Da teknologigründer Stian Rustad solgte 24SevenOffice til det amerikanske investeringsfondet KKR i 2024, ble det omtalt som en klassisk norsk gründerexit. Men ifølge Rustad selv var salget i stor grad et resultat av rammevilkår han mener gjorde det umulig å fortsette med norsk eierskap.
– Hvis formuesskatten hadde vært null, ville jeg beholdt selskapet og kjørt det videre.
Rustad hadde da bygget selskapet i 27 år, fra oppstarten i 1997 til det som etter hvert ble et lønnsomt, internasjonalt SaaS-selskap med rundt 400 millioner kroner i årlige abonnementsinntekter.
Formue på papiret – kapital i praksis
Rustad understreker at hans formue i all hovedsak ikke består av kontanter, men av eierandeler i selskaper som fortsatt er i vekst.
– Jeg har nesten alle eiendelene mine i arbeidsplassene. Det er veldig lite av det jeg har i kontanter.
Formuesskatten beregnes likevel på verdien av disse eierandelene, uavhengig av om pengene kan tas ut uten å svekke selskapene.
– Pengene ligger i selskapene og trengs der. Til å ansette folk, ta nye markeder og utvikle ny teknologi.
Når 1,1 prosent blir 20 millioner
Formuesskatten omtales ofte som relativt lav i prosent, men Rustad mener den reelle belastningen blir langt høyere.
– Hvis du har én milliard i verdier og formuesskatten er 1,1 prosent, høres det ut som 11 millioner i året.
Problemet, forklarer han, er hvordan disse pengene faktisk må tas ut.
– For å betale de 11 millionene må jeg ta ut rundt 20 millioner fra bedriftene, fordi jeg må betale over 38 prosent skatt for å få dem ut.
Dermed tappes selskapene for kapital som ellers ville blitt brukt til vekst og innovasjon.
Skvis mellom eierskap og skatt
Rustad peker også på et strukturelt problem for gründere som ikke eier 100 prosent av selskapene sine.
– Jeg hadde ikke flertall nok til å bare bestemme at vi skulle ta ut penger til formuesskatt.
Medeierne hadde langt mindre formuer og dermed ikke samme behov for uttak.
– De trengte ikke pengene privat, så de ville heller bruke kapitalen i selskapet.
Resultatet ble ifølge Rustad en fastlåst situasjon.
– Da sitter du der i en skvis hvor du i praksis ikke har noen løsning.
Konkurranse på ulike vilkår
Et annet moment Rustad trekker frem, er det han mener er en systematisk konkurransevridning i favør av utenlandske eiere.
– Utlendinger slipper formuesskatten fordi de ikke bor i Norge.
Samtidig har mange norske investorer flyttet ut.
– Da konkurrerer jeg mot nordmenn som kjenner markedet like godt som meg, men som slipper denne skatten.
Ifølge Rustad betyr det at norske eiere som blir igjen, systematisk stiller svakere i budrunder og investeringer.
Selvforsterkende kapitalflukt
Rustad mener formuesskatten har bidratt til en selvforsterkende effekt i det norske kapitalmarkedet.
– Når de første risikovillige investorene flytter ut, blir det vanskeligere å hente neste runde kapital.
Det øker risikoen for alle som investerer i oppstarts- og vekstselskaper.
– Mitt anslag er at tilgjengelig risikokapital for startups har falt med rundt 75 prosent.
Han viser til både egne erfaringer og undersøkelser i gründermiljøet.
Langsiktige prosjekter rammes hardest
Rustad peker på at formuesskatten særlig rammer prosjekter med lang horisont og høy risiko.
– Jeg jobber nå med prosjekter som krever investeringer i milliardklassen, før de eventuelt blir lønnsomme.
Blant disse er industri- og teknologiprosjekter innen AI, energi og infrastruktur.
– Da snakker vi om ti år før det kanskje blir skikkelig lønnsomt.
Formuesskatten påløper likevel fra dag én.
– Du må betale skatt på penger du ikke har, i prosjekter som kanskje aldri lykkes.
Mer enn en privatsak
Rustad avviser at dette handler om personlig misnøye eller privatøkonomi.
– Dette handler ikke om at rike skal slippe skatt. Det handler om arbeidsplasser, innovasjon og fremtidig verdiskaping.
Han mener konsekvensene først blir synlige over tid.
– Mange selskaper flytter ut før de blir store nok til å synes i statistikken.
Ifølge Rustad skjuler oljeinntektene foreløpig effektene.
– Men når nye arbeidsplasser stopper opp, vil dette slå inn som en tsunami.