Bistand blir ofte avfeid som naiv godhetspolitikk som holder korrupte regimer i live. Ifølge tidligere Norad-direktør Bård Vegard Solhjell bygger kritikken på reelle erfaringer – men overser at bistand de siste tiårene har gjennomgått en stille kunnskapsrevolusjon.
Debatten om bistand har i mange år vært preget av sterke fronter. På den ene siden står de som mener bistand redder liv og bidrar til utvikling. På den andre siden de som hevder at bistand i beste fall er virkningsløs, i verste fall direkte skadelig.
Bård Vegard Solhjell, som tidligere ledet Norad, mener begge sider har poenger – men at debatten i for liten grad tar inn over seg hvordan bistand faktisk har endret seg.
– Det er helt riktig at ingen land kan utvikles utenfra. Hvis et land er gjennomkorrupt, med eliter som bare vil berike seg selv, kan bistand virke mot sin hensikt, sier han i en podkast hos iNyheters Ole Asbjørn Ness.
Kritikken som traff
Solhjell legger ikke skjul på at mye av den klassiske bistandskritikken har historisk belegg.
– Hvis du gir penger til et regime som ikke har vilje eller evne til reform, så kan bistand i praksis bare bidra til å holde dem flytende.
Han viser til erfaringer fra land preget av krig, svake institusjoner og gjennomgripende korrupsjon.
– Det finnes dessverre altfor mange slike eksempler. Myanmar, Afghanistan, Jemen, flere land i Sahel-regionen. Der er det ekstremt vanskelig å få effekt av bistand via myndighetene.
Samtidig understreker han at dette ikke er hele bildet.
– Det betyr ikke at bistand som sådan er meningsløs. Det betyr at bistand må brukes langt mer selektivt.
Et klart skille
Et sentralt poeng for Solhjell er skillet mellom humanitær bistand og langsiktig utviklingsbistand.
– Humanitær bistand skal være upolitisk. Den går utenom staten og handler om å redde liv her og nå. Den er det bred enighet om.
Problemet oppstår når utviklingsbistand brukes ukritisk.
– Å fortsette å gi bistand til regimer som aktivt motarbeider sin egen befolkning, er jeg blitt langt mer skeptisk til.
Kunnskapsrevolusjonen
Ifølge Solhjell har bistandsfeltet de siste 20–30 årene blitt fundamentalt endret av en ny tilnærming til kunnskap og måling.
– Det har skjedd en kunnskapsrevolusjon i internasjonal bistand. Fra å gi det vi tror virker, til å måle hva som faktisk virker.
En viktig del av dette har vært bruken av randomiserte studier, hentet fra medisinsk forskning.
– Du innfører et tiltak i én gruppe, og sammenligner med en kontrollgruppe. Da kan du faktisk si noe om effekten.
Dette har særlig gitt klare svar på helseområdet.
– Vi vet i dag ekstremt mye om effekten av vaksiner, malariamedisiner og grunnleggende helsetiltak.
Kontantoverføringer – det upopulære svaret
Et av de mest dokumenterte, men også mest kontroversielle virkemidlene i bistandspolitikken, er kontantoverføringer direkte til fattige.
– Mange tror at folk bare drikker opp pengene. Det stemmer ikke.
Studier viser ifølge Solhjell et helt annet mønster.
– Ekstremt fattige mennesker bruker pengene på mat, på skolegang for barna, på helt grunnleggende behov.
I tillegg er tiltaket svært kostnadseffektivt.
– Det er billig, ubyråkratisk og går utenom korrupte strukturer. Du slipper å bygge opp tunge systemer.
Likevel bruker Norge relativt lite penger på denne typen bistand.
– Det burde vi gjøre mye mer av. Vi burde systematisk prioritere det vi vet virker.
Familieplanlegging og utdanning
Solhjell trekker også frem familieplanlegging som et undervurdert, men svært effektivt tiltak.
– Riktig gjennomført har det stor effekt på å utsette første barnefødsel og redusere barneekteskap. Det er helt avgjørende for utviklingen i mange land.
Her finnes det, ifølge ham, solid dokumentasjon.
– Det er tusenvis av studier som viser at dette har effekt.
Det som ikke lar seg måle
Samtidig er han tydelig på at ikke alt lar seg dokumentere like godt.
– Demokratibistand er ekstremt vanskelig å måle. Det betyr ikke nødvendigvis at det er verdiløst, men vi må være ærlige på usikkerheten.
Dette er et område der han mener bistandskritikerne ofte har et poeng.
– Her må vi være langt mer forsiktige med bastante påstander.
Norsk bistand – bedre enn sitt rykte
Hvis Solhjell skal gi en samlet vurdering av norsk bistand, er han mer positiv enn det offentlige ordskiftet skulle tilsi.
– Mye ved norsk bistand er bra. Den har forandret seg mye mer enn folk er klar over.
Han avviser forestillingen om at Norge fortsatt driver med det han kaller «tradisjonell bistand».
– Det er ikke lenger slik at nordmenn reiser og bygger broer eller vannkraftverk i utviklingsland. Det skjer svært lite av det.
I dag er den største mottakeren av norsk bistand Ukraina, etterfulgt av humanitær innsats og helsetiltak.
Store mangler
Likevel peker Solhjell på klare svakheter.
– Norge bruker altfor lite bistand på kontantoverføringer og på å mobilisere private investeringer.
Han mener bistand i større grad bør brukes til å redusere risiko for investeringer i fattige land.
– I stedet for å bruke offentlige penger på å bygge et kraftverk, kan vi bruke bistand til å garantere for risikoen, slik at private aktører investerer.
Dette kan ifølge Solhjell gi langt større effekt per krone.
Et nøkternt sluttpoeng
Solhjell avviser både bistandens mest naive forsvarere og dens mest bastante kritikere.
– Bistand kan aldri være driveren i et lands utvikling. Den kan bare bistå.
Men brukt riktig, mener han, er den vanskelig å erstatte.
– Hvis du vil redde liv, kommer du mye lenger med én krone brukt på de fattigste i verden enn med én krone brukt i Norge.