Ideen om at USA kan trekke Russland vekk fra Kina gjennom diplomati og økonomiske insentiver dukker jevnlig opp i den utenrikspolitiske debatten. Ifølge Øystein Tunsjø er dette en forestilling som bygger på en grov misforståelse av både maktbalansen og dynamikken mellom stormaktene.
Professoren i krigsstudier ved Forsvarets høgskole mener rivaliseringen mellom USA og Kina er strukturell og varig, og at Russland ikke kan fungere som en brikke som enkelt flyttes fra den ene siden til den andre.
– Når verden har to stater som er langt mektigere enn alle andre, blir de nærmest som en naturlov trukket mot hverandre i rivalisering, sier Tunsjø i en podkast hos Ole Asbjørn Ness.
Ingen «omvendt Nixon»
Tanken om å spille et «omvendt Nixon-kort», der USA forsøker å lokke Russland bort fra Kina slik USA på 1970-tallet trakk Kina bort fra Sovjetunionen, mener Tunsjø er historieløs.
– Situasjonen i dag er fundamentalt annerledes enn på 1970-tallet, sier han.
Den gang var forholdet mellom Kina og Sovjetunionen preget av dyp fiendtlighet, inkludert militære grensekonflikter. Dette gjorde det mulig for USA å utnytte spenningene og tilby Kina en strategisk åpning vestover.
– Det finnes ikke en tilsvarende fiendtlighet mellom Kina og Russland i dag, sier Tunsjø.
USA har lite å tilby
Tunsjø peker på at USA på 1970-tallet hadde konkrete og verdifulle konsesjoner å tilby Kina, blant annet knyttet til Taiwan, FN-representasjon og amerikansk militær tilstedeværelse i Asia.
– Amerikanerne hadde mye å gi kineserne i forhandlingene på 70-tallet, sier han.
I dag er situasjonen en helt annen. Tunsjø stiller spørsmål ved hva USA realistisk sett kan tilby Russland som veier opp for kostnadene ved å bryte med Kina.
– Jeg har vanskelig for å se hvilke tilsvarende gevinster USA kan tilby Russland i dag, sier han.
Russland kan ikke gjøre Kina til fiende
Det avgjørende hinderet for et russisk strategisk skifte ligger ifølge Tunsjø i geografi og demografi. Russland har alt å tape på å gjøre Kina til motstander.
– Russland kan ikke risikere å få Kina som fiende langs sin østlige landegrense, sier han.
Tunsjø viser til det enorme misforholdet i befolkning og økonomisk tyngde i Russlands fjerne østen.
– Det bor rundt seks millioner russere i det russiske fjerne østen, mens det bor rundt hundre millioner kinesere bare i de nærliggende kinesiske provinsene, sier han.
Uten kjernevåpen ville maktbalansen vært dramatisk annerledes.
– Hvis verden kun hadde hatt konvensjonelle våpen, kunne Kina i praksis ha marsjert inn og tatt kontroll over området, sier Tunsjø.
Dette gjør atomvåpen til Russlands viktigste sikkerhetsgaranti, men også til en påminnelse om hvor sårbar landet er i et konvensjonelt maktforhold til Kina.
Kina prioriterer først og fremst seg selv
Samtidig understreker Tunsjø at Kina, i likhet med USA, først og fremst prioriterer sin egen region og sine egne interesser. Det betyr ikke at Kina ikke er aktivt globalt.
– Kina er til stede i Latin-Amerika, Afrika og Midtøsten gjennom handel og investeringer, sier han.
Likevel er det Øst-Asia som er Kinas hovedprioritet, og det er der rivaliseringen med USA er mest intens.
– For Kina handler det om å bli den dominerende makten i sin egen region, sier Tunsjø.
Det innebærer å presse USA ut av Øst-Asia, særlig i områder som Taiwan, Japan og Sør-Korea. Denne kampen kan ikke avsluttes gjennom en enkel avtale.
En avtale uten garantier
Noen har tatt til orde for en stor avtale der USA og Kina deler verden i innflytelsessfærer. Tunsjø mener dette er urealistisk, både strategisk og politisk.
– En slik avtale ville gjort Kina dominerende i verdens økonomisk viktigste region, sier han.
Samtidig ville USA stått uten garantier for at avtalen faktisk ble respektert over tid.
– USA ville aldri hatt noen sikkerhet for at Kina ikke senere ville utvide sine ambisjoner til andre regioner, sier Tunsjø.
Dette gjør at en slik løsning ikke bare er uønsket, men også uholdbar.
Russland som juniorpartner
Krigen i Ukraina har ifølge Tunsjø ytterligere forsterket Russlands avhengighet av Kina. Russland har i økende grad blitt økonomisk og politisk bundet til Beijing.
– Russland er blitt langt mer avhengig av Kina enn før krigen, sier han.
Dette har gitt Kina en strategisk fordel, samtidig som USA og Europa har vært bundet opp i Ukraina.
– Kina har hatt tid til å styrke seg relativt sett, mens rivalene har brukt enorme ressurser andre steder, sier Tunsjø.
Afrika og Midtøsten som sekundære arenaer
Tunsjø peker også på at USA i sin nye sikkerhetsstrategi i stor grad overlater Afrika til Kina. Kontinentet vies minimal plass i dokumentet, til tross for store ressurser og betydelig demografisk vekst.
– Afrika får en halv side i strategien, sier han.
Dette tolker Tunsjø som et uttrykk for at USA ikke ønsker å engasjere seg i omfattende nasjonsbygging eller langsiktige utviklingsprosjekter.
– USA har brent fingrene sine på den typen prosjekter, sier han.
I stedet konsentrerer USA seg om de områdene som direkte påvirker stormaktsbalansen.
En rivalisering uten sluttpunkt
Tunsjø mener summen av dette peker i én retning: Rivaliseringen mellom USA og Kina vil prege verdenspolitikken i lang tid fremover, uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus.
– Dette er ikke noe som forsvinner med en ny president, sier han.
Russland vil forbli en viktig aktør, men ikke en avgjørende makt i denne hovedkonflikten.
– Kampen står mellom USA og Kina. Det er den rivaliseringen som legger føringene for det meste av internasjonal politikk fremover, sier Øystein Tunsjø.