Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Mens norske eldre og syke ofres på effektivitetens alter, sender vi over 50 milliarder ut av landet

Norge brukte 55,7 milliarder kroner på bistand i 2024, og holder standhaftig fast ved målet om å bruke minst én prosent av bruttonasjonalinntekten på internasjonal bistand. Men hva får vi for disse enorme summene? Og enda viktigere: Hva ofrer vi hjemme for å opprettholde denne storslagenheten?

Det er på tide med en nøktern gjennomgang av norsk bistandspolitikk – og en grunnleggende debatt om hvorvidt dette er en forsvarlig prioritering når norske borgere opplever sviktende velferdstjenester og økende skatte- og avgifts byrde.

Pengesluk uten strategi

De største mottakerlandene av norsk bistand i 2024 var Ukraina, Palestina, Indonesia og Brasil. Her avdekkes problemet: Norge strør penger til altfor mange land, uten tilstrekkelig strategisk tenkning. Fra fattige afrikanske nasjoner til mellominntektsland som Brasil og Indonesia – bistandsmidlene spres tynt utover, som et gigantisk veldedighetslotteri uten klare mål eller målbare resultater.

Riksrevisjonen konkluderte med at det er «vesentlige mangler i hvordan Utenriksdepartementet og Norad forebygger, avdekker og reagerer på økonomiske misligheter». Med andre ord: Vi har ingen reell kontroll på hvor pengene ender opp. Norge er verdensmester i bistand som ikke virker, som det treffende har blitt beskrevet.

Korrupsjonens skattkammer

Norske bistandsmilliarder renner inn i land der korrupsjon er endemisk. Afghanistan, Sudan og flere andre mottakerland er kjent for omfattende korrupsjon og svake styringsstrukturer. Likevel fortsetter pengestrømmen, år etter år, uten at vi stiller grunnleggende spørsmål ved om disse midlene faktisk når de trengende – eller om de forsvinner i lommene på lokale makthavere og mellommenn.

Riksrevisjonens advarsler burde vært et vekkelsesrop. I stedet fortsetter bistandsindustrien sin selvfornøyde eksistens, der det viktigste målet synes å være å distribuere flest mulig milliarder, ikke å dokumentere konkrete resultater.

Klimaideologi og kjønnsperspektiver fremfor konkrete resultater

Norsk bistand er i økende grad blitt et verktøy for å eksportere norske verdier og ideologiske prioriteringer. Klimabistand, kjønnsperspektiver og menneskerettighetsarbeid står sentralt i budsjettfordelingen. Dette er «myke» sektorer som er vanskelige å måle effekten av, men som gir god samvittighet hjemme.

Samtidig kuttes det i utdanning for barn og unge i fattige land – konkrete tiltak som faktisk kunne gjort en forskjell. Symbolpolitikk og godhetssignalering trumfer knallharde resultater. Vi kjøper oss moralsk overlegenhet på verdensscenen, mens realitetene på bakken forblir uendret.

Absurde prioriteringer i lys av norske utfordringer

Her kommer den virkelig ubehagelige sammenligningen: Mens vi sender over 50 milliarder ut av landet, opplever norske kommuner akutt økonomisk krise. I 2023 leverte nesten halvparten av norske kommuner et negativt driftsresultat, og hittil i 2024 rapporterer nesten tre av fire kommuner om merforbruk i driften.

Konsekvensene ser vi overalt:

Eldreomsorgen i fritt fall: Nærmere 3000 eldre står i kø for å få sykehjemsplass, og vi kommer til å mangle flere tusen sykehjemsplasser frem mot 2030. Kommunene kutter i budsjettene mens befolkningen eldes, og gapet mellom behov og kapasitet vokser dag for dag. Det mangler 4650 sykepleiere og 700 spesialsykepleiere i Norge.

Helsetjenesten under press: Norske virksomheter mangler nesten 53 000 arbeidstakere, og mangelen er størst innen helse og omsorg. Ventetider øker, behandlingstilbud svekkes, og norske pasienter må forholde seg til et helsevesen i krise.

Men istedenfor å prioritere norske borgeres grunnleggende velferd, holder regjeringen fast ved bistandsmålene. Regjeringen foreslår et bistandsbudsjett på 52,9 milliarder kroner for 2025, mens norske skattytere møter økte avgifter og skatter.

Skattetyngden øker – samtidig

For å finansiere denne «sjenerøsiteten» må norske borgere betale. Klimaavgiftene økes med 16 prosent, og selv om det loves moderate skattekutt for enkelte grupper, er virkeligheten at de fleste får mellom 200 og 400 kroner i skattekutt årlig – en daglig lettelse på rundt én krone.

Samtidig møter norske husholdninger økende strømpriser, matvarepriser og boligkostnader. For vanlige nordmenn er det lite trøst i at Norge er «verdens sjenerøseste givernasjon» når de selv opplever sviktende offentlige tjenester og økende økonomisk press.

Tid for en realitetsorientering

Norge har råd til å være solidarisk med verden. Men ikke på bekostning av egne borgere. Ikke når norske eldre ligger på sykehjem uten tilstrekkelig bemanning. Ikke når helsetjenesten skriker etter flere fagfolk. Ikke når kommuner må kutte i grunnleggende velferdstilbud.

Det er ikke usolidarisk å kreve at norske politikere først og fremst ivaretar norske borgeres behov. Det er ikke egoistisk å forlange dokumenterte resultater for bistandsmidler. Og det er ikke rasistisk å stille spørsmål ved om pengene faktisk når fram, eller forsvinner i korrupsjonens sorte hull. 

Norsk bistandspolitikk trenger en radikal omlegging:

1. Drastisk redusert antall mottakerland – konsentrer innsatsen der den kan gjøre mest nytte
2. Null toleranse for korrupsjon – kutt umiddelbart bistanden til land som ikke kan dokumentere forsvarlig forvaltning
3. Fokus på konkrete, målbare resultater – slutt med ideologiske symbolprosjekter
4. Frigjør midler til norsk velferd – prioriter norske borgere først

Norge var i 2024 det eneste landet i OECD som ga mer enn én prosent av BNI til bistand. Det er ikke noe å være stolt av når det går på bekostning av vårt eget velferdssamfunn. Det er på tide å stille det grunnleggende spørsmålet: Hvem skal norske politikere først og fremst tjene – norske borgere eller internasjonal prestisje?

Svaret burde være åpenbart.