Dette er et ekstern innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Venstre-politiker Hans Jacob Huun Thomsen peker omsider på farene ved og skadevirkningene av den liberale innvandringspolitikken som har vært ført i Norge flere tiår. Slike advarsler kom også for 30 år siden.
Da var de basert på erfaring gjennom mange hundre år: Ulike etniske grupper i samme stat medfører som regel sosial uro og vold og er til hinder for demokratisk utvikling. Uroen holdes ofte i sjakk med bruk av statlig vold. Utviklingen av demokratisk styresett og velferd var kommet lengst i relativt homogene nasjonalstater.
I dag ser vi resultatet av flere tiårs uansvarlig innvandringspolitikk i flere vest-europeiske land: omfattende sosial uro og liberale demokratier som forvitrer. Utviklingen skyldes ikke bare innvandring, men direkte og indirekte virkninger av denne er en betydelig faktor.
Innvandringspolitikken i Norge og mange andre land er i stor utstrekning bestemt av FNs flyktningkonvensjon som ble vedtatt i 1951 med tilslutning fra 146 land. FN-sambandet i Norge formulerer essensen slik: «Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot beskyttelse mot forfølgelse». Dette er innarbeidet i den norske utlendingsloven: «En utlending som anerkjennes som flyktning, har rett til oppholdstillatelse (asyl)».
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, hudfarve, religion m.m.
Norsk innvandringspolitikk har gjennom årene vært begrunnet og forsvart med at Norge må oppfylle sine forpliktelser som følger av internasjonale avtaler og dessuten humanitære hensyn.
Når vi nå ser den fatale utviklingen i mange vest-europeiske land, er tiden inne for å stoppe folkevandringen. I 1951 var det anslagsvis 20 millioner flyktninger. Nå er det over 120 millioner. I årene fremover kommer klimaflyktninger i tillegg.
Vi må arbeide for et internasjonalt regelverk som gir den enkelte stat rett til å bestemme hvem og hvor mange som skal slippes inn i landet. FN må slutte å spre kvoteflyktninger som i likhet med andre flyktninger bidrar til destabiliseringen.
FN bør etablere «FN- and» flere steder i Afrika og Asia hvor flyktninger kan leve et tilnærmet normalt liv med utdannelse og arbeid i bedrifter som etableres i området eller delta i administrasjonen i samsvar med regler fastsatt av FN.
Retur til hjemlandet når forholdene der har bedret seg, bør være hovedregelen, men fast bosetting bør også være mulig. Den enkelte flyktning kan selvfølgelig også søke om opphold i annet land. En slik løsning krever økte tilskudd fra medlemslandene, men kan spare dem for ubotelige skader på samfunnet.
Dersom det ikke er mulig å få etablert en slik løsning, bør det overveies å etablere en ny verdensorganisasjon av bare demokratiske stater, som etter hvert kan overta deler av FNs virkeområde.