Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Om bord på de nyeste, norske cruiseskipene har de strenge klasseskillene som var vanlig på Titanics tid, fått en ”ny vår”. Et ektepar kan spare i årevis for å feire sin tjuefemte bryllupsdag med et cruise, bare for å oppdage at de beste utsiktslugarene ikke er tilgjengelige for dem. De er reservert for reisende i «Haven», en seksjon på øverst dekk hvor de rikeste passasjerene får ha de mest ettertraktede lugarene, dekkene og svømmebassengene for seg selv.

Om bord på skipet er ”Haven” skjult bak låste dører, men den spesielle kunde-servicen der er langt fra noen hemmelighet. «La deg bli bortskjemt gjennom hele cruiset,» lover flyselskapet Norwegian i markedsføringen av ”Haven”: «Hopp over hindringene og bli personlig eskortert av og på skipet når det ligger i havn.» På turer til Alaska er luksusalternativene enda mer ekstravagante, slik som en helikoptertur til en isbre eller en dagstur fra skipet med sjøfly for å fiske og grille laks på stranden.

I den siste oppdateringen av første klasse på sine 777-fly har flyselskapet Emirates inngått samarbeid med bilfabrikken Mercedes for å lage helt lukkede private suiter, inspirert av interiøret til den tyske bilprodusentens S-Klasse-modell. Som om myke skinnseter, stemningsbelysning og et høyteknologisk kontrollpanel på dashbordet ikke var nok, blir førsteklassepassasjerer fraktet til og fra flyplassen i en Mercedes eller BMW.

I sin bok fra 2012, What Money Can’t Buy: The Moral Limits of Markets, tar Harvard-filosofen Michael J. Sandel for seg den økende polariseringen av det amerikanske samfunnet og avviklingen av fellesskapet. De rike kjøper seg ofte bort fra offentlige tjenester til fordel for noe privat og bedre og ofte mer eksklusivt. Sandel sier: «Hvis du aldri møter folk fra en annen klasse eller sosial bakgrunn, er det mye lettere å demonisere dem.» 

I The Velvet Rope Economy: How Inequality Became Big Business (2020) beskriver økonomijournalisten Nelson D. Schwartz USA som et samfunn der de rike har så stor kjøpekraft at selskaper aktivt skaper forretningsmodeller for å skille dem fra massene. Dette skaper en tydelig «fløyelsforbindelse» (Velvet Rope) i luftfart, underholdning, helsevesen, utdanning og sikkerhet. Fremveksten av en «Fløyelsforbindelse-økonomi»  (Velvet Rope Economy) markerer slutten på den store demokratiseringen av det amerikansk samfunnet etter andre verdenskrig. 

Les også:  – Eliten ignorerer vanlige folk over hele Vesten (+)

For vanlige amerikanere er det ingen steder som så åpenlyst viser hvordan Velvet Rope Economy fungerer, som i 36 000 fot flyhøyde. Mens de eksklusive passasjerene foran i flyet stadig nyter mer luksuriøse fasiliteter: senger hvor de kan strekke seg ut til full lengde, en helt annen meny servert på ekte porselens-servise, til og med dusjer på noen fly, ligner flyreiser for alle andre, ifølge Nelson D. Schwartz, i økende grad på noe fra Hieronymus Boschs (nederlandsk middelalder-kunstner) makabre palett.

For å utvide business- og førsteklassekabinene, har flyselskapene minimert plassen mellom setene i økonomiklasse til sardinbokslignende forhold for passasjerene og til og med redusert tykkelsen på seteputene. Ombordstigningen til flyene er nå delt inn i ni atskilte grupper på flyselskaper som «American,» og passasjerer uten elitestatus må tvinge sin overfylte håndbagasje inn i bagasjehyllene over setene for å unngå innsjekkingsavgiften på 25 dollar. Schwartz skriver: «Etter å ha nektet de fattige det nødvendige, gir de det overflødige til de rike.»

Det er et økende antall mennesker som vil ha det beste tilbudet og er villige til å betale for det. I tillegg er inngangsbarrierene lavere når det gjelder å betjene de rike enn når man selger til den store hopen. Det siste krever stor-skala-tilbud, og det er ikke billig – tenk på flyselskapene igjen.Hvis fortjenestemarginen per sete er 10 dollar, må du selge mange seter og vedlikeholde mange fly for å gå med stort overskudd. På den annen side, hvis fortjenestemarginen er 1 000 dollar per sete, vil et fåtall privatfly rettet mot en liten gruppe velstående kunder, tjene like mye eller mer enn dusinvis av 737-fly fylt til randen av lavbudsjettpassasjerer.

Det som også er nytt i dag, er hvor langt store amerikanske selskaper, fagfolk og institusjoner er villige til å gå for å skjemme bort dem som bruker mest penger og straffe alle andre. Selskaper er blitt mye flinkere til å identifisere sine beste kunder og vite hvilke psykologiske knapper de skal trykke på. Med algoritmer og nye data-verktøy kan selskaper identifisere og gi fordeler til velstående kundene på måter som var utenkelige for bare ti år siden. Fremveksten av kunstig intelligens akselererer denne trenden. Penger taler på en ny, helt uforbeholden måte, uansett hvilke sosiale konsekvensene det har. Reglene inkluderer:

• Jo færre som får elitestatus, desto mer overlegne vil disse menneskene føle seg.
• Selskaper kan kompensere for en svekkelse av statusoppfatning etter hvert som det høyeste nivået vokser, ved å opprette et andre elitenivå rett under det høyeste nivået.
• Det andre elitenivået vil heve statusoppfatningen blant forbrukerne på høyeste nivå.
• Jo mindre nest høyeste gruppe er, desto større oppfatning av status blant forbrukere på høyeste nivå.
• Eksistensen av flere nivåer under det andre elitenivået påvirker ikke statusoppfatningen blant forbrukere på det høyeste nivået.
•  

De politiske og sosiale implikasjonene av den utbredte bruken av Fløyelsforbindelsen  går ut over symbolikk og retorikk – de har reell innvirkning på regjeringens politikk og budsjettpolitiske prioriteringer. Når for eksempel næringslivsledere, kongressmedlemmer og parti-politiske donatorer rutinemessig unngår trafikkork og falleferdige tog og busser og kommer til flyplassen med en luksuriøs helikoptertjeneste, svekkes det politiske drivkraften for å forbedre kollektivtransportsystemet.

På den rike siden av Fløyelsforbindelsen finnes et friksjonsfritt liv hvor behovene til en viss pris forutsettes og dekkes. Byråkratiet og køene er borte, møtene er sikret og dørene er åpne. På den andre siden av ”Velvet Rope” er friksjon det som kjennetegner livet. Middel- og arbeiderklassen i USA står overfor en stadig mer darwinistisk kamp for en god plass på flyet, en plass i køen sammen med barna sine i fornøyelsesparken, for et stipend til universitetet eller en legetime.

Det finnes bare et begrenset antall plasser på universitetene Stanford eller Harvard – enten kommer du inn eller ikke. Utvalget av billetter til basketballarenaer og til første rad på fotballkamper er også begrenset. Og selv om nesten ingen i helsevesenet ønsker å diskutere det åpent, gjelder det samme for tilgang til de beste kirurgene eller spesialistene på sjeldne sykdommer. Som vi skal se, når disse to faktorene – produktdifferensiering og kapasitetsbegrensninger – kombineres, finnes det ingen grenser for hva selgere kan ta betalt, hva kjøpere med penger er villige til å betale, og hvilke profitter som kan oppnås.

For de heldige og rike i Fløyelsforbindelsen, er hverdagen et jevnt sig hvor livets uunngåelige humper og utfordringer—fødsel, skolegang, aldring og pensjonering—dempes av enestående tilbud  og spesiell oppmerksomhet. Men for dem uten betydelige midler, har disse endringene ført til færre og færre støtdempere som kompenserer for livets uunngåelige problemer.

Etter hvert som amerikanske forbrukere presses inn i stadig smalere segmenter, og de øverste nivåene blir mer isolerte, blir det som tidligere var et lagdelt system, omgjort til et kastesystem. Schwartz skriver: «Dette vil ikke bli et kapitalistisk system, det vil bli et føydalt system. Du kan ikke rive opp gjensidighetsnormene, som gjør sosial samhørighet mulig, og forvente å ha et fungerende demokrati. Det vil bare ikke fungere.»

Jo større andel av samfunnets ressurser som er reservert for de som er inne i Fløyelsforbindelsen, desto mindre er det igjen for alle andre. I mange tilfeller er det et nullsumspill. Faktisk har utviklingen av den eksklusive økonomien fulgt den økende inntektsulikheten. Siden tidlig på 1970-tallet har inntektene til alle, unntatt de 10 prosentene av amerikanske husholdninger med høyest inntekt, vært uendret. Innenfor de 10 prosentene har imidlertid lønningene økt, og ingen steder har lønnsøkningene vært så store som i den prosentandelen med høyest inntekt.

«Per definisjon er én prosent alltid bare én prosent, men denne gruppen har blitt mye rikere og kjøpekraften deres er større,» sier Geoff Yang, en av USAs mest suksessrike venturekapitalister.

Den ekstremt rike entreprenøren og politiske aktivisten, Nick Hanauer, hevder at de rike, som ham selv, må betale høyere skatt, og at det ikke er de superrike, men middelklassen som er de virkelige «jobbskaperne». Hanauer har en nagende frykt for at det økende gapet mellom økonomiske vinnere, som ham selv og vanlige amerikanere, ikke er bærekraftig. Han advarer om at ekstrem ulikhet risikerer å føre til sosial ustabilitet og til og med opprør fra de misfornøyde.

Også i Sverige maksimerer selskapene profitt gjennom segmentering. På Arlanda er det VIP-service med egen inngang, lounge, ekspressinnsjekking og bagasjehåndtering. Det er en kommersiell tjeneste som retter seg mot dem som ønsker å betale ekstra for bekvemmelighet.

Fornøyelsesparker som Liseberg eller Gröna Lund har noen ganger «Quick Pass», eller VIP-billetter, for å slippe køene. I helsevesenet har det dukket opp private klinikker som du kan få tilgang til gjennom forsikring fra arbeidsgivere eller deg selv. De som har slik forsikring, får raskere tilgang til spesialistbehandling og operasjoner. Segregering i boliger og skoler skaper «bobler» hvor de rike legger mindre merke til problemene utenfor deres livsverden. De rike kjøper seg bort fra problemområdene, noe som skaper isolasjon, slik Schwartz’ beskriver det i «Fløyelsrepet».