Norsk bistand er for fragmentert, gir ikke alltid god nok effekt – og har bidratt til en reell tillitskrise. Det erkjenner utviklingsminister Åsmund Aukrust i en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness. Nå varsler han tøffere prioriteringer og en omfattende gjennomgang av pengebruken.
– Jeg skjønner at folk blir forbanna. Dette er fellesskapets penger, sier Aukrust.
Samtalen finner sted i en tid der bistandspolitikken er under økende press, både fra kritikere som mener pengene brukes ineffektivt, og fra en bredere offentlighet som stiller spørsmål ved hva Norge egentlig får igjen for titalls milliarder i årlige overføringer.
– Norsk bistand er for fragmentert
Aukrust legger ikke skjul på at det finnes betydelige svakheter i dagens system.
– Norsk bistand i dag er for fragmentert. Vi har for mange partnere, for mange avtaler, sier han.
Han peker på at Norge i 2024 fordeler rundt 55–58 milliarder kroner på nærmere hundre land, over 800 partnere og mer enn 1500 prosjekter.
– Det sier seg selv at vi må gjøre tøffere prioriteringer. Vi har ikke penger til å løse alle verdens problemer. Da må vi være tydeligere på hva vi skal gjøre – og hva vi ikke skal gjøre.
Regjeringen arbeider nå med en stortingsmelding om bistand, som skal stake ut en ny kurs.
Kritikken: – Er dette egentlig bistand?
Gjennom samtalen utfordrer Ness bistandspolitikken fra flere kanter.
Han viser til kritikere som mener store deler av budsjettet ikke går til fattigdomsbekjempelse, men til en bred flora av formål – fra likestilling til internasjonale organisasjoner og tenketanker.
– Jeg får en frykt for at dette er blitt et sekkebudsjett. Hvis vi ikke helt vet hva vi skal kalle det, så kaller vi det bistand, sier Ness.
Han trekker også frem forslag fra tidligere fagdirektør i Norad Erik Mofoss om å bruke en strengere målestokk: at alle prosjekter bør måles opp mot kontantoverføringer eller vaksineprogrammer.
– Vis meg at dette er bedre enn vaksiner, ellers får du ikke penger, oppsummerer Ness.
– Spørsmålet er ikke om det er bra, men om det er bra nok
Aukrust er langt på vei enig i premisset om strengere krav.
– Vi skal stille mye strengere krav. Dette er ikke utenriksdepartementets penger, det er folkets penger, sier han.
Samtidig advarer han mot å redusere bistand til kun det som er lettest å måle.
– Spørsmålet er ikke om noe er bra. Spørsmålet er om det er bra nok, målt opp mot hva annet vi kunne gjort.
Han understreker at utviklingspolitikk er mer enn vaksiner og kontantoverføringer.
– Det handler også om å bygge samfunn, skape systemer og gi folk mulighet til å leve gode liv.
Varsler kutt – også i «gode» prosjekter
Et av de mest tydelige budskapene fra Aukrust er at det vil komme kutt – også i prosjekter som fungerer.
– Vi må gjøre tøffe prioriteringer og si nei til noe som er kjempebra, sier han.
– Når vi prioriterer, får det konsekvenser. Det betyr at noe blir nedprioritert.
Han peker særlig på at Norge bør redusere såkalt «gavebistand» til mellominntektsland.
– Det er mange land som ikke lenger er fattige. Da må vi samarbeide med dem på andre måter.
Erkjenner risiko – men forsvarer bistanden
Ness utfordrer også bistandens utilsiktede konsekvenser, som at penger kan bidra til å opprettholde dårlige regimer eller konflikter.
Aukrust avviser ikke problemstillingen.
– Kan bistanden ha vært negativ noen ganger? Det finnes helt sikkert eksempler på det, sier han.
Men han mener dette ikke er et argument mot bistand som sådan.
– Det er et argument mot den formen for bistand. Da må vi slutte med det som ikke fungerer – og gjøre mer av det som virker.
Han understreker også at bistand innebærer risiko, særlig i konfliktområder.
– Men gevinsten er enorm hvis vi lykkes.
Les også: – Dette ekteparet har kostet Norge enorme summer (+)
– Folk har rett til å være kritiske
Et gjennomgående tema i samtalen er behovet for mer åpen debatt.
Aukrust mener bistandsfeltet i for stor grad har vært preget av konsensus og moralske argumenter.
– Jeg synes bistandsorganisasjonene har vært for kollegiale. Vi må tåle mer kritikk og ha en reell diskusjon om hva som virker.
Han erkjenner også at tilliten er svekket.
– Tillitskrisen er reell. Og tillit kan ødelegges av noen få, men det rammer hele systemet.
Viser til resultater: – Millioner av liv reddet
Samtidig bruker Aukrust betydelig tid på å forsvare bistandens resultater.
Han trekker frem vaksineprogrammer som Norge har bidratt til, og som anslås å ha reddet millioner av liv.
– Vi vet at vi har vært med å redde millioner av menneskeliv. Det er det ingen tvil om.
Blant eksemplene han nevner er:
– millioner av vaksinerte barn
– nødhjelp til over 130 millioner mennesker
– kraftig reduksjon i mødredødelighet i enkelte land
– millioner løftet ut av ekstrem fattigdom
– Det er mye å være stolt av, sier han.
Strid om hva bistand egentlig er
Et sentralt stridspunkt i samtalen er hva som egentlig skal regnes som bistand.
Ness argumenterer for en snevrere definisjon, rettet mot direkte fattigdomsbekjempelse.
Aukrust mener dette blir for enkelt.
– Bistand er ikke bare å hjelpe fattige barn i Afrika. Det handler også om menneskerettigheter, stabilitet og utvikling, sier han.
Han peker også på at bistand kan ha betydning for Norge selv.
– Hvis vi ikke bidrar i konfliktområder, kan det føre til mer ustabilitet og flere flyktninger.
Inviterer til ny debatt: – Et vendepunkt
Avslutningsvis beskriver Aukrust situasjonen som et «vendepunkt».
Han inviterer både kritikere og støttespillere til å delta i utformingen av en ny politikk.
– Vi trenger en ny debatt. Ikke bare om hvor mye penger vi skal bruke, men hva vi faktisk skal bruke dem på.
Han oppfordrer til konkrete innspill:
– Hva er god bistand? Hva er dårlig bistand? Hva skal vi slutte med – og hva skal vi gjøre mer av?
– En vakker tanke
Mot slutten av samtalen forsøker Ness å oppsummere bistandens potensielle betydning i mer personlige termer.
– Kanskje hver nordmann i snitt har vært med på å redde ett liv, sier han.
Aukrust svarer:
– Det tror jeg det er ingen tvil om.
– Det er en vakker tanke.