Mens mange feirer Nicolás Maduros fall som et historisk vendepunkt, advarer Helge Lurås mot ønsketenkning. USA har ikke valgt demokrati i Venezuela, men kontroll. Det som har skjedd, er ikke et regimeskifte, men et forsøk på geopolitisk gevinst for USA.
Da Helge Lurås møter Kristian Tonning Riise og Ulf Erlingsson i podkaststudio hos Ole Asbjørn Ness, inntar han raskt rollen som den mest nøkterne og desillusjonerte stemmen i panelet. Der andre ser et mulig gjennombrudd for Venezuelas demokratiske opposisjon, ser Lurås først og fremst realpolitikk.
– Dette er ikke et regimeskifte. Det er Maduro som er ute. Resten av regimet sitter i stor grad intakt, sier han.
En spektakulær operasjon – med begrenset politisk effekt
Ness beskriver operasjonen som ekstremt vellykket og teknisk imponerende. Lurå er enig, men sier det er ting som ikke helt er klart og peker på at det kan ha eksistert kontakter inn i det venezuelanske elitestyret og militæret som tilrettela for operasjonen.
– Det virker påfallende at det ikke var noen synlig motstand, gitt hva Venezuela faktisk har av personell og utstyr, sier han.
Lurås advarer han mot å la det spektakulære overskygge det politiske utfallet.
– Det ser filmatisk og dramatisk ut, men det betyr ikke at det har endret maktstrukturen i Venezuela, sier han.
Ifølge Lurås er det avgjørende spørsmålet ikke hvordan operasjonen ble utført, men hva den faktisk har lagt til rette for i etterkant.
Regimet består – bare lederen er fjernet
Et gjennomgående poeng i Lurås’ analyse er at Maduro aldri var alene om å bære regimet. Venezuela styres av et kollektivt maktapparat bestående av militære, sikkerhetstjenester, politiske eliter og økonomiske interesser.
– Dette er ikke som Nord-Korea, der hele systemet rakner hvis én person forsvinner. Her er det et helt apparat som sitter igjen, sier han.
Han peker særlig på at visepresidenten, militæret, politiet og etterretningen fortsatt kontrollerer staten, og at det ikke finnes tegn til at USA ønsker å demontere dette apparatet.
– Amerikanernes tilnærming er at regimet kan bli sittende så lenge det gjør det USA vil, sier Lurås.
Hvorfor USA ikke vil ha opposisjonen
Lurås er tydelig på at Trump-administrasjonen ikke har til hensikt å sette Venezuelas demokratiske opposisjon i maktposisjon.
– USA har vært helt klare på at de ikke vil støtte Machado-opposisjonen, sier han.
Forklaringen er ifølge Lurås både historisk og strategisk. Etter Irak, Afghanistan og Libya har amerikanske beslutningstakere mistet troen på demokratiske regimeskifter gjennom militær eller politisk intervensjon.
– Denne typen operasjoner har ikke lykkes. Den ideen er forlatt, sier han.
I stedet velger USA, ifølge Lurås, en langt mer pragmatisk linje: å arbeide med eksisterende maktstrukturer fremfor å erstatte dem. Å vende Venezuela, med eller uten dagens regime, bort fra Cuba, Russland, Iran og Kina. Det er målet.
Ingen appetitt på okkupasjon eller nasjonsbygging
Et sentralt premiss i Lurås’ analyse er at USA verken kan eller vil ta kontroll over Venezuela gjennom militær tilstedeværelse.
– Vi snakker om et enormt land med rundt 30 millioner mennesker, mange væpnede grupper og kriminelle nettverk. Å sende inn amerikanske soldater for å overse en transisjon ville vært et mareritt, sier han.
Han understreker at Trump-administrasjonen eksplisitt har tatt avstand fra langvarige utenlandsoperasjoner og nasjonsbygging.
– Det sitter så dypt i amerikansk politikk nå at dette nærmest er helt uaktuelt, sier Lurås.
Olje, allianser og Kina i bakgrunnen
Ifølge Lurås må USAs handlinger forstås i en langt bredere geopolitisk sammenheng. Venezuela er ikke først og fremst et spørsmål om menneskerettigheter eller demokrati, men om ressurser og stormaktsrivalisering.
– Dette handler i veldig stor grad om olje, sier han.
Han peker på at USA ønsker å bryte Venezuelas bånd til Kina, Russland, Iran og Cuba, og i stedet gjøre landet til en mer forutsigbar del av den amerikanske interessesfæren.
– Det er et bytte av patron. Fra å være andres lakeier, til å bli USAs, sier Lurås.
Et tydelig signal til Latin-Amerika
Lurås mener operasjonen først og fremst må forstås som et signal, ikke bare til Venezuela, men til hele Latin-Amerika.
– Hvis dere ikke forholder dere til USAs geostrategiske interesser, kan vi ta dere ut, sier han om signalet til andre ledere.
Lurås beskriver dette som en gjenoppliving av amerikansk hemisfærekontroll, der ideologiske skillelinjer betyr lite sammenlignet med strategisk lojalitet.
– Det spiller ingen rolle om dere kaller dere høyre- eller venstreside. Hvis dere ikke spiller på lag, risikerer dere å bli fjernet, sier han.
Farvel til liberale illusjoner
I Lurås’ perspektiv markerer operasjonen et endelig brudd med forestillingen om en regelstyrt, liberal verdensorden.
– Folkeretten har vært undergrad i lang tid. Nå styres verden av makt, ikke normer, sier han.
Han mener mange vil oppleve betydelig kognitiv dissonans i møte med en amerikansk politikk som verken begrunner seg i demokrati eller menneskerettigheter.
– Dette handler ikke om ideologi. Det handler om geostrategi, ressurser og kontroll, sier han.
USAs strategi, slik Lurås leser den, er kald, pragmatisk og maktpolitisk. Spørsmålet er ikke om den er moralsk tilfredsstillende, men om den er gjennomførbar.
– Amerikanerne tror det er mer realistisk å forsøke å vende regimet enn å erstatte det. Om de lykkes, gjenstår å se, sier han.
Fortsatt håp om «demokrati»
Kristian Tonning Riise beskriver operasjonen som et mulig historisk vendepunkt. Han understreker at Maduro mangler demokratisk legitimitet, og at Venezuela ikke kan sammenlignes med Irak eller Afghanistan.
– Dette er et vestlig, kristent land med demokratiske institusjoner og en demokratisk kultur som har blitt ødelagt av et korrupt regime, sier Tonning Riise.
– Det er derfor all grunn til å håpe at dette kan åpne for en demokratisk overgang.
Samtidig uttrykker han skuffelse over signalene som kommer fra Washington.
– Jeg savner at USA tydeligere bygger opp under de demokratiske kreftene i Venezuela. Det er de som faktisk har legitimitet, sier han.
Kristian Tonning Riise utfordrer Lurås i hans analyse og stiller spørsmål ved om USAs strategi i så fall kan lykkes.
– De som sitter igjen, har ingen demokratisk legitimitet og er dypt involvert i korrupsjon og narkokriminalitet. Å tro at dette regimet, bare uten Maduro, plutselig skal bli en stabil samarbeidspartner for USA, er vanskelig å se for seg, sier han.
Narkostat, gerilja og utenlandske aktører
Ulf Erlingsson tegner et langt mørkere bilde av situasjonen på bakken. Han beskriver Venezuela som gjennomsyret av narkokarteller, kubansk etterretning og væpnede grupper med forbindelser til både FARC og ELN.
– Dette er et regime som har begått forbrytelser mot menneskeheten, sier Erlingsson.
– Sult er blitt brukt som politisk våpen for å tvinge befolkningen til underkastelse.
Han avviser fullstendig tanken om at visepresidenten kan representere stabilitet.
– Venezolanerne anser henne som verre enn Maduro. Så lenge politiske fanger sitter fengslet og maktapparatet består, er ikke kampen over, sier han.
Folkeretten: prinsipp eller parentes?
Også spørsmålet om folkeretten skaper tydelig uenighet i studio. Lurås er krystallklar i sin vurdering.
– Det er ingen som egentlig bryr seg om folkeretten lenger, annet enn i noen akademiske kretser i Europa, sier han.
Han beskriver verdensordenen som styrt av makt, ikke regler, og peker på Ukraina, Midtøsten og Øst-Asia som eksempler på dette. Tonning Riise advarer mot å trekke konklusjonen om at internasjonale spilleregler er irrelevante.
– Det er viktig å ikke bygge opp under forestillingen om at alt nå bare handler om den sterkestes rett, sier han, samtidig som han erkjenner de etiske dilemmaene folkeretten rommer.