Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er nesten så en får lyst til å skrike i gatene av stolthet og glede. For denne uken viste Kong Harald ekte lederskap, hukommelse og menneskelig anstendighet. Uten presseopptog, uten politiske taler og uten behov for å markere seg selv.
Med krykker på glatt is og snø tok han turen opp til enken etter Trond André Bolle på Lena i Østre Toten. Kongen satt bak i bilen med skilt A1 helt inn på det lille tunet. Der satte han seg i stua sammen med enken og sønnene, spiste boller og pratet i nærmere to timer. Ikke for kameraene. Ikke for symbolikk. Men for menneskene.
Det er umulig å ikke kjenne på kontrasten.
For mange av oss sitter fremdeles fortvilelsen og undringen dypt forankret i kroppen etter det som skjedde 8. mai 2011 under utdelingen av Krigskorset med sverd til Trond André Bolle. Medaljen ble delt ut post mortem, etter hans død i Afghanistan i 2010. Kong Harald ønsket å overrekke medaljen personlig. Det skulle være en konges plikt og ære.
Men slik ble det ikke.
Statsminister Jens Stoltenberg og hans regjering valgte en annen løsning. For å understreke «politisk ansvar» mente man det var riktigere at utdelingen skjedde på veterandagen, ved at forsvarssjef Harald Sunde overrakte medaljen på vegne av kongen. Kongen ble satt på sidelinjen.
Det var et politisk valg. Et kaldt valg. Og et valg som aldri burde vært tatt.
For Krigskorset med sverd er ikke et politisk symbol. Det er nasjonens høyeste anerkjennelse av ytterste offer. Når kongen selv ønsker å stå ansikt til ansikt med de etterlatte, da er det ikke statsministerens oppgave å markere makt, ansvar eller regi. Da er det hans plikt å tre til side.
15 år etter at Trond Bolle mistet livet på grunn av en veibombe i Afghanistan, kom kongen. Ikke fordi han måtte. Men fordi han husket. Fordi han brydde seg. Fordi han forstår at det ikke bare er soldatene som tjenestegjør det gjør familiene også.
Kongens besøk handlet nettopp om dette: å anerkjenne de pårørendes liv, deres tap og deres hverdag. Å lytte. Å lære. Å vise respekt.
Jeg er rett og slett takknemlig og stolt over at vår konge, gjennom denne visitten, viser at han ikke har glemt. At han aldri har glemt.
Og skulle jeg tippe så er jeg ganske sikker på at denne døren aldri ville blitt åpnet for verken Jonas Gahr Støre eller Jens Stoltenberg. Ikke fordi de mangler makt. Men fordi de den gang manglet klokskap.
Denne uken viste kongen hva verdighet betyr i praksis. Og han ga stille, men tydelig fingeren til et politisk system som en gang satte symbolpolitikk foran menneskelig respekt.
Det er slikt man aldri glemmer.