Kristin Clemet (69) er en innflytelsesrik aktør på høyresiden av norsk politikk. Hun har vært statsråd og stortingsrepresentant for Høyre, og har de siste årene ledet tankesmien Civita.
I en podkast hos iNyheters Ole Asbjørn Ness går diskusjonen inn på de nye, alternative mediekanalen og hva det betyr for de tradisjonelle mediene.
En mediebransje i dramatisk endring
Hele medielandskapet er i ferd med å endre seg. Ikke bare NRK, men pressen som institusjon står midt i en omveltning der gamle privilegier utfordres av nye digitale formater og enkeltaktører.
Ness beskriver det som en strukturell revolusjon.
– Podkaster i USA har gått fra null til at 40 prosent av amerikanere får sin nyhetsdekning gjennom podkaster. Det er et enormt skifte som skjer veldig fort. Og problemet for NRK er at en som meg, som investerer 20 000 i teknisk utstyr, kan levere et produkt som folk plutselig tenker er interessant.
For ham er dette ikke bare en utvikling – det er et tog som kommer rett mot den tradisjonelle pressen.
– Det er ikke en utgang av tunnelen; det er et tog som kommer mot dem.
Alternativene presser seg frem
Clemet ser også den nye situasjonen, men tolker den annerledes enn Ness. Hun mener at alternative medier – de seriøse og substansielle av dem – faktisk har spilt en positiv rolle ved å utfordre de etablerte. Hun sammenligner det med hvordan nye partier har presset gamle partier til å ta nye problemstillinger på alvor.
– Det har dukket opp noen alternative partier som har ropt alarm. Og det har hatt en viktig funksjon. Jeg tror at når du roper alarm, selv om du overdriver, så kan det ha betydning hvis det er noe i kritikken.
Hun mener at tradisjonelle mediehus i Norge har latt seg skjerpe av konkurransen.
– Politikere elsker podkaster, fordi de får tid til å forklare seg ordentlig. Den konkurransen har man hatt godt av. Nå ser man at de tradisjonelle mediene lager podkaster selv.
Pressestøtten som bremsekloss
Der Ness angriper pressen for faglig svakhet og politisk slagside, har Clemet et annet strukturelt poeng: Pressestøtten hemmer mangfold og sementerer dagens mediestruktur.
– Pressestøtten virker veldig konserverende. Veldig vanskelig for nye medier å komme inn på markedet.
Hun trekker frem et konkret eksempel:
– Minerva er et eksempel på en nyskapning. De får bitte litt pressestøtte, mens Klassekampen får 40 eller 45 millioner hvert år. Det konserverer hele mediestrukturen og et ganske ensidig bilde av de mediene som får mest støtte.
Ness følger opp dette perspektivet ved å minne om at hele den norske mediestrukturen – pressestøtte, momsfritak og NRKs budsjett – utgjør en enorm offentlig investering.
– Si at det er røft regnet 10 milliarder. Jeg tenker bare på hvor mange afrikanske barn vi kunne reddet med de pengene.
Clemet velger å ikke bite på provokasjonen, men hun er tydelig på at hun ønsker reform.
– Pressestøtten bør absolutt reformeres.
Konsensuskultur som systemfeil
En viktig årsak til at nye medier har fått fotfeste, mener begge, er at norsk presse lenge har vært for homogen. Clemet beskriver en mediekultur med små ideologiske forskjeller.
– Fordi det ikke er så stor forskjell, kan alle være overalt.
Hun gir et konkret eksempel fra Danmark, hvor redaksjonelle skiller er langt tydeligere:
– Du går jo ikke fra Jyllandsposten til Informasjon. Det kan du ikke.
Ness mener at denne norske likheten er mer enn journalistikk – den er kulturell.
– Norge er veldig konsensusorientert. Det er et norsk trekk. Og det gjør at vi får medier som er fryktelig like.
Han mener dette har åpnet rommet for nye, mer tydelige stemmer – inkludert hans egen.
Når store medier ikke lenger dominerer offentligheten
For Ness er det tydelig at store redaksjoner som NRK ikke lenger eier den offentlige samtalen. De kan ikke lenger styre hvem som blir hørt, eller sette dagsorden på samme måte som før.
– Hvis NRK skal ha en idé, kan de leie en villa og sperre inne politikerne i et døgn. Det hadde kostet lite. Teknologien gjør det mulig.
Det han peker på, er at NRKs gamle styrke – ressursene og infrastrukturen – ikke lenger er unik. Dagens medierevolusjon gjør at formater som tidligere var økonomisk umulige, nå kan produseres av enkeltpersoner.
Clemet mener at podkastformatet endrer forventningene til journalistikk.
– Det er ikke rart politikere blir glade for å stille opp i podkaster. Det de savner hele tiden, er å få lov til å forklare seg ordentlig.
For henne er denne utviklingen et tegn på at norsk journalistikk må tenke nytt, ikke holde fast i formatene som dominerte fjernsynsalderen.
Redaktørstyrte medier og risikoen i informasjonskaoset
Selv om Clemet er positiv til nye medier og konkurransen de skaper, minner hun også om risikoen i et medielandskap uten institusjonelle rammer. Den ukritiske spredningen av usannheter gjør de redaktørstyrte mediene viktige.
– Selv om det er mye fake news og trollfabrikker der ute, mener jeg det må være lov å bedrive mediekritikk. Men redaktørstyrte medier kan være et vern.
Ness erkjenner problemet, men mener det ikke fritar NRK for ansvar. Han avviser at kritikk av pressen er det som skaper polarisering.
– Folk sier at jeg polariserer. Men NRK gjør feil på feil på feil, og så er det kritikken av feilene som blir problemet.
En ny offentlighet uten klare grenser
Mot slutten av samtalen møtes Clemet og Ness i en felles erkjennelse: Norge står midt i en offentlighetsomveltning. Nye medier, nye formater og nye roller er i ferd med å viske ut gamle grenser. Og institusjonene som en gang var dominerende, må lære seg å stå i konkurransen.
Som Clemet uttrykker det:
– Jeg har veldig tro på et mangfoldig mediebilde som en kvalitetssekret. Det er det som hjelper demokratiet.
Ness har tro på eget konsept:
– Jeg føler at de er yesterday’s news.
Det norske medielandskapet er ikke lenger et system styrt ovenfra, men et felt der gamle og nye aktører kjemper om oppmerksomhet, tillit og definisjonsmakt. Den kampen er fortsatt i sin tidlige fase – og både Ness og Clemet mener den er nødvendig.