2018 ble året da Per Sandbergs politiske karriere brått tok slutt. Iran-reisen, mobiltelefonen og forholdet til en yngre kvinne ble flettet sammen til en fortelling om sikkerhetsbrudd, dømmekraft og tillitsbrist.
For Sandberg selv er bildet et annet: Et privat sammenbrudd som ble gjort til offentlig skandale – og et oppgjør han aldri angret på.
– Det at jeg tok med telefonen var bevisst. Fullt og helt bevisst.
Det sier Sandberg i en podkastsamtale med iNyheters Shurika Hansen.
Et privat kaos i bakgrunnen
Da saken eksploderte i mediene, var Sandberg midt i det han beskriver som en ekstremt krevende livssituasjon. Ekteskapet var i ferd med å rakne, og separasjonen var preget av høy konflikt.
– Jeg sto i en skilsmisse som var uhyggelig vanskelig. Ikke bare for meg, men også for vår felles sønn.
Situasjonen krevde tett oppfølging fra advokat, ofte daglig. Det var bakgrunnen for beslutningen som senere skulle koste ham jobben.
– Jeg måtte ha løpende kontakt med advokaten. Derfor tok jeg med telefonen. Det var ikke et uhell. Det var et valg.
Sandberg mener denne konteksten aldri ble forstått – eller ønsket forstått – i offentligheten.
– Folk visste ikke hva jeg gikk gjennom. Og det var også litt bevisst, for jeg ønsket ikke å gjøre det privatlivet offentlig.
Iran-reisen som ble et symbol
Iran-reisen i seg selv var, ifølge Sandberg, langt fra ekstraordinær. Han hadde besøkt landet tidligere som statsråd, på oppdrag for regjeringen, sammen med næringslivsdelegasjoner.
– Jeg var blant de første statsrådene som besøkte Iran etter at sanksjonene ble opphevet. Jeg møtte vanlige mennesker. Flotte mennesker.
Den private reisen i 2018 oppsto etter at en planlagt ferietur til Tyrkia ble avlyst.
– Jeg hadde rapportert at jeg skulle til Tyrkia. Den reisen ble kansellert, og så ble det Iran over natta.
Han avviser at reisen i seg selv var et uttrykk for politisk naivitet.
– Jeg har aldri forsvart prestestyret eller regimet. Aldri. Men å møte mennesker er noe annet enn å støtte et styresett.
Telefonen og sikkerhetsargumentene
Kjernen i saken ble mobiltelefonen Sandberg hadde med seg, og påstanden om at dette utgjorde en sikkerhetsrisiko. Det argumentet kjøper han ikke.
– Hvis noen virkelig ville hente etterretning fra en statsråd, kunne de parkert en varebil utenfor regjeringskvartalet og tappet IP-adresser.
Han viser til at han senere, sammen med en medforfatter, testet hvor enkelt det faktisk var å hente ut informasjon digitalt i Norge.
– Hvorfor i all verden skulle iranske, russiske eller kinesiske myndigheter bruke ressurser på å overvåke meg i Iran, når det var mye enklere å gjøre det hjemme i Oslo?
Sandberg avviser at han satt på sensitiv informasjon av den typen som gjorde ham til et attraktivt etterretningsmål.
– Jeg tror ikke noen etterretningstjenester var spesielt interessert i meg på det tidspunktet.
En fortelling som løp løpsk
For Sandberg ble telefonsaken raskt mer enn en sikkerhetsdiskusjon. Den ble, i hans øyne, et moralsk oppgjør forkledd som sikkerhetspolitikk.
– Det ble laget et oppstyr uten like. Telefonen ble et symbol på alt mulig annet.
Han opplevde at forholdet til kjæresten, aldersforskjellen og Iran-reisen ble smeltet sammen til én fortelling.
– Det ble kalt honningfelle. Spion. Alt mulig.
Han mener reaksjonene var drevet av noe mer enn nøktern risikovurdering.
– Det handlet om følelser, moral og fordømmelse. Ikke bare om sikkerhet.
Forholdet til partiledelsen
I kjølvannet av saken forsvant også støtten fra partiledelsen. Sandberg legger ikke skjul på at forholdet til både Siv Jensen og Erna Solberg var anstrengt allerede før 2018.
– Jeg hadde to roller. Nestleder i Fremskrittspartiet og representant for regjeringen. Den balansen var vanskelig.
Han opplevde at både partiledelse og medier ønsket en tydeligere disiplin enn han var villig til å levere.
– Jeg var aldri villig til å bli en politiker som la seg flat.
Da presset økte, var det ingen vei tilbake.
– Jeg forsto at dette var over.
Å gå – uten å be om unnskyldning
Sandberg trakk seg som statsråd og nestleder, men gjorde det uten den symbolske ydmykelsen som ofte følger politiske avganger.
– Du finner ikke ett sted der jeg la meg flat. Og det var bevisst.
Han mener unnskyldninger ofte brukes som et politisk ritual, ikke som et uttrykk for reell ansvarlighet.
– Hele Karl Johan er full av politikere som legger seg flate. Det ødelegger tilliten.
For Sandberg var alternativet verre enn å gå av: å bli værende og fornekte seg selv.
– Da hadde jeg ikke vært meg.
Offer eller valg?
I ettertid har mange beskrevet 2018 som et år der Sandberg «ofret alt» – karriere, ekteskap og posisjon. Selv avviser han den beskrivelsen.
– Jeg føler ikke at jeg har ofret noe. Dette var valg jeg tok.
Han har forståelse for reaksjonene til ekskona og hvordan situasjonen opplevdes fra hennes ståsted.
– Jeg har full respekt for det. Full forståelse.
Men han nekter å akseptere narrativet om at han var et offer for egne feil.
– Jeg tok beslutninger. Og jeg lever med dem.
Ingen anger
I dag, flere år etter, ser Sandberg tilbake på 2018 uten ønske om å skrive historien om.
– Jeg ville gjort det samme igjen, gitt de forutsetningene jeg hadde da.
Han erkjenner at saken kostet, men mener alternativet ville kostet mer.
– Jeg kunne ikke leve et liv der jeg måtte fornekte hvem jeg er.
For Per Sandberg ble 2018 ikke bare slutten på en politisk karriere, men også et endelig oppgjør med et system han aldri helt passet inn i.
– Jeg er meg. Og det har alltid hatt en pris, sier han.