Da sosiologen Susan Pickard arrangerte et møte for eldre i et byområde i Liverpool for noen år siden, og der temaet var forskjeller i pensjonisters livsvilkår, skjedde det noe som fikk henne til å tenke over klasseskillene i byen hun vokste opp i og sin egen arbeiderklassbakgrunn.

På møtet skulle deltagerne drøfte spørsmål som eldre i dette byområdet var særlig opptatt av. Pickard hadde alliert seg med en av byens veldedighetsorganisasjoner, og de  sendte en representant som skulle holde en velkomsttale. Representanten var ei kvinne. Hun stod fram som en polert kosmopolitt med Doc Martin-sko som høver seg for venstreradikale og ”kulturprogressive” mennesker, med en dyrekjøpt hårfrisyre og smykker som passet med framtoningen hennes.

Bygningen der møte ble holdt, var den første jenteskolen i Liverpool, bygd på 1800-tallet. Velkomst-talen til veldedighetskvinnen ble raskt til et belærende foredrag om at oppføringen av bygningen i sin tid ble finansiert av inntekter fra den transatlantiske slavehandelen. Hun oppfordret derfor tilhørerne til å se bak bygningens prakt og rette blikket mot de forbrytelsene som bygningens historie var tuftet på, og som de aldri måtte glemme.. 

Pickard så at belæringen ikke skapte noen begeistring hos de eldre som satt stille i sine tynne anorakker med handleposene sine på knærne. Noen så forarget ut, andre sammensunkne og resignerte.

«Men jeg ble rasende uten å stille sinnet mitt til skue,» skriver Pickard i et essay, som nylig ble publisert i det amerikanske nett-tidsskiftet Compact. Hun skriver videre at slaveri klart har hatt betydning for den velstanden som er bygget opp i Liverpool, og at den elendigheten som lå bak velstanden, bør bli husket.

Men når byens historie i sin helhet blir en fortelling om slaveri, så blir virkningen at historien til mange i Liverpool forstummes, også historien til de fattige pensjonistene som var til stede på møtet. Når de som skaper denne slaveri-fortellingen om Liverpool, begrunner den med ”hvite privilegier”, som de på mystisk vis tillegger byens fattigste pensjonister, så gjør de det vanskelig å se dagens fattige Liverpool-boere og deres elendighet, blant annet pensjonistene på møtet som satt der med sine bussbilletter, billigfrakker og magre pensjoner.

«Jeg hadde bedt dem til møtet for å høre deres historier, men denne velkomst-talen gjorde at de valgte å holde kjeft,» skriver Pickard. Ved på denne måten å gi samfunnet, og dermed de fattige, medskyld for det britiske samfunnets urettferdighet, så sier man samtidig at de fattiges elendighet er illegitim, påpeker hun.

ANKLAGER FATTIGE FOR UNDERTRYKKING

Pickard mener at denne forståelsen ikke er noe nytt. Liverpool by og dets universitet har i de siste årene vært plaget av sin forhistorie, slik den framstilles av den politisk korrekte eliten. I 2021 fikk Gladstone-hallen et nytt navn, Dorothy Kuya-hallen, etter at studenter hadde klaget over bygningens tilknytning til den kjente Gladstone-familien og familiens befatning med slavehandelen. Etter at navnebyttet var vedtatt, ble de som jobbet i bygningen, bedt om å være med i en demokratisk prosess som ble avgrenset til å foreslå et navn på bygningen som skulle føre tankene inn på rasemessig likhet.      

Pickard sier at denne prosessen skuffet henne. Da hun gikk på videregående skole, hadde William Gladstone (svært kjent liberal politiker og britisk statsminister på slutten av 1800-tallet) framstått for henne som en meget prinsippfast person, som var engasjert i likhet for loven, som var motstander av adelige privilegier og med et sterkt moralsk engasjement. Gladstone var også bakgrunnen for at hun ville studere historie ved universitetet i byen. Men da hun kom så langt, oppdaget hun at ingen var interessert i hennes synspunkter og hvorfor personer som Gladstone har betydd så mye for personer som hun selv.    

Å erstatte bygningens Gladstone-navn med Dorothy Kuya, en svart kommunistleder født i Liverpool, var ikke noe kostnadsfritt valg. Å bruke rase som en overordnet moralsk kategori, innebærer at elendigheten til et flertall av Liverpools fattige, blir avvist og erstattet med skam hos fattige pensjonister. Historien om dagens ”hvite” samfunn, skapt av industrinedleggelser, massearbeidsløshet og sosial oppløsning, teller ikke… Fattige ”hvite” blir omgjort til undertrykkere i ei historie som skyver andre ofre (svarte) i forgrunnen, mener Pickard.

”Reisen” fra Gladstone-hallen til Dorothy Kuya-hallen inneholder både historiske forvrengninger og glemsel.  I en historisk framstilling fra 2023, som beskriver fjerningen av statuer og andre monumenter i Liverpool, er ett kapittel viet til William Gladstone. Han var en gang statsminister i fire valgperioder og beskrives, i den nevnte framstillingen, som en kolonisator i Afrika som utnyttet og gjorde millioner av afrikanere til slaver. Forskjellen mellom Gladstone og den plantasje-eiende faren hans fjernes fullstendig. I den samme teksten framstilles Liverpool-boere i det attende og nittende århunderet som ”hvite”, en benevnelse som likestiller og homogeniserer et samfunn som blant annet bestod av folk som hadde unnsluppet hungersdøden i Irland, arbeidere fra England, Skottland og Wales, sjømenn med all slags etnisk bakgrunn og fattige kvinner og barn som levde for luselønn i industrien eller som ikke hadde noe arbeid i det hele tatt.

HISTORIEN FORVRENGES

Den nevnte framstillingen påpeker at handelen i det britiske imperiet, også etter at slaveriet var avskaffet, var en videreføring av rasistisk utbytting på en ny måte, noe som går igjen i dagens systemiske rasisme i byen. Fire retoriske trekk i denne teksten plasserer rase (svarte) på toppen av elendighets-hierarkiet. Historien om handelen blir en historie om utbytting, utbytting blir hovedsakelig raseutbytting, som igjen blir beskrevet som ”svart” lidelse. ”Svartes” lidelser, forferdelige som de var, blir så beskrevet som den eneste årsaken til Liverpools vekst.       

Det internasjonale slaveri-museet i Liverpool, som ble åpnet i 2008, er full av lignende forvrengninger og utelatelser. Ved at det ikke finnes noen beskrivelse av bakgrunnen for og en bredere sammenheng som den transatlantiske slavehandelen oppstod i, så har en kvart million skolebarn besøkt museet siden åpningen og fått innprentet at det ikke har eksistert noen annen slavehandel enn den Storbritannia var med på i sin tid. Landets betydning for å avskaffe denne slavehandelen, er underkommunisert, ironisk nok fordi museet ble åpnet også for å minne om denne kjensgjerningen.

Når Liverpools historie blir presentert som en historie om slaveri og ingenting annet, så ender man med en historie som derfor ikke blir sann. Dette er det som skjer når en eneste fortolkningsramme blir stående alene. Andre historier som industriell kollaps, arbeidsledighet, samfunns-oppløsning, de liberale elitenes svik overfor fattige og eiendomsløse, samt et postindustrielt meningsløst liv for dem som ikke eier noe som helst, blir fortrengt og borte. Og denne fortellingen blir besørget av den postmoderne middelklassens politisk korrekte mennesker som bryr seg mer om elendigheten ute i verden enn den som ligger foran deres føtter, og som de ikke ser fordi de er forblindet av sin egen indoktrinering. Dette er hovedbudskapet fra arbeiderklassekvinnen og akademikeren Susan Pickard i Liverpool.

WOKEKULTUR OG ISLAM

Det som Susan Pickard beskriver i essayet sitt, er langt fra noe nytt. Forsøkene på å skrive om historien og erstatte tradisjonell historie-forståelse og vitenskap ved å gi ting nye navn, ved å innføre nye begreper og ved å rive ned monumenter og minnesmerker over det forgagne, er noe som har pågått i de siste tiårene. Dette er en politikk som med hell har vært drevet igjennom av den venstreradikale woke-bevegelsen i USA, men også i andre vestlige land som Storbritannia.

På dette området stiller Vestens venstreradikale eliter på lag med islamismen som ønsker å renske historien for uislamske elementer, slik de gjorde med gamle Buddah-statuer i Afghanistan og ved å rasere minnesmerker og statuer fra Romertiden  i den syriske byen Palmyra. Målet er å omskape historien ved å slette konkrete manifestasjoner av den, og se bort fra eller å ”avskaffe” viktige siden ved den. Også til Norge   kom denne bølgen da ”antirasister” ville fjerne en benk i Botaniske hage i Oslo fordi den ble kalt Linné-benken etter den svenske botanikeren Carl von Linné som ble beskyldt for å være rasist.   

Talen til representanten fra veldedighetsorganisasjonen på eldremøtet, var, slik Pickard ser det, et forsøk på å tilintetgjøre fattige pensjonisters historie, gjøre den illegitim ved indirekte å påpeke at de er skyld i det transatlantiske slaveriet som de samtidig ha anklages for å ha tjent på og dermed også ansvarlig for det. Hun spredde det som kalles ”white guilt” på samme måte som de venstreradikale og islamistene gjør når de river ned monumenter og omredigerer historien til å bli det Pickard kaller en mono-kausal historie om slaveri og utbytting.

Som barn i et av Liverpools fattigstrøk følte hun seg ikke som en del av den organiserte og faglige arbeiderbevegelsen med sine heroiske klasse-fortellinger om streiker og flammende taler. Hun kjente seg derimot liten, utsatt og usikker, uten å ha en stemme og uten en følelse av kollektiv makt og styrke. Pickard kjente seg mer igjen i H. C. Andersens eventyr om den lille jenta med tennstikkene.

Da hun i videregående skole forsøkte å finne fram til sin egen bakgrunn leste hun nedtegnede, muntlige historier fra barn av kullgruvearbeidere og fikk da følelsen av at  forfedrene snakket til henne. Og hun identifiserer seg med de loslitte fattigpensjonistene på eldremøtet som kommer fra det samme miljøet som henne selv. Dette er ikke folk som den organiserte arbeiderbevegelsen tok i sin favn og som fikk sin verdighet gjennom arbeid og felles mål. Dette er folk fra det postindustrielle Storbritannia som er avskåret fra arbeid, fra å ha en ”rolle” og fra gjensidig anerkjennelse og aktelse, uten forankring i samfunnet og i en identitet, som er skilt fra hverandre av skam og som har fått høre at deres ulykke er et personlig ansvar og deres egen feil.

Dette var et ”spøkelse” som fremdeles hjemsøkte Pickard da hun i studietiden var på besøk hjemme i feriene, og det fulgte henne lenge etterpå. Og dette ”spøkelset” kom tilbake da hun hørte den belærende og anklagende talen fra denne veldedighetspersonen som stod der og fortalte hensunkne, slitne og fattige pensjonister at de burde føle skyld for Storbritannias transatlantiske slaveri.