– I dag har jeg med meg en som har sittet inne for drap. Han tok livet av sin overgriper.
iNyheters Shurika Hansen setter raskt tonen for en podkastsamtale som både er ubehagelig, personlig og nødvendig. For foran henne sitter Lasse Bergseth, i dag 41 år gammel, som sonet 11 år for å ha drept mannen som forgrep seg på ham gjennom barndommen.
– Dette er en viktig historie. Ikke bare for å forstå hva du har vært gjennom, men for å hindre at barn opplever det samme, sier Hansen.
– Jeg føler det er viktig å prate om det, svarer Bergseth. – Spesielt fordi menn sjelden snakker om overgrep. Jeg har vært innom rus, kriminalitet og dette. Nå kan jeg sitte her og være åpen.
En barndom preget av fravær
Bergseth vokste opp i Oslo med mor og søster, men med en far som stadig forsvant ut og inn av livet.
– Han kunne bli borte i måneder. Det gjorde at jeg manglet en farsfigur, sier han.
Moren var til stede, men samtidig fraværende på en annen måte.
– Hun gjorde så godt hun kunne, men hun var også ikke helt der. Jeg hadde ganske frie tøyler og søkte mot voksne menn.
Det skulle få store konsekvenser.
Overgriperen i nabolaget
Mannen som senere ble drept, var en kjent skikkelse i nærmiljøet og i blokka der Lasse bodde.
– Han var ute og spilte fotball med oss, hadde vannkrig og en stor elektrisk jernbane hjemme. For et barn var det veldig spennende, forteller Bergseth.
Utad fremstod mannen som hjelpsom og tillitsvekkende.
– Han hjalp folk, fikset ting og var en sånn type alle stolte på.
Men bak fasaden utviklet det seg overgrep som eskalerte over tid.
Skam, forvirring og taushet
Som barn forstod han ikke fullt ut hva som skjedde.
– Jeg visste det var feil, men følte også at jeg var en del av det. Og det var veldig tabu. Jeg trodde jeg var homofil, sier han.
Han snakket ikke med noen.
– Ingen spurte heller. Og jeg fortrengte det.
I ungdomsårene utviklet han rusproblemer og havnet i kriminelle miljøer. Han ble også plassert i barnevernets institusjoner, uten at overgrepene ble avdekket.
Møtet som endret alt
Flere år senere, som 20-åring, møtte han plutselig overgriperen igjen i Oslo sentrum.
– Jeg fulgte etter ham i tre timer. Alt kom tilbake. Det var som en film i hodet, sier Bergseth.
Hansen spør hva han tenkte.
– Jeg vet ikke helt. Jeg ble forvirret. Men jeg fikk lyst på hevn.
Han oppsøkte venner og fortalte for første gang hva som hadde skjedd.
– Jeg sa jeg ville ta ham. Ikke nødvendigvis drepe, men ta ham.
Planen var uklar, og til slutt gikk han alene.
Drapet
Han oppsøkte mannen i leiligheten.
– Han tok hendene på lårene mine og sa jeg hadde blitt en stor og fin gutt.
Det var i dette øyeblikket noe løsnet.
– Da gikk jeg inn i en dødsforakt. Jeg så en saks på bordet og bestemte meg.
Bergseth forklarer at han ikke hadde planlagt et drap.
– Jeg hadde ingen konkret plan. Men jeg tok høyde for at noe kunne skje.
Han fikk mannen til å legge seg ned på gulvet.
– Jeg skulle vise en mageøvelse. Så tok jeg saksa og stakk ham i halsen.
Det som fulgte, beskriver han som et mørke.
– Det svartnet. Jeg husker ikke alt. Men det var 30 stikk.
Hansen peker på voldsomheten.
– Det tyder på ekstremt raseri.
– Ja, svarer Bergseth kort.
Etterpå: tomhet og arrestasjon
Da det var over, satt han igjen med en blanding av tomhet og en kortvarig følelse av stolthet.
– Jeg hadde tatt tilbake noe.
Kort tid etter kom politiet.
– Jeg åpnet døra, la meg på kne og ble arrestert.
Rettssaken: skam som hinder
Under etterforskningen og rettssaken fortalte han lite om overgrepene.
– Jeg hadde så mye skam. Jeg ville ikke si det foran familie og andre.
Han nevnte overgrepene, men uten detaljer.
Dommen ble 11 års fengsel.
Soning og erkjennelse
Fengselsoppholdet ble et vendepunkt.
– Jeg fikk tid til å reflektere. Jeg forstod hvorfor jeg hadde blitt som jeg var.
De første årene var preget av fortsatt kriminell tankegang, men etter hvert kom endringen.
– Jeg bestemte meg for å slutte med rus og aldri komme tilbake.
Hansen spør hvordan han ble møtt i fengselet.
– Mange respekterte det jeg hadde gjort.
Livet etter soning
Tilbake i samfunnet møtte han nye utfordringer.
– Det er vanskelig å få jobb. Mange er skeptiske.
Også i privatlivet merker han reaksjoner.
– Noen støtter det jeg gjorde, men vet ikke hvordan de skal forholde seg til det.
Hansen spør direkte:
– Er du farlig?
– Nei, svarer han.
Han har fått barn og forsøker å leve et normalt liv.
– Jeg er en helt vanlig pappa.
Tar avstand fra handlingen
I dag ser han annerledes på det som skjedde.
– Jeg er ikke stolt. Selvjustis er feil.
På spørsmålet om han ville gjort det igjen, er svaret klart:
– Nei.
Et budskap til foreldre
Mot slutten av samtalen løfter Hansen samtalen over på hva samfunnet kan lære.
Bergseth er tydelig:
– Ikke undervurder tegn hos barn.
Han peker på at sinne, konsentrasjonsproblemer og atferd ofte kan feiltolkes.
– Mange tenker ADHD. Men det kan være overgrep.
Han advarer også mot nye trusler gjennom sosiale medier.
– I dag er det mye lettere å nå barn. Det skjer mye som foreldre ikke ser.
– Jeg er et menneske
Til slutt ønsker han å nyansere bildet av seg selv.
– Jeg vil ikke bli sett på som farlig. Og jeg vil ikke ha medlidenhet.
Han ønsker å bli sett som noe mer enn handlingen han begikk.
– Jeg er en helt vanlig fyr. En pappa som gjør det beste jeg kan.
Hansen avslutter:
– Jeg tror alle mennesker fortjener en ny sjanse.
Bergseth svarer enkelt:
– Jeg håper folk kan se det.