Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det ligger et lite land langt mot nord.

I dette landet bor det 5,5 millioner mennesker. Landet har et stort antall statlige organer og institusjoner med både innstillingsmakt og rådgivningsansvar. Systemet er selvforsterkende, både når det gjelder volum, selvtillit og påvirkningskraft. Over hele det politiske Norge hviler en ånd av usikkerhet, tvil på egne kunnskaper og en svoren tro på ekspertveldet og den hellige Forskningen.

I lille Norge har vi 19 departementer, der statsrådene tilsammen har 43 statssekretærer og hver sin personlige rådgiver eller spindoktor. Staten har opprettet 70 direktorater og etater, 50 institutter og forskningssentra, 32 tilsyn og 30 råd. Vi har også noen statlige Ombud.

I tillegg finnes det ca. 2 000 interesseorganisasjoner og NGO-er. Mange av dem får statlig støtte (det får også ca. 870 trossamfunn). I Dagsnytt18 hver dag får de stå frem og vise sin eksistens, og representere de mange som er så heldige å ha jobb i disse organene. Og kvinnene dominerer, som ellers i det offentlige Norge.

Denne styreformen er en blanding av statlig forvaltning, korporatisme, kontrollregime og rådgivningstyranni.. Har Stortinget noen gang vurdert om det er nødvendig med alle disse organene, og hva er nytteverdien av hver av dem?

Vi trenger åpenbart noen modige som kan rydde opp i dette. Kuttbehovet er enormt. Man kan jo starte med å be hver av de titusener av ansatte i dette institusjonelle systemet om å redegjøre skriftlig for hva de gjør hver dag. Samt hvilken praktisk nytte landet har av alt de skriver på sin PC. De produserer ord, mest for hverandre. Vekker begrepene «nytteverdi» og «resultatrapportering» noen gjenklang i disse miljøene?

Dette utspillet er et eksempel på konstruktiv, alternativ tenkning. Men det forblir tom retorikk, uten interesse for de som styrer landet. Selv ikke et FrP med majoritet i Stortinget hadde våget å gå løs på dette mangehodede trollet. Det dreier seg jo i siste instans om arbeidsplasser.