Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

For oss som er relativt fordomsfrie og setter pris på litt nye tanker, var det en selsom opplevelse å se på Debatten på NRK torsdag.

Debatten dreide seg om hvorvidt kvinnefrigjøringen har gått for langt og forsøker å gjøre kvinner om til menn, og Frederik Solvang hadde satt sammen to paneler.

På den ene siden sto fire godt voksne og eldre kvinner som avviste enhver nytenkning, og på den andre siden fire unge kvinner som kom med flere innspill om hvordan selv kvinnefrigjøringen kan trenge en viss fornying.

Og det var da jeg hørte disse eldre kvinnenes kontante avvisning av absolutt all nytenkning i relativt aggressive vendinger, at jeg kom i tanker om Otto Jespersen gamle parodi på en ekstrem kvinnesaksaktivist som kun hadde et eneste mål: Å tilgodese sine egne behov og ignorere alle andre.

Debatten startet med at en av de unge kvinnene (for øvrig Odd Nerdrums datter). Kunne fortelle at hun mente at kvinner ikke makter å være full tid i arbeidslivet fordi hun har en syklus (altså menstruasjon) og dessuten føder barn.

Dette så ut til å provosere de eldre så grusomt at de nærmest raste mot at dette skulle bety noe for en kvinne. Og så kom argumenter som f eks – Jeg, har klart det helt fint. Det har aldri vært noe problem og jeg har fem barn. Og dette sa en kvinne som er kjent for å ha lederstillinger innen både politikk og næringsliv.

Vel, vi andre kan jo ikke akkurat benekte det, men dette blir omtrent som en type svogerforskning, og det kunne jo være interessant å høre hva hennes mann sier og eventuelt hennes fem barn når de blir eldre.

Men å bruke seg selv som eksempel, betyr at man overser at det er utrolig store forskjeller fra kvinne til kvinne, og det som passer for en passer nødvendigvis ikke for alle andre. Og det som burde interessere oss, er de statiske forskjellene på kjønnene. Man kan vanskelig komme bort fra at sykefraværet til kvinner er påtakelig høyere enn for menn, og dette har selvsagt en årsak.

Og så har vi disse typiske kvinneplagene, som de gjerne omtales om, sykdommer eller plager som hovedsakelig rammer kvinner: Som f eks fibromyalgi, utbrenthet, depresjoner, muskelsmerter og kronisk tretthet.

Jeg synes det er veldig rart at den eldre garden i debatten ikke var mere åpne for at det er noe med kvinners biologi eller psyke som gjør at de ikke er like robuste som menn og får flere plager når de er yrkesaktive i full stilling.

En vanlig måte å forklare dette på, er at arbeidslivet ikke er godt nok tilrettelagt for kvinner, og så har vi den vanlige myten om at kvinnehelse er underpriviligert i helsevesenet. Joda, det stemte kanskje en gang i tiden, men jeg har aldri sett noen dokumentasjon på at det er tilfellet i vår tid i 2025. Dagsavisene bringer jo nærmest daglig artikler som henviser til forskning på såkalte «kvinneplager».

Men de mest fanatiske feministene benekter bastant at kvinner kanskje ikke har en biologi eller psyke som gjør dem like godt egnet til å jobbe i fulle stillinger samtidig som de har familie og barn. De fleste av oss har erfart at kvinner flest har en svært velutviklet ansvarsfølelse for familien og barna, og at de lett utvikler skyldfølelse og dårlig samvittighet dersom de føler at de forsømmer sitt ansvar. -De er manipulert, undertrykt og har tillærte holdninger, sier ekstremfeministen, mens vi andre innser at ansvarsfølelsen for barn og familie er dypt grunnfestet i de fleste kvinners sinn gjennom århundrer.

Men blant ekstremfeministene vekker slike tanker kun aggresjon og kontant avvisning. Og når noen hevder at grunnen til at det er færre kvinner i ansvarsfulle stillinger rett og slett er at de i stor grad ikke ønsker svært tidkrevende stillinger som medfører at de må ofre tiden med sine barn, så avvises det kontant: Det er tillært og gutteklubben Grei velger bare sine egne kamerater. Ferdig med et.

Et annet emne som ble diskutert hos Frederik Solvang var kvotering og påstanden om at kvinner og menn tjener forskjellig for samme arbeid. De unge kvinnene stilte spørsmål ved om det kanskje var på tide å revurdere kvoteringslovene som favoriserte kvinner fremfor menn. Og det er lett å forstå dette spørsmålet når de kunne fortelle at på jus-studiet er det 75% kvinner og bare 25% menn. Men selv dette fant ingen forståelse hos den eldre garde.

Derfra kom det sterkt følelsesladde innlegg om at vi aldri må glemme, men respektere alle de kvinnene som har gått foran og kjempet gjennom alle disse rettighetene for kvinner. Joda, selvsagt skal vi ikke glemme dem, men man må vel kunne se at alt det vi har oppnådd i vårt siviliserte samfunn er kjempet frem av noen, men det kan vel ikke bety at alt skal bestå i sin nåværende form til evig tid og aldri kan endres?

Var det meningen at kvotering i favør av kvinner skulle bestå for all fremtid, selv lenge etter at målet om likestilling for lengst er oppnådd? De unge kvinnene hadde en langt mer moden holdning til denne typen kvotering. De føler seg åpenbart gode nok i seg selv og ønsker å komme inn på studier eller bli ansatt fordi de har gode kvalifikasjoner, og ikke pga sitt kjønn.

Jeg la for øvrig merke til at den «gamle» lederen for lærernes fagorganisasjon, Helga Hjetland, var en standhaftig forsvarer for at intet må endres av de hardt tilkjempede godene kvinner har oppnådd. Jeg husker henne godt fra min tid som lærer, og jeg glammer aldri hvordan lærernes lønnsutvikling stagnerte og våre arbeidsforhold ble stadig dårligere under hennes ledelse. Det gikk historier blant oss lærere at myndighetenes forhandlere nærmest gledet seg til lønnsforhandlingene fordi lærernes ledere var så utrolig medgjørlige.

Og undersøkelser viser at når kvinner kommer i flertallet i et yrket, medfører det at hele yrkesgruppen sakker akterut i lønnsutvikling. Det har vi til fulle fått oppleve som lærere. Da jeg begynte som lærer tidlig på 80-tallet hadde vi svært stor selvbestemmelse over vår egen arbeidstid og vår yrkesutøvelse. Da jeg gikk over i pensjonistenes rekker hadde vi mistet stort sett alt av vår selvbestemmelse. Og alt ble tvunget gjennom av myndighetene i samarbeid med vår «feministiske» fagorganisasjon.

Til slutt må jeg innom påstandene om at menn tjener mer enn kvinner for samme arbeid. Selv Frederik Solvang godtok dette premisset uten å utdype det. Som et apropos kan jeg jo nevne at i min tid som lærer jobbet jeg sammen med kvinner som tjente mye mer enn meg. Det skyldtes at de ofte hadde mye lengre utdanning enn meg, og som lærer får du lønn etter utdanning og ikke etter hvilket arbeid du utførte. Jeg glemmer aldri da jeg jobbet sammen en kvinnelig lærer som hadde hovedfag i musikk, men hun underviste ikke en eneste musikktime, det nektet hun fordi hun syntes elevene oppførte seg så dårlig. I stedet fikk jeg, som hadde fått rykte på meg for å takle vanskelige elever på en god måte, alle de musikktimene hun nektet. Hun fikk lønna, jeg gjorde arbeidet.

Men er det egentlig slik at kvinner tjener dårligere enn menn for likt arbeid? Det er ikke mitt inntrykk. Jeg mener årsaken til ulikheter i lønn mellom kjønnene er at menn jobber mer overtid, påtar seg ekstrabetalte oppgaver og i større grad søker på høyere stillinger. Jeg har aldri sett noen dokumentasjon som motsier dette.

Og til slutt et lite apropos: Menn er mye mer utsatt for yrkesskader og mister livet i arbeidsulykker i langt større grad enn kvinner. Hvor er alle kvinnene i de farlige, strabasiøse og risikofylte yrkene? Er de så diskriminerte at de ikke får jobb i de farligste yrkene? Eller kan det kanskje tenkes at de ikke ønsker disse jobbene? Feministene har sikkert svarene.