Utroskap er blant de mest fordømte handlingene i nære relasjoner. Reaksjonene er ofte umiddelbare og bastante: skyld, svik, moralsk fall. Nettopp derfor vekker samlivsterapeut Marisol Acosta sterke reaksjoner når hun hevder at det som regel finnes en grunn til at mennesker er utro.
– Jeg vet at det er provoserende. Det skjønner jeg veldig godt, sier hun i en podkastsamtale med iNyheters Shurika Hansen.
Acosta møter mennesker i krise hver dag. Par som står midt i tillitsbrudd, sinne og sorg. I terapirommet nekter hun å ta rollen som dommer.
– Hos meg er det fordomsfritt. Hvis du kommer til meg og forteller at du har vært utro, så sitter ikke jeg der og dømmer. Da spør jeg: Hva handler det om?
– Det er ikke det hun vil høre
Shurika Hansen er tydelig på at dette er vanskelig å akseptere for mange, særlig for den som har blitt såret.
– Hvis kona sitter der, rasende og knust, så vil hun jo ikke høre at mannen har hatt det vanskelig, ikke følt seg sett. Det er jo ikke det hun vil høre, sier Hansen.
Acosta er enig i at situasjonen er ekstremt krevende.
– Utroskap er et tillitsbrudd. Det er ikke enkelt. Det er vondt. Det er kaotisk. Og det er ikke noe jeg bagatelliserer.
– En destruktiv handling, men ikke uten årsak
Hun er tydelig på at utroskap ikke er noe hun forsvarer.
– Utroskap er en destruktiv adferd. Du sårer et annet menneske, og du sårer deg selv. Ofte sitter man igjen med giftig skam.
Likevel mener hun at fordømmelse sjelden fører til innsikt eller endring.
– Vi lever i et veldig dømmende samfunn. Vi er ekstremt gode på å dømme og skamme mennesker. Men det hjelper oss ikke. Det hjelper ingen relasjon.
– Følelsen av ikke å være god nok
Når Acosta snakker om årsaker til utroskap, handler det ifølge henne sjelden om seksuell lyst alene.
– Veldig ofte handler det om følelsen av å ikke bli sett. Ikke bli forstått. Følelsen av å ikke være god nok. Det er en veldig vanlig grunnfølelse hos mange mennesker.
Hansen viser til kritikken Acosta ofte får i kommentarfeltene sine på TikTok.
– Mange mener du unnskylder folk som er utro, særlig menn. At du legger ansvaret over på partneren som ikke har sett dem godt nok.
– Å forklare er ikke det samme som å unnskylde, svarer Acosta og fortsetter: – Det er fortsatt den som er utro sitt ansvar. Men hvis vi ikke tør å undersøke hva som ligger bak, så lærer vi ingenting.
– Trygge mennesker velger andre løsninger
Acosta mener mennesker som er trygge i seg selv, sjelden velger utroskap som løsning.
– Hvis du er glad i deg selv og trygg i deg selv, så tror jeg du først hadde gått til partneren din og sagt: Jeg har et behov som ikke blir møtt. Hvordan kan vi løse dette? I stedet for å gå bak ryggen på et annet menneske.
I terapirommet møter hun ofte mennesker som angrer dypt.
– Jeg møter menn som sitter og gråter. Som vet at de har gjort en feil. Som ikke forstår hvorfor de gjorde det, men som vil forstå.
– Skyld, ansvar og valg
For den som er blitt utsatt for utroskap, kan dette oppleves som en ekstra belastning.
– Man vil legge skylden der den hører hjemme. Man vil at den andre skal ta ansvar, sier Hansen.
Acosta understreker at ansvar ikke forsvinner selv om man leter etter årsaker.
– Å finne grunnen betyr ikke at partneren må akseptere det. Det er fortsatt helt opp til den som er blitt såret å si: Kan jeg leve med dette, eller er dette en grense for meg?
– Når resignasjonen kommer
Hun peker på resignasjon som et særlig farlig punkt i et forhold.
– Når én setter ord på behov igjen og igjen, uten at det skjer noen endring, da kommer resignasjonen. Da slutter man å bry seg. Og da er man allerede på vei bort fra hverandre.
Utroskapen blir da ofte et symptom på noe som har vært galt lenge.
– Det betyr ikke at alt kan forklares med barndommen, men det kan ligge traumer der. Avvisning. Utilgjengelige foreldre. Lav selvfølelse. En indre kritiker som aldri er fornøyd.
– Å forstå er ikke å frikjenne
Hansen spør om det finnes kjønnsforskjeller i hvorfor mennesker er utro.
– Jeg tror ikke forskjellen er så stor. Det er veldig individuelt. Det handler om hvilket behov som ikke blir dekket, svarer Acosta.
