regjeringen om å fjerne de venstrepolitiske DEI-programmene.

Dette er programmer som blant annet innebærer at opptakene til universitetene skal kvotereguleres for å få inn studenter fra etniske minoriteter, slik at opptakskriterier som bygger på karakterer (merit), blir neglisjert. Denne praksisen med kvoter førte til at juriststudenter fra Harvard for noen år siden brakte opptaksreglene inn for en domstol. De ville ha bort kvotene (affirmativ action=positiv diskriminering), og fikk medhold i retten. 

I saken som Harvard anla mot staten og som gjaldt trusselen om å trekke bort den økonomiske støtten til universitetet, har Harvard fått medhold i retten, men Trump-regjeringen har signalisert at de vil anke saken til Høyesterett. Columbia-universitetet har i forhandlingen kommet overens med staten, og dermed fjernet trusselen om å miste statsstøtten.    

Ingen av de universitetene som var med i undersøkelsen, oppnådde den høyeste skåren for ytringsfrihet, grad A. Clermont McKenna College i California, som topper lista til FIRE, oppnådde grad B med den høyeste skåren som noe lærested har oppnådd så lenge målingene til FIRE har foregått. Men likevel er skåren bare litt over det som burde være gjennomsnittlig akademisk standard. Å være på toppen av en middelmådig liste er ikke akkurat noen overveldende prestasjon, som det heter i slutten av presentasjonen av resultatene av undersøkelsen.

VENSTRE-DOMINANS I KØBENHAVN

At det er den politiske venstresiden som er den største trusselen mot ytringsfriheten, gjelder ikke bare i USA, men også i andre vestlige land, som Danmark.  En undersøkelse blant studentene på København Universitet viser at 40 prosent av de som oppfatter seg som en politisk minoritet, kjenner seg utelukket fra og ekskludert i studiemiljøet sitt. Og de som føler seg utenfor i studentmiljøet, er de som har sin politiske tilhørighet på borgerlig side. Et vanlig svar fra studenter i undersøkelsen er: ”Jeg er selv klart mer venstreorientert enn høyre-orientert, og til tross for det har jeg gjennom hele studiet ikke følt meg venstreorientert nok til å være her”, kunne man nylig lese i Weekendavisen.

Avisen har også vært på universitetet og snakket med studenter som kan fortelle om et studiemiljø hvor skjellsord, mobbing og hærverk er hverdagslige saker, om man stemmer til høyre for SF (Socialistisk Folkeparti). En av dem som avisen har snakket med, er lederen for Konservative Studerende, Josefine Paaske, som er medlem i Venstre, et parti som kan sammenlignes med norske Høyre. 

Konservative Studerende samler studenter fra borgerlig side. I denne foreningen er det borgerlige studenter som nærmest lever med skjult politisk identitet på sine respektive fakulteter av frykt for represalier. Paaske studerer statsvitenskap og sier at hun hadde vurdert å skifte studium dersom hun ikke hadde hatt den støtten det er å være med i Konservative Studerende. I foreningen har de opplevd innbrudd i forsamlingslokalet der innbryterne har herjet med foreningens plakater, skrevet ”fuck kapitalismen” med kulepenn på veggen og veltet bord. Et annet medlem i Konservative Studerende forteller at mens hun betjente en bod for foreningen, i forbindelse med universitetsvalget, kunne hun få bemerkninger som at Konservative Studerende er som nazistene på 1930-tallet og at de går inn for folkemord.  

Undersøkelsen sier ikke noe om hvilke fakulteter som er hjemsøkt av utestengning av borgelige studenter, men det virker som om statsvitenskapsstudiet er spesielt utsatt, trolig  sammen med andre samfunnsvitenskapelige studier og studier i kunsthistorie, noe som også kan sies å være normalen i vestlige samfunn. 

En statsvitenskapsstudent forteller til Weekendavisen at sosialdemokrater blir kalt rasister og barnemordere. Og når man hører noe slikt, så tenker man at man ikke engang kan være i sentrum-venstre uten å bli stemplet som et dårlig menneske, forklarer studenten, som også jobber i pressetjenesten for Dansk Folkeparti. Han påpeker også det paradoksale i at venstreorienterte studenter i sin altomfattende omsorg for minoriteter gjør unntak for de politiske minoritetene (borgerlige) ved universitetet.   

VENSTRESIDE-STUDENTER FORDØMMER

Lektor på statsvitenskapelig institutt i København, Frederik Hjorth, som forsker på holdningsdannelse og velgeratferd, har sett nærmere på det som kalles affektiv polarisering, dvs. sosial utestegning på grunn av politiske holdninger. De som er mest tilbøyelig til å gi uttrykk for sosial fordømming og avstandstaking til politiske motstandere, er de som stemmer på Radikale og Enhedslisten (et slags dansk Rødt, altså partier på venstresiden), opplyser Hjort til Weekendavisen.  På den andre siden vil en høyreorientert person være mer tilbøyelig til å være sosial og drikke øl med en politisk motstander enn en venstreorientert person, ifølge den samme Hjorth.

Undersøkelsen fra København Universitet bekrefter funnene fra den store undersøkelsen til FIRE i USA om at intoleransen og praksisen med å utskjelle sine politiske antagonister er mer utbredt på den politiske venstresiden enn på høyresiden. Dette er en praksis med lange tradisjoner på venstresiden, og som også er blitt en del av forståelsen og retorikken til det politiske etablissementet, der det er en hverdagslig sak å kalle folk på den andre politiske siden for fascister, nazister, rasister, islamofobe osv. Denne venstreradikale retorikken er blitt så absorbert av det politiske etablissementet at den nærmest er blitt normalen i politisk karakterisering og politisk debatt. Venstresidens stemplende retorikk ledsages av moralsk fordømmelse av politiske motstandere som også blir definert som moralsk sett dårlige mennesker. Denne mekanismen går igjen i hele samfunnet og manifesterer seg i det offentlige ordskiftet hele tiden, noe det også gjorde da NRK Debatten tok for seg amerikanske høyrepolitikk etter drapet på den politiske aktivisten, Charlie Kirk.

NRK-Debatten-leder Fredrik Solvang har fått kritikk for sin presentasjon av Kirk med bruk av en rekke signaluttalelser som, ifølge de som kjenner Kirk, er tatt ut av sin sammenheng, noe som for øvrig ble påtalt av flere deltakere i Debatten sist torsdag. Det uhederlige med å bruke slike sitater som grunnlag for et ordskifte, er at uttalelser tatt ut av sin sammenheng, ofte får en annen betydning og mening enn det de har når de er del av en menings- og argumentasjonskjede. Derfor blir slike isolerte enkeltutsagn ofte brukt for å sverte og demonisere meningsmotstandere, som det også er en lang og solid tradisjon for i venstreradikale bevegelser. 

FORSVARTE KIRKS METODE

 Så å si alle deltakerne i NRK Debatten tok avstand fra Kirks meninger, men de aller fleste forsvarte hans metode om å ta sine motstandere på alvor og møte dem i samme ”øyenhøyde”og uten ”hjelm og visir”. Alle framstod som seriøse debattanter, med ett unntak, amerikaneren Gabriel Correa. Han framstod som en politisk korrekt moralist i all sin ”prakt”, eller groteskhet, som noen måtte mene. I hvilken egenskap han skulle være med i Debatten, kom aldri fram, men deltakelsen hans ble muligens begrunnet med at han er (var) amerikaner. Det som ble sagt av debattleder Solvang, var et han er amerikaner men født i Norge. 

Den venstreradikale politiske korrektheten ikler seg alltid den gode moral som taler på vegne av (alle i?) samfunnet. Correa gikk sterkt ut allerede i begynnelsen av sine utspill der han erklærte at Kirk representerer ”alt som VI i et samfunn ikke ønsker.”

I den venstreradikale verden bør det kun finnes en virkelighets-forståelse og en moral, og den er det som de venstreradikale er eiere av og står for. Alt annet er ideologi og menneskelig forstand på avveie, for ikke å snakke om å være på fascismens, rasismens og islamofobiens avveier. Dette er det politisk korrekte mønsteret når venstreradikal snakker på vegne av menneskeheten og menneskehetens ”universelle verdier”. Også andre politikere gjør det, men uten den enøyde fanatismen og den usvikelige troen på sin egen rettferdighetsfølelse som gjør de venstreradikale til ihendehavere av den egentlige og den eneste sanne moralen. For dette er jo de gode menneskene og ikke deres politiske motstandere, som er dårlige og ikke minst – onde mennesker.             

Etter å ha bekjent sitt manikeiske moralsyn fortsatte Correa med å plukke fram enkelt-utsagn  fra Kirk, om afro-amerikanere og om abort, før han midlertidig konkluderte med at Kirk er ”den ekstreme versjonen av den VI ikke vil være”. Han fortsatte med slå fast at empati må være drivkraften som fører oss til de politiske stemmelokalene, før han fulgte opp med  gjentagelser om Kirks hat, at hat avler hat, og at vi må få slutt på å skape skille mellom DEM og OSS, for det skaper ingen bærekraftig (sic) situasjon. 

NORSK RETTIGHETSMORALISME

Maken til verbale svulstigheter, svada og venstreradikale woke-floskler har neppe vært prestert i NRK.  Men innholdet i utsagnene til Correa er i tråd med den vanlige retorikken i det etablerte Norge, og sånn sett kunne det han sa gjerne ha vært sagt av Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg, som på sentrale områder har absorbert den venstreradikale virkelighetsforståelsen. Med en slik forståelse utsletter Correa og hans venstreradikale venner alle skillelinjer og forskjellene i verden, og det som blir igjen, er en moral uten foranking i sosiale, økonomiske, kulturelle og historiske realiteter. Resultatet blir en rettighetsmoralisme der rettigheter er frakoplet økonomi, kultur og historie. Konsekvensen er at verden utenom Vesten til stadighet banker på Vestens dører og krever rettigheter på linje med den innfødte befolkningen, og endog mer. Resultatet er for eksempel at man legger titusenvis av uberettigede asylsøkere inn på hotell på det offentliges regning, slik som i England, der hundre tusen mennesker eller mer marsjerte i Londons gater sist helg i protest mot en politikk som for en ”normal” person ses på som en form for galskap og nedvurdering av landets innfødte befolkning i de nedre sosial lag. Og i NRK omtales demonstrasjonen, hvis den blir omtalt, som et utslag av høyre-ekstremisme. 

I Norge fører boligbehovet hos asylanter til at kommunene investerer millioner på millioner til kjøp eller leie av boliger til asylanter, med en påfølgende svekkelse av kommune-økonomien, en økonomi som også skal sørge for mobiltelefoner og elektriske sparkesykler til asylantbarn slik at de ikke skal føle seg utenfor. Og dette skrives det selvsagt ikke en tøddel om i landets lokalaviser. 

Den politiske korrektheten opererer med en felles global identitet der alle stridigheter i teorien er oppløst, og der alle forsøk på å forklare verdens floker og elendighet forsvinner i en rettighetstenkning som er frakoplet økonomi, kultur og historie. Alt og alle er ett, og den som antyder det motsatte, blir blåst av banen som rasist, nazist osv., osv., og anklaget for å nære tyranniske og despotiske drømmer og lengsler.  

Men de som er de virkelige despotene og tyrannene, er de som forfekter denne totale identiteten, der alt og alle er likt alt og alle, og der alle har like rettigheter uansett hvilket av de ”7-8-16 kjønnene” de tilhører, og der vitenskap og historie er transcendert. Dette er reinhekla totalitarisme og hvor ordskifte og motforestillinger kvalifiserer til gapestokken og til det verbale skafottet.