Etter å ha trukket seg som lederkandidat til Høyre reflekterer Henrik Asheim (42) over politikk, verdier og menneskelighet. I en samtale med Ole Asbjørn Ness snakker han om snillhet, misunnelse, mediene, homohistorien, IslamNett – og hvorfor virkeligheten alltid innhenter ideologene.
Tidligere lederkandidat
– Jeg går jo nå inn i historiebøkene som tidligere lederkandidat til Høyre. Det skjedde jo i dag tidlig. Jeg fikk en telefon fra Ine halv sju om morgenen. Så det er ikke sånn at noen av oss har gått og visst dette lenge, sier Asheim.
Han beskriver prosessen rundt ledervalget som spesiell.
– Det er en stor valgkomité med tolv personer. Du sitter midt i hesteskoen i halvannen time og svarer på spørsmål om politikk, retning og kultur. Det er et ordentlig jobbintervju.
Høyres rolle og verdier
Etter lederprosessen har han reflektert over hva Høyres rolle bør være.
– Vi må plassere oss på nytt i et politisk landskap som har endret seg. Ikke bare utvikle ny politikk, men finne rollen vår. Og det er egentlig det vanskelige.
Han legger til:
– Noe av det jeg misliker med deler av høyresiden i Europa og USA nå, er at den ikke er snill. Den tar ikke utgangspunkt i å gjøre godt, men i å bygge opp i oss – misunnelse og smålighet. Jeg tror godhet er undervurdert i politikk.
Asheim beskriver at valgkomiteen først spurte hva partiet egentlig trengte.
– Det synes jeg er klokt. De begynte ikke med navn, men med egenskaper. Og da må man også se etter godhet.
Forsvar for Nikolai Astrup
Når samtalen dreier seg inn på den interne maktkampen, viser Asheim sympati med tidligere rival Nikolai Astrup.
– Det er mange i Norge som har mye penger og klager på alt. Nikolai er ikke sånn. Han har ikke gått inn i politikken for å tenke på seg selv. Hvis det skal være feil også, da skjønner jeg ikke hva folk som arver penger skal gjøre.
Ness mener kritikken mot Astrup handler om misunnelse.
– Han er pen, velformulert og bor på Bygdøy. Kona er jurist, barna er sikkert veloppdragne. Det trigger noe. Men det er utidig. Jeg skulle gjerne hatt en far som var like flink som hans.
Asheim tror Ness kan være inne på noe, og ser misunnelsen som et moralsk symptom.
– Det er det kjipe med denne typen kritikk. Den handler ikke om rettferdighet, men om smålighet.
Han trekker også linjer til Arbeiderpartiets moralske hegemoni.
– Det sier noe om at venstresiden slipper unna med å være «de snille». Når du er rik og i Arbeiderpartiet, da er du filantrop. Når du er rik og i Høyre, da er du grådig.
Høyres glemte historie
Etter samtalen om ledervalget går de over til de store linjene i norsk politikk. Asheim mener Høyre har fått for liten plass i historien.
– Arbeiderpartiet har vært best på å skrive historien. Alt de har gjort, har de gjort med godhet og vilje. Når en borgerlig regjering har gjort noe, blir det fremstilt som tilfeldigheter.
Han trekker frem hvordan venstresiden forsøker å omskrive homohistorien.
– Det er bare tull at Høyre aldri har snakket om homopolitikk. I 1985 hadde Høyre for første gang i sitt program at homofile måtte beskyttes mot diskriminering. Det var et paradigmeskifte.
Homofili, identitet og skam
Asheim forteller at han vokste opp i en familie som var åpen og tolerant.
– Moren og faren min hadde homofile venner på middag fra jeg var liten. Jeg lærte tidlig at det ikke er noe galt med deg.
Han sammenligner sin egen trygge oppvekst med samboerens kristenkonservative bakgrunn.
– Jeg har en samboer som er avholdsmann, tidligere medlem av KrF og pinsevenn. Da vennene mine hørte det, trodde de jeg tullet. Men han meldte seg ut av KrF da retningsvalget kom. Han ville til høyre.
Asheim og Ness snakker lenge om homokampen, AIDS-epidemien og hvordan kampen mot skam endret samfunnet.
– Hvis du knytter skam til sykdom, så smitter det mer. Skam gjør at folk tier, og da blir det farligere. Det lærte vi av AIDS-tiden. Du skal aldri knytte skam til sykdom eller legning.
Han ser på den tiden som en moralsk seier.
– De som visste at de skulle dø, stilte seg i kø for å være prøvekaniner for medisiner. Det motet de viste, det er en av de stolteste historiene jeg kjenner.
Fra ungdomspolitikk til rikspolitikk
Etter hvert dreier samtalen mot politikkens utvikling. Asheim beskriver hvordan han ble med i Unge Høyre i 2001.
– Jeg var opptatt av billigere sprit og valgfritt sidemål. Jeg følte meg overstyrt. Men jeg likte også skolepolitikken. Høyre stilte krav, men tok meg på alvor.
Han kaller tiden en uskyldig epoke.
– Verden var enklere. 11. september forandret mye, men før det var det småting som var debatt. Fjern karakterer, fjern eksamen. Det var sånt vi kranglet om.
Etter hvert ble han leder for Unge Høyre og kom inn på Stortinget i 2013. Han ser tilbake på partiets reise under Erna Solberg.
– I 2009 fikk vi 11,8 prosent på målingene. Da tenkte jeg: er vi i ferd med å se Høyre gå til grunne? Men vi endte på 17,2. Det var da folk begynte å se Erna som statsminister.
Medier og algoritmer
Asheim snakker også om sin egen podkast, «Stortingsrestauranten», som han hadde sammen med Tina Bru og Peter Frølich.
– Rådgiverne våre var litt skeptiske. De var redde for at vi skulle si noe galt, eller at det skulle bli en informasjonskanal for Høyre. Men poenget var å snakke fritt. Ingen vil høre en sminka versjon av politikken.
Han mener norske journalister ofte har vist ansvar.
– De har vært ryddige. Når vi har snakket om betente ting, har de spurt om de kunne sitere oss. Det har skapt et rom der politikere kan snakke mer åpent.
Likevel mener han mye av journalistikken har blitt fanget av klikkøkonomien.
– Algoritmene belønner korte, tydelige budskap. Men folk søker egentlig etter nyanser. Derfor hører de på lange podkaster.
Et nytt politisk landskap
Han beskriver dagens fragmenterte Storting som et tegn på endring.
– Ikke bare har Høyre og Arbeiderpartiet ikke flertall, men heller ikke sammen med Venstre. Konsensusen i midten er i mindretall. Det er et helt nytt landskap.
Oljefondet og Israel
I samtalens siste del diskuterer de oljefondet og debatten om Israel. Asheim reagerer på at fondet brukes som politisk virkemiddel.
– Det må ikke bli utenrikspolitikk. Vi har et fond som investerer bredt, og avkastningen bruker vi på politikk. Men investeringene i seg selv må ikke bli politiske. Da begynner land å tolke alt vi gjør.
Han reagerer også på at organisasjoner som IslamNet fikk moralsk rolle i debatten.
– Hvis du er på et punkt der IslamNet fremstår som etisk vokter, da har noe gått galt. Den måten de snakker om kvinner og minoriteter på, er veldig unorsk.
Integrering og kultur
Asheim understreker at integrering også handler om kultur.
– Det er ikke nok å ha jobb og utdanning. Du må forstå og respektere at kvinner og homofile har rettigheter. Du kan mene hva du vil, men du kan ikke nekte kona di å jobbe, eller barnet ditt å leve sitt liv.
Transdebatten og kjønnsroller
Når samtalen går over til transdebatten, sier Ness:
– Biologisk finnes det to kjønn.
Mens Asheim mener:
– Det er et massivt tilbakeskritt når den progressive bevegelsen omfavner strenge kjønnsrollemønstre. Hvis en mann liker serviceyrker, betyr ikke det at han er kvinne.
Han mener likestillingen handlet om å bryte ut av formene, ikke å skape nye.
– Det fine var at kvinner kunne ha mannsdominerte yrker, og motsatt. Men nå presser man folk inn i kategorier igjen.
Frihet, toleranse og personlig refleksjon
Mot slutten forteller Ness en historie fra barndommen som forklarer hvorfor han reagerer på snevre rammer.
– Jeg satt og så på isdans som liten og syntes det var vakkert. Pappa, som var tømrer, sa: «Det er bare homoer.» Da snevret han inn hvem jeg kunne være. Han var stort sett en god far, men akkurat der var han en dårlig gartner.
Som voksen forsøker han å gjøre det motsatte med sin egen sønn.
– Jeg sa til ham: Hva med ballett, da? Han så på meg som om jeg var gal. Men poenget er at jeg vil ikke snevre ham inn. Livet blir mindre når man setter grenser for hva man kan like.
Asheim konkluderer:
– Godhet, romslighet og nysgjerrighet er undervurdert i politikken. Det handler ikke bare om resultater, men om hvordan man møter mennesker.