Når Shurika Hansen og Almir Martin snakker om æreskultur og negativ sosial kontroll, er det ikke teori. Det er erfaringer. Det er liv. Det er et blikk inn i et system mange nordmenn ikke aner hvor omfattende, strengt og tidlig det griper inn i barns liv.
Martin har jobbet med dette i over et tiår som mangfoldsrådiger og selv med en oppvekst som minoritetsungdom. Hansen har levd det. I en podkast som slippes senere i desember tegner de et bilde av en kultur der presset begynner i barndommen og følger unge mennesker inn i voksenlivet, uansett om de vil eller ikke.
– Mange nordmenn vet ikke hva æreskultur er
Hansen åpner temaet med en observasjon:
– Jeg tror ikke de fleste nordmenn vet hva æreskultur er. Det går gjennom mange steder: Pakistan, Somalia, Nigeria. Det finnes til og med i ditt land, Makdonia. Og det som er felles for mange av disse landene, er at de er muslimske.
Martin nikker. For ham er dette ikke nytt.
– Det er viktig å forstå at i mange av disse kulturene vet ikke folk hva som kom først – islam eller kultur. Ofte er det begge deler. De er filtret inn i hverandre.
Han bruker et konkret eksempel han ofte møter når han snakker med ungdom.
– Hvis jeg spør dem hvor steining av kvinner kommer fra, sier de fleste at det står i Koranen. Men det kommer faktisk fra jødedommen. Islam har tatt elementer fra både jødedom og kristendom, og blandet det med lokale tradisjoner.
Poenget hans er klart: Når religion og kultur blir en uatskillelig pakke, blir det også vanskeligere for ungdom å stille spørsmål. Normene fremstår hellige – selv når de ikke er det.
Shurikas erfaring: Måling av skjørt, vurdering av hvert skritt
Hansen, som vokste opp i Somalia og kom til Gulset i Skien da hin var 12 år, beskriver hvordan æreskulturen så ut i praksis da hun vokste opp.
– Det var måling av skjørt, måling av klær, kontroll på hvor vi gikk. Faren min visste alltid hvem jeg hadde snakket med, hvor jeg hadde gått mellom. Du så deg alltid over skulderen. Det gjør noe med jenter.
Hun sier at denne formen for kontroll gjør unge jenter engstelige, usikre og redde for å gjøre feil valg. Presset ligger som et konstant bakteppe.
Martin kjenner mekanismene igjen.
– Det begynner tidlig. Allerede når guttene er 9–10–11 år, ser du en form for frykt- og skamkultur. Hvis en gutt sa noe galt, kunne kompisen si: Faren din kommer til å slå deg. Det skaper frykt. Det skaper stillhet.
Almir Martin har skrevet boken «Integreringen som ikke gikk seg til», som kom på Cappelen Damm Akademisk denne høsten.
– Guttene får roller de ikke har bedt om
En av de mest ubehagelige sidene ved æreskulturen, mener Martin, er at den tildeler gutter roller de ikke vil ha.
– Det er en forventning om at du som bror eller fetter skal passe på søsteren eller kusinen din. Mange av guttene har egentlig ikke lyst, men de bare gjør det. Hvis du spør hvorfor, sier de at det er sånn kulturen og religionen er.
Hansen spør hva som skjer med guttene som ikke passer på søstrene sine.
– De blir sett på som dårlige brødre. Dårlige sønner. Spesielt den eldste sønnen bærer et enormt press, sier Martin.
Han legger til at ungdom sjelden utfordres på hvorfor de egentlig gjør dette.
– De har lært at forskjellen på kvinner og menn er gitt. Punktum. Mange har aldri blitt spurt hvorfor de mener det.
– Hva hvis sønnen din var homofil?
Martin forteller om en episode fra egen ungdomstid som endret ham. Da hadde han flyttet fra en innvandrertett område av Sandefjord til et «hvitt» område der han var den eneste minoritetseleven i klassen.
– Læreren spurte meg hva jeg ville gjort hvis jeg fikk en sønn som var homofil. Jeg svarte at jeg ikke ville godta det. Det var sånn jeg trodde det skulle være, fordi det var normen i min kultur.
Men så kom reaksjonene fra klassen.
– Alle jentene ble sinte. Jeg forsto ikke hvorfor. Men det satte i gang noe. Læreren fikk meg til å tenke: Er dette virkelig mine egne verdier?
I dag sier Martin noe helt annet.
– Hvis en av mine sønner ble homofile, ville jeg elsket dem uansett. Jeg utviklet meg. Men mange ungdom får aldri den utfordringen.
Hansen deler en historie fra sitt eget miljø:
– Jeg spurte en mann med to sønner hva han ville gjort hvis en av dem var homofil. Han svarte: Da hadde jeg drept ham. Det sier noe om hvor sterkt æresregimet står.
Når hele miljøet overvåker hverandre
Både Martin og Hansen er opptatt av hvordan sosial kontroll ikke lenger bare kommer fra foreldre og slekt, men også fra jevnaldrende.
– I gamle dager kunne ungdom stole på vennene sine. Hvis de gjorde noe familien ikke skulle vite, kunne de si det til kompisene uten at det ble sladret. Nå utleverer de hverandre, sier Martin.
Han peker på ramadan som et tydelig eksempel.
– Det er en form for ramadan-politi. De følger med på hvem som drikker vann, hvem som spiser, hvem som går på butikken. Det er en helt ny type sosial overvåkning.
Hansen kjenner igjen fenomenet. Hun sier at det er som om det bygges små parallelle rettssystemer inne i ungdomsgruppene.
– Ungdommene dømmer hverandre. Og de straffer hverandre sosialt. Det blir som en liten stat inne i staten.
Parallellsamfunn og oppvekstmiljø: – Det gjorde noe med oss
Både Hansen og Martin har erfaring fra å vokse opp i nabolag der innvandrere bodde tett. Martin beskriver hvordan miljøet påvirket ham.
– Jeg bodde først i et område i Sandefjord der minoritetene var i flertall. Det var mye tøff dominans, mye nedverdigende ord, mye frykt for å stikke seg ut.
Da han senere flyttet til et område der han var den eneste med innvandrerbakgrunn, opplevde han en total forandring.
– Det var som å puste ut. Jeg kunne være meg selv. Jeg fikk blomstre. Ingen overvåket meg. Ingen trakk meg ned.
Han sier at slik miljøforskjeller har enorm betydning for hvordan negativ sosial kontroll utvikler seg.
– I områder der innvandrere bor tett, blir de tradisjonelle normene forsterket. Det blir som et landsbyliv inne i Norge. Og det gjør det vanskeligere for ungdom å bryte ut.
Når foreldrene blir overvåkerne
Hansen forteller om en sak hun nylig hørte om: En far som hentet datteren hver eneste dag etter skolen. Først trodde hun det var omsorg. Det var det ikke.
– Hun ble hentet fordi foreldrene hadde sett henne snakke med en norsk gutt. Da skulle hun ikke få gå hjem alene lenger.
Martin har sett mange slike historier gjennom jobben.
– Jeg har jobbet med ungdom som lever med ekstrem kontroll. Noen får ikke gå ut alene. Noen får ikke velge venner. De lever i permanente begrensninger.
Han understreker at dette ikke handler om små unntak.
– I fjor var det 2000 henvendelser til dem som jobber med negativ sosial kontroll. Dette er ikke små tall. Det er store problemer.
Når guttene må kontrolleres og jentene må beskyttes
Den mest destruktive siden av æreskulturen, sier Martin, er at rollene blir uunngåelige.
– Jentene bærer familiens ære. Guttene bærer ansvaret for å beskytte den. Hvis jenta bryter normene, faller ansvaret på gutten. Alle taper.
Hansen sier det slik:
– Det er som et maskineri. Hvis én tannhjul sklir ut, ryker hele systemet.
Martin mener at løsningen ikke er moralpreken, men tankevekkende spørsmål.
– Når jeg snakker med guttene, prøver jeg ikke å kjefte. Jeg spør: Har du lyst til dette? Hvorfor gjør du det? Er det rettferdig? Det sår et frø. Endringen kommer kanskje ikke nå. Kanskje om fem år. Men den kan komme.
Hvorfor sier så få dette høyt?
Hansen spør hva det har kostet Martin å snakke så åpent om æreskultur.
– Det har kostet litt. Jeg får trusler. Jeg får hets. Og den kommer stort sett fra muslimer med minoritetsbakgrunn. Ikke fra nordmenn.
Likevel fortsetter han.
– Det er viktig å si dette høyt. Hvis ingen gjør det, blir ingenting bedre. Ungdom fortjener at vi voksne tar risikoen for dem.
Hansen er enig.
– Jeg tror mange nordmenn ikke forstår hva disse ungdommene står i. De vil passe inn hjemme. Og de vil passe inn i Norge. Men begge steder stiller krav. Og ofte motstridende krav.
Et system som må opp i lyset
Martin avslutter denne delen av samtalen med et tydelig budskap:
– Skal vi få endring, må vi tørre å stille de vanskelige spørsmålene. Vi må utfordre. Vi må være tydelige. For hvis ikke, overlater vi ungdommene til et system de ikke selv har valgt.
Hansen sier det samme på sin egen måte:
– Det er mange som lever for andre mennesker. Det er mange som ikke får velge selv. Det er det vi må snakke om.
Sammen løfter de et tema som lenge har ligget under overflaten: Et helt system av ære, skam, kontroll og frykt som former livene til tusenvis av unge i Norge – og som bare kan endres når noen våger å sette ord på det.