Europa kan ikke forstås uten kristendommen. Det gjelder ikke bare historien, men også det moderne demokratiet, rettsstaten og forestillingen om menneskeverd. Det er biskop Fredrik Hansens klare budskap når han reflekterer over forholdet mellom kristendom, sekularisering og Europas fremtid.

– Det er umulig å forestille seg Europa uten kristendom, sier han i en podkastsamtale med iNyheters Ole Asbjørn Ness.

Hansen viser til tenkningen til Josef Ratzinger, den senere pave Benedikt XVI, som han omtaler som en av det 20. århundrets største teologer. Ratzinger vendte stadig tilbake til spørsmålet om Europas identitet og advarte mot forestillingen om at kristendommen bare var et historisk hjelpemiddel som nå kunne legges bort.

– Det moderne Europa, det liberale demokratiet, kall det hva du vil, har en grunnmur som er utenkelig uten kristendommen.

Mer enn historie og tradisjon

Argumentet er ikke at Europa i dag er et kristent kontinent i religiøs forstand. Hansen erkjenner fullt ut den sterke sekulariseringen, også i Norge. Likevel mener han at samfunnets verdigrunnlag fortsatt bærer tydelige spor av kristendommen.

– Selv om Norge har blitt et sekulært land, så har vi på mange måter fortsatt å være et religiøst land. Bare i en sekulær forstand.

Han peker på at gamle religiøse dogmer i stor grad er blitt erstattet av nye sekulære dogmer, ofte med like absolutte sannhetskrav, men uten å erkjenne sitt eget trosgrunnlag.

– Da hadde man i det minste et tydelig skille. Man søkte religiøse sannheter i kirken, og utenfor kirken skulle man vite mest mulig og være kunnskapsbasert.

Kristne markører i det norske samfunnet

Ifølge biskopen er kristendommens plass i Norge ikke bare et spørsmål om fortid, men også noe som er synlig i nåtiden – for dem som vil se det.

– De ligger der helt åpent.

Han viser blant annet til nasjonale symboler som sjelden problematiseres i den offentlige debatten.

– Det norske flagget bærer det kristne kors. Statsvåpenet vårt har Olavsøksen.

Disse symbolene peker tilbake til et historisk vendepunkt som ifølge Hansen fortsatt har betydning for norsk identitet.

– Det som skjedde i 1030, var helt grunnleggende for Norge.

På Stiklestad led kong Olav Haraldsson det katolsk kirke omtaler som martyrdøden. Ifølge Hansen var det nettopp dette nederlaget som befestet kristendommen i Norge.

– Ved sitt blod tegnet Olav korset over Norge.

Fra ættesamfunn til rettsstat

Kristningen av Norge innebar mer enn et skifte i religiøs tro. Den markerte overgangen fra et hedensk ættesamfunn til et samfunn bygget på lover, institusjoner og en felles forståelse av rett og galt.

– Norge gikk fra å være et ettersamfunn preget av hevn, til å bli et samfunn av lover.

Kristenretten, som ble innført i forlengelsen av kristningen, la grunnlaget for et nytt syn på mennesket og samfunnet. Samarbeidet mellom kirke og stat bidro til utvikling av utdanning, omsorg for de fattige og en mer stabil samfunnsorden.

– Her ser vi noe helt annet enn det som var før.

Menneskeverdets opprinnelse

Ifølge Hansen er det særlig ett begrep som viser kristendommens avgjørende betydning for Europa: Menneskets verdighet.

– Tanken om menneskets ukrenkelige verdi kommer ut av den kristne tradisjonen.

Dette menneskeverdet er ikke basert på styrke, nytte eller prestasjon, men på at mennesket er skapt i Guds bilde. Det gjelder alle, uavhengig av funksjonsevne, alder eller produktivitet.

– Ethvert liv har en verdighet som er helt uavhengig av hvor flink du er, hvor frisk du er, eller hvor mye du yter.

Hansen peker også på hvordan kristendommen tok opp i seg og videreførte elementer fra romersk rett, blant annet grunnleggende rettsstatsprinsipper.

– Ingen skal være dommer i egen sak. Dette lever videre i den europeiske rettsstaten i dag.

Advarselen mot å «kaste stigen»

Mot slutten vender biskopen tilbake til en utbredt tanke i moderne samfunn: at kristendommen var nyttig en gang, men nå kan erstattes av menneskerettigheter, grunnlover og juridiske systemer.

– Mange tenker at nå har vi grunnmuren, og så kan vi gå videre uten den.

Problemet, ifølge Hansen, er at rettigheter og lover ikke kan opprettholdes av seg selv dersom de mister sin forankring i et syn på mennesket som mer enn et middel.

– Hvis menneskerettighetene blir noe staten gir deg, så kan de også tas bort.

Han viser til erfaringene fra det 20. århundre, der totalitære ideologier nettopp fjernet både Gud og menneskets iboende verdighet.

– Da ble staten, partiet eller rasen guddommeliggjort. Og veldig mye falt sammen.

En levende arv

For biskop Fredrik Hansen er kristendommen derfor ikke bare en historisk arv, men en levende forutsetning for Europas moralske og politiske orden.

– Grunnmuren er der ennå. Spørsmålet er om vi forstår hva den består av.

Og ifølge ham er svaret klart: Uten kristendommen blir både menneskeverdet og demokratiet stående på et langt svakere fundament.