Pål-Henrik Hagen skriver i sin nye bok hvordan norsk politikk og offentlig debatt er dominert av «hysteri og vanvidd». Han retter kraftig kritikk mot det han beskriver som et samspill mellom medier, politikere og akademia – en elite som former både ideene og rammene for den offentlige samtalen.
I et intervju med iNyheter forklarer Hagen hvordan flere av vår tids mest betente konflikter – fra woke og klimadebatt til koronapolitikk og reaksjonene på Donald Trump – springer ut av det samme fenomenet: en ideologisk konsensus i maktapparatet som sprer seg nedover i samfunnet.
– Mye av vår tids politiske kampsaker er fremdrevet av ulike former for psykososiale vrangforestillinger, sier Hagen til iNyheter.
Dette er første artikkel i en serie basert på intervjuet med Hagen.
Hysteri og vanvidd i norsk offentlighet
Pål-Henrik Hagen er forfatter og kommentator i Subjekt. Hans engasjement kommer som følge av det han beskriver som en rastløs frustrasjon i møte med vanvidd i norsk politikk og debatt. De siste årene har han skrevet en rekke spalter om kulturkrig, identitetspolitikk og norsk offentlighet. Disse er nå sammenfattet til boken Hysteri og vanvidd i norsk offentlighet – fem år med krangling om woke, kjønn, klima, korona og Trump.
I boken retter Hagen særlig kritikk mot det han mener er et tett samspill mellom sentrale institusjoner i det norske maktapparatet.
– Jeg prøver å vise hvordan de ulike temaene jeg har skrevet om peker mot et dypere problem, sier Hagen.
Han sier diagnosen er ment som en blanding av humor og alvor, og peker på hvordan mange av vår tids politiske kampsaker er drevet frem av ulike former for psykososiale vrangforestillinger.
– Hovedpåstanden i boka er at norsk politikk og offentlig debatt er preget av hysteri og vanvidd, to begreper som også er beskrivende for innholdet i vår tids dominerende ideologi og dens mange rabiate utslag som woke, kjønnsteori, klimafanatisme, koronahysteri og panikken om Trump.
Les også: Kvinner mobiliserer mot «avvikere»: – Woke er en feminin gruppedynamikk (+)
– Det er en lukket klubb
Hagen mener at mye av utviklingen springer ut av et tett samspill mellom sentrale institusjoner i det norske maktapparatet. Han peker på en felles ideologisk konsensus mellom medier, politikere og akademia.
– Den er primært en kritikk av media og politikere, og mange av tekstene kretser rundt hvordan de, sammen med akademia, fungerer som et trehodet troll, med felles interesser, overbevisninger og omgangskrets.
Ifølge Hagen er det nettopp dette samspillet som gjør at bestemte ideer og fortolkninger av samfunnsproblemer får dominere den offentlige samtalen. Han beskriver utviklingen som et eliteprosjekt, hvor ideer som oppstår i smale miljøer gradvis etablerer seg som etablerte sannheter i offentligheten.
– For eksempel woke-ideologi og nyfeminisme, som er basert i marginale, radikale politiske teorier som kun er kjent for en smal krets i etablissementet. Det er de som flotter seg med begreper som «hvithet», «strukturell undertrykkelse» og «asymmetriske maktforhold», og hever seg over allmennheten med denne trendy, obskure «kunnskapen» mens de samtidig fremstiller den som vedtatt sannhet.
Alle oppegående mennesker som undersøker opphavet til disse ideene, forstår at tankene springer ut av en venstreideologisk doktrine, sier Hagen.
– I den forbindelse nevner jeg i innledningen et kjent sitat av Marx: «De herskende tanker er de herskendes tanker». Det henviser til at dominerende tenkemåter har sitt opphav i makta og spres nedover. Dermed blir maktmenneskers villfarelse gjerne også befolkningens villfarelse.
Når medier og politikere i stor grad deler de samme perspektivene, får det direkte konsekvenser for hvilke synspunkter som får plass i offentligheten. Det handler ikke bare om enkeltpersoner eller isolerte miljøer, men om en bredere kultur som preger sentrale samfunnsinstitusjoner.
– Å finne de nøyaktige mekanismene for hvordan ideene sprer seg, hvilke spesifikke institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner som er mest skyldige, er en kompleks øvelse, sier han, men understreker at mediene spiller en særlig sentral rolle.
– Mediene er nok verst, og er aktøren som har størst påvirkning på folkemening, ganske enkelt ved forming av ordskiftet og vekting og vinkling av politiske saker. Internett og alternative medier er blitt en sterk utfordrer der – mye på grunn av vanviddet til hovedstrømsmedia.
Det er også derfor maktapparatet i økende grad forsøker å kontrollere nettdebatten.
Artikkelen fortsetter.
Media er mest opptatt av å sparke nedover
Ifølge Hagen handler dette til syvende og sist om hvem som får definere rammene for den offentlige samtalen.
– Vanviddet har sitt opphav i makta og dens institusjoner, og enhver som vil delta der er forpliktet til å etterleve trosbekjennelsen. Du får ikke jobb i Akersgata eller byråkratiet hvis du offentlig gjør motstand mot ting som likestilling eller klimatiltak.
– Det er en lukket klubb hvor fanatisme er en avgjørende kvalifikasjon for innpass. Sånn sett forskanser de seg mot kritikk og sikrer at de har ideologisk hegemoni i kulturen uavhengig av hva befolkningen mener, eller hva ekte ekspertise mener, eller hva sannheten er.
Samtidig understreker han at den delen av befolkningen som ikke gjennomskuer maktas vanvidd, også blir medansvarlig for vanvidden. Likevel forsøker han å følge et journalistisk prinsipp han mener i stor grad er glemt i dagens medielandskap: å sparke oppover. Etter hans syn har store deler av mediene i stedet vendt blikket nedover i samfunnet.
Les også: Rasisme uten rasister: Hvordan språket ble viktigere enn virkeligheten (+)
– I dag er media mest opptatt av å sparke nedover, som ved å demonisere «kommentarfeltet», eller bare alle utenfor etablert konsensus, og generelt i fordømmelsen av tankene til store befolkningsgrupper som ikke er på lag med politisk ekstremisme.
– Anklager om «underbevisste fordommer» eller «klimafornektelse», eksempelvis, er i praksis anklager om at store grupper er uvitende og bakstreverske. Jeg finner det både provoserende og smakløst, i tillegg til at det er usant.
I senere artikler i serien snakker Hagen om hva han mener driver dagens ideologiske konflikter, hvordan sosiale medier påvirker politisk debatt, og hvorfor reaksjonene på Donald Trump og pandemien illustrerer det han beskriver som «massehysteri» i vestlig offentlighet.