Dette er en kommentar.
Den kriminelle voldsbølgen med «barnesoldater» som utspiller seg i dagens Norge, er ikke uventet. Denne situasjon er ei heller en fatalitet, men et resultat av valg og handlinger.
Erfarne politifolk har i årevis varslet og advart mot den brutale og dystre importerte kriminalitetsutvikling i – men til døve ører. Retter vi blikket mot Sverige, ser vi konturene av vår egen skjebne, nemlig et speilbilde av vår kommende virkelighet.
Bak denne utviklingen ligger år med svikt fra politikere som ikke våget å handle, samt politiledere som tiet når de burde talt. Med andre ord – politikere og politiledere har sviktet – sannheten og virkeligheten har blitt fortiet for å bevare fasaden.
Gjengkriminaliteten som blomstret opp i Stockholm, Gøteborg og Malmø for mer enn 10 år siden med drap, spregninger, skytinger og narkotikanettverk, har nå fått fotfeste i Norge. Selve arbeidsmetodene, planmessighet, tilnærmingsmåter, strategi og taktikk er de samme. Vold, trusler samt en hensynsløs utnyttelse av barn og ungdom som rekrutteres allerede som 11-14 åringer.
«Barnesoldatene» blir blant annet benyttet til å skremme, true, inndrive penger, gjennomføre svært grove voldshandlinger, drap, spregninger og rene henrettelser. Som mindreårige vet de selvfølgelig at de får ingen straffereaksjoner dersom de anholdes av politiet. Dette er barn som fungerer som gjengens «barnesoldater, styrt av eldre godt organiserte kriminelle.
Disse barna som nå brukes som «gjengløpere» i oppgjør mellom kriminelle nettverk, er et resultat av en innvandringspolitikk ingen vil ta ansvar for. De er dratt inn i miljøer som allerede lever i parallellsamfunn, hvor troskap, lydighet og pliktfølelse trumfer lojaliteten og solidariteten til storsamfunnet.
Til tross for utallige advarsler fra grasrota i politiet, har barnesoldaten slått rot i norske gater og byer. Dermed er dette ikke lenger et importert problem. Det er et norsk fenomen – grunnet en politisk «korrekt» naivitets- og taushetsretorikk.
Nå må psykologene, sosionomene og de selvutnevnte forståsegpåerne våkne. Det til stadighet å bagatellisere og nærmest årsaksbekrefte den eksplosive barnekriminaliteten med «trangboddhet», «utenforskap» og «sårbare barn og ungdom» – er å svikte både barna og samfunnet.
Avslutningsvis er spørsmålet: Har vi politiske og politifaglige ledere som tør å stå i virkeligheten, og handle deretter?