Før navnet hennes ble synonymt med en av Norges mest omstridte straffesaker, levde Veronica Orderud et liv som på mange måter var gjenkjennelig og ordinært.
Hun var veterinærstudent, gift med en gårdbruker, og bodde på en tradisjonsrik gård på Romerike. Det var et liv preget av rutiner, hardt arbeid og troen på at konflikter – selv vanskelige familiefeider – til slutt lar seg løse.
Denne delen av historien handler om alt som kom før pinsen 1999. Den er fortalt i en podkast med iNyheters Ole Asbjørn Ness.
En oppvekst uten dramatikk
Veronica Orderud (f. 1972) vokste opp på Ekeberg i Oslo på 1970- og 80-tallet. Hun beskriver barndommen som helt vanlig.
– Ganske ordinær oppvekst, egentlig. Vi lekte ute i gata, mamma jobbet deltid og var mye hjemme. Vi gikk ikke i barnehage, det var ikke vanlig den gangen.
Hun var skoleflink, og som for mange ressurssterke ungdommer på den tiden lå forventningene der.
– Var du flink på skolen, så skulle du bli lege eller advokat.
Hun begynte først å tenke i juridisk retning, men det ble raskt feil.
– Jeg skjønte at det ikke var meg. Det var kjedelig.
I stedet vendte hun blikket mot dyr. Hun hadde vokst opp med hund og hest, og ønsket å bli veterinær. Det valget skulle vise seg å bli avgjørende også for resten av livet hennes.
Et tilfeldig møte som endret alt
For å komme inn på Veterinærhøgskolen krevdes praksis fra gårdsdrift. Løsningen kom gjennom en familietannlege på Sørumsand, som kjente en bonde som kunne ta imot en ung praksiselev.
– Det var helt tilfeldig. Han sa: Jeg har en pasient som er bonde. Det var Per.
Slik havnet Veronica Orderud på Orderud gård i Sørum, rundt 40 minutters kjøring fra Oslo. Hun var rundt 19–20 år gammel. Per Orderud var 18 år eldre.
– Pur ung, egentlig.
Det som startet som praksis, utviklet seg etter hvert til et forhold.
– Det ble romantikk, ja. Det var tidlig. Nesten førsteforholdet mitt.
Gården og familien
Orderud gård var ikke en liten hobbyeiendom. Den var en aktiv landbrukseiendom med melkekyr, kjøttfe, grasproduksjon og skog.
– Vi hadde rundt 20 melkekyr og kjøttfe. Det var mye dyr. Jobb hele tiden. 365 dager i året. Kalvinger om natta. Det er aldri fri.
Veronica giftet seg med Per i 1994. Da hadde hun allerede bodd på gården i flere år, og kombinerte studier med gårdsarbeid.
– Det var mye å gjøre hele tiden. Jeg gikk på skole og jobbet på gården. Det var ikke så mye tid til å gå og gruble.
Forholdet til svigerforeldrene var i begynnelsen relativt normalt, men preget av tradisjonelle rolleforventninger.
– Moren til Per kom ned på gården hver dag med mat til ham. Ferdige måltider i plastbokser. Hun vasket klærne hans, strøk dem. Hun hadde ikke helt tro på at jeg kunne klare det.
Veronica forstår det i ettertid.
– Ung jente fra byen. Jeg skjønner jo at de var skeptiske.
En kjent konflikt i norske bygder
Kjernen i familiekonflikten handlet om generasjonsskifte. Per hadde odelsrett til gården, men faren ønsket fortsatt kontroll.
– Far ville helst styre og ha en finger med i alt. Det var ikke alltid så lett for Per.
Slike konflikter er velkjente i landbruksmiljøer. Verdsetting av eiendom, ansvarsoverføring og tap av kontroll kan skape dype sår i familier.
– Dette er jo en historie mange kjenner igjen. Gård, generasjonsskifte, far som ikke helt vil gi seg.
Ifølge Veronica var konflikten reell, men ikke ekstraordinær.
– Det var snakk om kanskje 100 000 til 300 000 kroner før man kunne blitt enige.
Ti dager før pinsen i 1999 kom det en beskjed som ga håp.
– Advokaten ringte og sa: Nå er det forlikt. Per sa: Ja, da blir det sånn.
For Veronica var dette et vendepunkt.
– Jeg tenkte at nå blir det orden. Nå kan familieforholdene bli normale igjen. Feire jul sammen, møtes igjen.
Søsteren Anne
Pers søster Anne bodde ikke på gården. Hun hadde en karriere i staten og hadde jobbet i Brussel og opp mot Nato. Foreldrene var stolte av henne.
– De oppjusterte henne litt, kan du si. Det tok lang tid før jeg forsto at hun egentlig var sekretær. For oss virket det som hun hadde en veldig viktig stilling.
Forholdet mellom Veronica og Anne var korrekt, men distansert.
– Vi så ikke så mye til henne. Det var greit, men ikke nært.
I 1998 ble Anne utsatt for flere attentatforsøk. Hun og ektemannen valgte å forlate landet en periode.
– Jeg tenkte med en gang at dette hadde med jobbene deres å gjøre.
I ettertid mener Veronica at disse hendelsene aldri ble tilstrekkelig vektlagt som selvstendig spor.
Et liv i arbeid
Våren 1999 var travel. Våronna var i full gang.
– Per jobbet nærmest døgnet rundt. Jeg hjalp til litt, tromlet etter såing. Det var det jeg kunne.
Hun beskriver livet som slitsomt, men godt.
– Jeg syntes jeg hadde et bra liv. Mye jobb, men det var sånn det var.
Konflikten hang i bakgrunnen, men hun var trygg på at den ville løse seg.
– Vi hadde advokat. Jeg regnet med at dette ordnet seg.
Optimismen var grunnleggende.
– Jeg er optimist av natur. Jeg har alltid vært det. Jeg tenker at ting ordner seg.
Før alt brast
Helgen i pinsen 1999 skulle ekteparet på hundeutstilling på Nesbyen. Veronica hadde schäferhunder. Per jobbet intenst for å bli ferdig med våronna før avreise.
– Han jobbet til langt på natt. Jeg tror det var jeg som kjørte, han var helt utslitt.
De reiste tidlig lørdag morgen.
– Det var helt vanlig. Ingenting som tydet på det som skulle komme.
Ti dager tidligere hadde konflikten om gården blitt forlikt. Fremtiden virket mer stabil enn på lenge.
– Jeg trodde virkelig at det verste var bak oss.
Søndag ettermiddag, 23. mai 1999, ringte telefonen.
Resten er norsk kriminalhistorie.
Dette er del 1. Det kommer to deler til i denne serien.