Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det begynner å bli vanskelig å holde styr på alle løftene som har kollapset i norsk energipolitikk. Først fikk vi høre at utenlandskablene knapt ville påvirke strømprisene. Så eksploderte prisene. Deretter fikk vi høre at elektrifiseringen av Melkøya ikke ville gå utover kraftsituasjonen i Nord-Norge.

Nå står industrien i kø for å få beskjed om at det ikke finnes kapasitet.

Og midt oppi dette kommer plutselig Senterpartiet springende tilbake til gasskraftverket de selv var med på å vedta utfasing av.

Det er nesten så man må gni seg i øynene.

For nå sier plutselig Trygve Slagsvold Vedum det folk i Nord-Norge har advart om hele tiden. Kraftsituasjonen tåler ikke dette. Det er full brems. Nye etableringer stopper opp. Fiskeriindustrien sliter. Næringslivet får nei. Og løsningen? Jo, nå må gasskraftverket på Melkøya likevel stå der og dure videre i mange år til.

Da er det lov å stille et ganske enkelt spørsmål.

Hva var egentlig poenget med hele prosjektet?

For det norske folk fikk solgt inn dette som et klimatiltak. Et grønt skifte. En modernisering. Men hvis resultatet blir at man både må bygge enorme nettutbygginger, presse kraftsystemet til bristepunktet OG beholde gasskraftverket samtidig, da begynner hele regnestykket å ligne en politisk PowerPoint-presentasjon laget klokken halv to om natten av folk som aldri har betalt en strømregning selv.

Og her kommer den delen ingen egentlig vil snakke om.

Hvis Melkøya må ha gasskraft fram til 2033. Kanskje 2045. Kanskje enda lenger. Hvorfor i all verden diskuterer vi fortsatt ikke kjernekraft som en reell løsning?

Ikke som science fiction. Ikke som en fjern drøm. Men som stabil grunnkraft.

For mens Norge driver og diskuterer flere vindturbiner, flere nettlinjer, flere naturinngrep og enda flere milliarder til havvind, så skjer det noe ute i verden. Andre land bygger kjernekraft igjen. Ikke fordi de er blitt «klimafanatikere». Men fordi de har forstått noe helt grunnleggende.

Les også: Vedum varsler ny kamp om Melkøya

Et moderne samfunn kan ikke drives på håp, vind og politiske pressemeldinger alene.

Det må ha stabil kraft.

Hele Melkøya-saken viser jo egentlig hvor absurd situasjonen er blitt. Norge sitter på enorme energiressurser. Vannkraft. Gass. Teknologi. Kompetanse. Og potensial for kjernekraft. Likevel har vi klart å havne i en situasjon der man vurderer å stoppe utvikling i Nord-Norge fordi kraftsystemet ikke tåler flere belastninger.

Det er som å bo midt ved verdens største ferskvannsinnsjø og samtidig få beskjed om å spare på vannet fordi rørene er underdimensjonerte.

Og så kommer havvinden seilende inn som den politiske trylleformelen som visstnok skal redde alt. Den samme havvinden som allerede sluker titalls milliarder i subsidier før den i det hele tatt er bygget. Den samme havvinden som krever enorme nettutbygginger. Den samme havvinden som fortsatt trenger stabil balansekraft når vinden løyer.

Les også: Hvem påvirker egentlig norsk politikk?

Folk begynner å se mønsteret nå.

Vi bygger ikke lenger energisystemer for stabilitet. Vi bygger dem for marked, prissvingninger og politiske klimamål som kolliderer med virkeligheten første gang temperaturen kryper nedover og industrien faktisk trenger strøm samtidig.

Det mest ironiske er at Melkøya kanskje ender opp med å bli saken som åpner kjernekraftdebatten på alvor i Norge.

Ikke fordi politikerne plutselig fikk en åpenbaring.

Men fordi virkeligheten tvang dem til det.

For jo lenger gasskraftverket må stå der som backup for hele systemet, desto tydeligere blir spørsmålet som henger i luften:

Hvorfor bygger vi ikke bare stabil kraftproduksjon i stedet for å bruke flere tiår og hundrevis av milliarder på midlertidige kriseløsninger?

Det spørsmålet kommer ikke til å forsvinne.

Tvert imot. Det har akkurat begynt.